Share

Demokratiet lar vente på seg i Chess City

«Hvis du noensinne finner et merkeligere sted på kloden enn Kalmykia, så si ifra.» Dette skrev en journalist etter å ha vært på rundreise i Russland. Kalmukkiske Inna tar oss med på en reise til den merkverdige republikken.

Skrevet av: Av Inna Sangadzjieva
PUBLISERT: 11. desember 2002, KL. 15:17 -
SIST OPPDATERT: 25. september 2008, KL. 1:11

En gang i året, vanligvis om sommeren, reiser jeg hjem til Kalmykia. Det gleder jeg meg til hele året, de tre årene jeg nå har bodd i Oslo. Selv kommer jeg fra hovedstaden som heter Elista, en liten by med ca 100.000 innbyggere.

Moskva

Nesten alle veier til «det store» Russland går via Moskva, så også min hjemreise. I det øyeblikk flyet lander, strammer jeg meg opp nesten automatisk. For her kan «alt» skje.

Jeg må innrømme at jeg aldri føler meg «hjemme» i Moskva. Ikke fordi jeg ikke liker byen nei, tvert om. Men kanskje fordi jeg føler meg så utrygg og så liten i byen hvor det bor ca. 12 millioner mennesker. Man kan kjenne mangfoldet med én gang.

Myndighetene i Moskva forsøker å holde tilflytningen i sjakk. Denne oppgaven påtar politimennene seg. De har uinnskrenket makt. De kontrollerer alle som ser mistenkelige ut. Hva «mistenkelig» innebærer kan være hva som helst, før kunne det for eksempel være en person med «kaukasiske» ansiktstrekk, en mann med langt hår, en med fine klær, utlendinger, eller en som ikke har registrert seg i løpet av tre dager. Men etter 11. september 2001 ble alle grenser slettet. Absolutt alle kan nå være «mistenkelige».

Situasjonen minner meg om en jakt. Hvis du ikke klarer å gjemme deg blant folk og blir stoppet av politiet, er du fanget og må betale en ukjent sum, gjerne alt du har med deg. Kanskje lar de deg beholde litt til metroen. Kanskje.

Fornærmelser og sjikane hører også med. Dessverre kan ingen lov hjelpe deg. I Russland har du ingen rettigheter foran en mann i uniform. Det kan nok være bedre å betale fremfor å bli banket opp på politistasjonen.

Til nå har jeg aldri blitt stoppet. Min hemmelighet er å gå raskt og ikke å se politimenn i øynene. De dukker opp hvor som helst. Jeg står heller ikke lenge foran et metroskilt, og jeg går aldri med et kart over Moskva i hånden. Det er et paradoks, men jeg føler meg utrygg nettopp på grunn av politiet. I mitt eget land.

Etter den obligatoriske overnattingen tar jeg alltid drosje til flyplassen. Flyet til Kalmykia er veldig lite, akkurat som en buss med plass til ca. 25 mennesker. Ukomfortabelt, men raskt. Ikke alle har råd til å reise med flyet. Det koster 70 dollar én vei. Gjennomsnittlig lønn er 50 dollar. Derfor reiser de fleste med buss som er eneste alternativ. Det finnes en togstasjon i republikken, men ikke noe tog. Nesten ingen lurer på hvorfor, for i Kalmykia er det forbudt å spørre.

Elista

Reisen til Elista tar tre timer. Fra flyvinduet ser jeg ned på et mørkt, gulgrønt jordteppe - steppene. Hjertet banker høyt og alt i meg smiler. Snart lander vi på Elista International Airport. «International Airport» er bare et navn. Det finnes ingen utenlandske ruter. Flyplassen har ca 20 ansatte. To ganger daglig er det avreise og ankomst.

Når man går ut av flyet, blåser det vind fra steppene som tar med seg lukten av gress - en deilig opplevelse. På vei hjem ser jeg ut av bilvinduet: byen er akkurat den samme. Overalt ser jeg de gamle skiltene fra sjakkolympiaden i 1998: «Velkommen til Elista!»; bilder av president Kirsan Iljumzjinov med Dalai Lama, paven, den russiske biskopen Aleksej II. Vi kjører forbi bilder av vakre kvinner og menn i kalmukkiske nasjonaldrakter som er «frosset» i dans. Også de fra 1998. De symboliserer kalmukkenes glede over å ta imot gjester fra hele verden. Ingen forandring siden. Følelsen er som om tiden har blitt «frosset». Fargene på bildene er brent av sol.

Presidenten

Sovjettiden ga ikke kalmukkene muligheten til å oppleve frihet i demokratisk forstand, ikke heller lærte de å gjøre valg. Makthaverne kom ut av det blå, uten at borgerne hadde noen innflytelse. I 1993 gikk kalmukkene til valg for første gang. Valget var relativt demokratisk, Kirsan Iljumzjinov fikk makten uten stor kamp. Den nye presidenten var ung, ikke kommunist, flink og ... rik. 31-åringen lovet ære og berømmelse til den lille republikken om han ble valgt, berømtheter som Boney M ble invitert til Elista under valgkampen og Iljumzjinov lovet at penger skulle strømme inn fra alle verdens kanter.

