Jens Bjørneboe - en dikter for menneskerettighetene

Foto: Tom Sletner

«Det ondes problem» var for Bjørneboe «det autoritære problem», slik det i historisk, politisk og personlig form kommer til uttrykk i de tre romanene «Frihetens øyeblikk», «Kruttårnet» og «Stillheten», også kalt trilogien om «Bestialitetens historie». I kortform kan dette temaet myntes ut i følgende setning: «Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr bare en ting: adgang til å påføre andre smerte.» («Frihetens øyeblikk»)

I arbeidslivet er det autoritære problem tilsynelatende brutt ned. Ingen sjefer eller direktører kan i dag detaljregulere sine arbeidstakere. Organisasjonene sitter representert ved sjefens bord, og ord som «rammebetingelser» og «spilleregler» synes myke og ikke-autoritære. Samtidig vet vi at lederdyrkelsen fra 1980 tallet lever i beste velgående. I tillegg har penger, effektivitet og lønnsomhet tilkjempet seg en overordnet stilling, som alle andre verdier stilltiende må underkaste seg. Menneskene er i dag virkelig blitt « homo consumens», slik Bjørneboe omtaler dem i «Frihetens øyeblikk».

At politi og rettsvesen langtfra er humanisert i den grad vi av og til innbiller oss, kan vi få bekreftet av brutale kjensgjerninger. Som f.eks. når professor Anders Bratholm i sin kronikk i Aftenposten 2/7-2000 om den såkalte bumerang-saken i Bergen forteller at en betrodd etterforsker i Amnesty International gjennom 20 år «aldri hadde opplevd maken til polititrakassering, selv ikke i diktaturer og i andre land med svak rettssikkerhet.»

Derfor kan vi trygt si at Jens Bjørneboe vil fortsette å være en like aktuell dikter som for 30-40 år siden så lenge det i samfunnet blir fattet beslutninger som andre mennesker må forholde seg til, eller underordne seg.

I trilogien om «Bestialitetens historie» tar han for seg den delen av verdenshistorien, som ikke har vært skjult, men som vanligvis blir behandlet under generelle vendinger som «konflikter», «kriger», «massakrer» og «pogromer». Bjørneboe skildrer her bestialitetens historie som en endeløs rekke av overgrep mot mennesker, tortur, mishandling, henrettelser og utryddelser. Bjørneboe presser følgende erkjennelse om verdenshistorien inn i leserne: Livet på jordkloden kunne vært et paradis, men menneskene har gjort det til et slaktehus. Det er enkeltindividets rådløse og rettsløse stilling overfor makten som er Bjørneboes tema. «Hans samlede forfatterskap kan leses som et eneste langt forsvar for enkeltindividet med tilhørende angrep på alle former for formynderisk virksomhet», skriver professor Øystein Rottem i Norges litteraturhistorie. Selv uttrykte Bjørneboe det slik i det siste intervjuet med Haagen Ringnes våren 1976:«-viktigere enn angrepet på den autoritære lydige vanetenkningen er vel egentlig forsvaret for den enkelte - men dette går hånd i hånd».

I mye av sin diktning gir Bjørneboe oss en følelse av at mennesket trenger et «vern» mot seg selv og mot andre mennesker. Sterkest kommer dette til uttrykk i diktet «Mea maxima culpa» fra 1966:

Spør meg om «skyld»!

Det er et grusomt ord.

Enhver er skyld i alt som skjer

på denne jord!

I blygsel skal du snu ditt ansikt

bort:

Hva én har syndet, har vi

alle gjort!

Men mennesket vet at det

handler galt:

I våre hjerter der er loven lagt,

Og hver en tøddel av den står

ved makt.

Alt står som onde bilder

av en rus:

Av jorden har vi gjort et

slaktehus.

De viktigste drivkreftene bak «Verdens-erklæringen om menneskerettighetene», som ble vedtatt av FN i 1948, var følelsen av en felles skyld samt ønsket om å unngå en gjentagelse av annen verdenskrig. Erklæringen hadde en trang fødsel; først på 1990 tallet har bevisstheten om menneskerettighetene blitt en realitet. Konkret har det bl.a. resultert i krigsforbryterdomstoler i forbindelse med overgrep og utryddelser av mennesker i Rwanda og Jugoslavaia.