Etter at Iljumzjinov var valgt, utviklet alt i republikken seg som i George Orwells «Animal Farm». Presidenten erklærte sin egen bursdag 5. april som en fri festdag. Ingen fikk lov til å jobbe. De som allikevel jobbet, fikk sparken. Grunnloven ble forbudt, det samme ble ytringsfriheten. Presidenten tok all makt og opposisjonen ble forfulgt. Sentrale myndigheter våget ikke å kritisere ham for Moskva trengte stabilitet, spesielt på grunn av krigen i Tsjetsjenia. Iljumzjinovs ideologi fikk grønt lys.

Iljumzjinov er ikke bare president i Kalmykia, han er også president for det internasjonale sjakkforbundet (FIDE) og i 1998 arrangerte han en sjakk-olympiade i Elista. Han bygget «Chess City» og tvang alle borgerne til å bidra. De måtte gi av barnetrygd eller lønn, og organisasjoner måtte gi finansiell støtte til olympiaden over sin budsjetter. Ingen ble spurt. Det var ingen kontrakter. De som bidro til olympiaden fikk aldri noe tilbake.

Noen prøvde å demonstrere, men de ble fort fjernet av politiet. Journalisten Larisa Judina fra opposisjonsavisen «Sovetskaja Kalmykia» ble drept mens olympiaden sto på. Hun var også medlem av opposisjonspartiet Jabloko og hadde beskyldt presidenten for korrupsjon. All opposisjon var nå forbudt, inkludert aviser, demonstrasjoner og debatter. Gradvis kom frykten fra sovjet-tiden tilbake.

Chess City er blitt et godt symbol på demokratiets død. Akkurat nå er stedet «ute av drift». Det blir «lånt ut» til store arrangementer som kasino, pub og bursdager. A lá Las Vegas. Ingen bor der. Men det finnes et museum, med Iljumzjinov overalt.

Opposisjon

Hvis du stopper noen på gata i Kalmykia og spør dem hva de tenker om lokale myndigheter, så får du neppe svar. Folk diskuterer ikke makthaverne. I sovjettiden kaltes slik snakk «samtale på kjøkkenet». Det skjer bare mellom de nærmeste eller med dem du stoler på. I min familie er det bedre å ikke snakke om myndighetene.

I sommer kontaktet jeg dem som tar samtalen «utenfor kjøkkenet», medlemmer av det liberal-demokratiske opposisjonspartiet Jabloko. Vi snakket om det tredje presidentvalget, 20. oktober 2002.

Offisielt hadde Kalmykia bare én kandidat, sittende president Kirsan Iljumzjinov. Putin «tillot» at han kunne bli president for tredje gang. Registrering av andre presidentkandidater var forbudt. Kandidater og aktivister ble forfulgt og slått. Det var ikke tillatt å uttale seg gjennom aviser eller media. Alt er kjøpt av presidenten. Og det er ikke mulig å klage, for ingen av domstolene fungerer. 30 utenlandske journalister var invitert som presidentens gjester i Chess City og russiske TV-stjerner kom til den ukjente republikken og promoterte Iljumzjinov. Akkurat som i 1993.

Selv om Russland har valgt demokratiske retningslinjer, er det ennå tidlig å snakke om de positive virkningene. Det er også tidlig å snakke om menneskerettigheter. Man kan kanskje se raske resultater når det gjelder økonomi, men veien mot menneskerettigheter er som regel lang og utfordrende.

Kalmykia er bare en liten del av Russland, republikken har mottatt mange flyktninger fra naboregionene, det er mangel på vann, lys og strøm, transportsystemet fungerer ikke og det finnes ingen sosialhjelp. Siden 1993 har 30.000 mennesker forlatt Kalmykia, av helt forståelige årsaker.

Mirakel

På vei tilbake til Oslo tenkte jeg mye om reisen min. Tiden har gått veldig fort. Tilbake i Oslo fortsatte jeg mine studier i statsvitenskap. Demokrati, politisk kultur og dens betydning på valgatferd, rettigheter, legitimitet, ytringsfrihet... Mine egne erfaringer gjør det lettere å forstå. Jeg ble veldig engasjert. Og jeg har begynt å tro på mirakler: at et virkelig demokrati kan bli etablert i Russland og krigen i Tsjetsjenia ta slutt. Jeg drømmer om at et konstitusjonelt styre basert på menneskerettighetene innføres over hele Russland, også i Kalmykia.

Den 20. oktober 2002 ble Kirsan Iljumzjinov valgt som president i Kalmykia for tredje gang.

Kalmykia

Kalmykia er en republikk i Nord-Kaukasus sør i Russland. Republikken ligger ved Kaspi-havet og Volga. Her bor det ca. 320.000 mennesker. 45 prosent er kalmukker, 37 prosent russere og resten er av andre nasjonaliteter. Hovedstaden i Kalmykia er Elista. De offisielle språk er russisk og kalmukkisk. President i republikken er Kirsan Iljumzjinov, som ble valgt for første gang i 1993. Kalmykia er en av de fattigste republikkene i Russland etter Ingusjetia og Tsjetsjenia.

Del saken
Andre Nyheter