Vi pleier å si at betydelige diktere er forut for sin tid. Det er derfor interessant å registrere at det i Jens Bjørneboes forfatterskap knapt finnes ett ord om menneskerettighetene, samtidig som vi i kortform kan sammenfatte kjernen i forfatterskapet hans i den første artikkelen av i alt 30 i erklæringen om menneskerettighetene: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

I dag finner vi Bjørneboes engasjerte ansikt på forsiden av norskbøker i ungdomsskolen, og inne i bøkene møter elevene hans opprørske essay: «Om formyndermennesket». Selv i dag vil nok enkelte - faktisk både unge og voksne -finne hans fem bud «mot formyndermenneskets angst for den selvstendige tanke» i sterkeste laget. I kortform lyder de slik: 1. Tenk alltid selv. 2. Tro aldri på noe som blir sagt deg av eldre mennesker, for de har alltid noe de vil skjule. 3. Vær ulydig! Du lærer ingenting av å være lydig. 4. Du skal spørre! 5. Du skal være mistenksom!

Jens Bjørneboe døde i 1976, bare 55 år gammel. Forfatteren Kaj Skagen har understreket hvor viktig det er når vi vurderer Bjørneboes diktning at vi er klar over at vi står overfor et halvt forfatterskap. Bjørneboe selv antydet i flere intervjuer at han bare var halvveis i forfatterskapet: «Frihetens historie» stod igjen etter at han hadde brukt 25 år på «Bestialitetens historie». Han regnet skuespillet «Semmelweis» som en begynnelse på arbeidet med «Frihetens historie», og på siste side i «Stillheten» kan vi lese følgende: «På en planet hvor mennesket fritt har valgt å la seg brenne levende for sannhetens skyld, må det gode ha store muligheter.»

Hva et videre forfatterskap hadde blitt til, er det selvfølgelig nytteløst å spekulere over. Men det går vel an å antyde at vi der hadde møtt en større opptatthet av ansvar/plikter og en mulig grenseoppgang for individuell livsutfoldelse. Om Bjørneboe hadde greid å løse de dilemmaene som ligger i en anarkistisk livsholdning, er vel usikkert. Jens Bjørneboe var - og er - en omstridt forfatter, og han ønsket å være nettopp det. Først og fremst var han en opprører: krass, presis, konsekvent og konkret - både i teori og praksis. Hans «Vær ulydig!» er grensesprengende - og vil bli stående som den mest radikale ytring som er satt på papiret her i landet, fordi den går til roten av ondet: vår hang til lydighet og etterplapring og vår angst for selvstendig tankevirksomhet.

Det hender forholdsvis sjelden at litteraturhistorikere utsteder «attester» om forfatteres idégrunnlag, altså om forfatternes meninger og oppfatninger er objektivt riktige eller gale. Det er vanskelig å oppfatte Øystein Rottem annerledes enn at han gjør nettopp det om Bjørneboes diktning når han skriver følgende i «Dialog» 3 (1989): «Noen mener at det svekker kritikken i Bjørneboes seinere verker at han betrakter autoriteten, makten og formynderiet som noe uutryddelig. Foreløpig ser det ut til at historien har gitt Bjørneboe og ikke kritikerne rett.»

Og herved utnevnes Jens Bjørneboe til bruksdikter nr. 1 i Norge. Tittelen er ment som en hedersbetegnelse! Han er uten konkurranse, og det er lett å spå at forfatterskapet hans i fremtiden vil gi inspirasjon og bli like mye brukt som det er blitt de siste 30 årene.

Debatt i Amnesty-Nytt

Jens Bjørneboe ville ha fylt 80 år den 9 oktober. Han er en våre mest leste forfattere, selv om noen av problemstillingene han var opptatt av for 30 - 40 år siden ved første blikk kan synes å være uaktuelle og «løst» en gang for alle.

Kronikken er skrevet av lektor Jan Rokne.