AmnestyMagasinet 2, 2007: Jus: Rettssikkerheten i fare?

Dette er de første ordene i den gamle engelske rettsformelen som påla fengselsstyreren å bringe en person for retten, slik at vedkommende fikk sin sak behandlet og ikke ble sittende fengslet uten lov og dom. Rettsprinsippet ble anerkjent av kong Edward i England allerede i 1305, og formelt fastslått i Habeas Corpus Act i England i 1679. Den engelske rettsformelen påla fengselsledelsen å bringe en person inn for retten, slik at ingen ble sittende fengslet uten lov og dom og regnes som grunnleggende for rettssikkerheten i et samfunn.

I dag har begrepet fått ny aktualitet i forbindelse med USAs behandling av fangene på Guantánamo. Særlig ble dette tydelig da USA innførte loven om militærkommisjoner, der fanger ikke har rett til å stille spørsmål ved lovligheten eller betingelsene for fengslingen gjennom en habeas corpus-appell.

Det snakkes ofte om at rettssikkerheten er i fare. Rettssikkerhet er en del av rettsvernet for alle personer i en stat. Lovgivningen beskytter den enkeltes rettigheter mot inngrep fra andre borgere og staten. Mens «rettsvern» viser til den allmenne beskyttelsen lovverket gir oss borgere i mange forskjellige sammenhenger, handler «rettssikkerhet» mer spesifikt om de garantier vi har for en lovregulert, rimelig og rettferdig prosess for det tilfelle det rettes anklager mot ham/henne for en forbrytelse. Dette inkluderer både etterforskningen og en eventuell behandling av saken i rettsapparatet.

I de fleste demokratier anerkjennes habeas corpus som en viktig forutsetning for rettssikkerhet, for å hindre vilkårlig fengsling av enkeltindivider. Det eldgamle rettssikkerhetsprinsippet habeas corpus gir fanger rett til å få prøvet sin sak for retten. Habeas Corpus - eller retten til å bli stilt for en dommer som skal avgjøre om du kan holdes fengslet eller skal løslates - står sentralt i den vestlige verden, og er en del av menneskerettighetene.

Habeas corpus fastsetter at den som fengsles fordi han er mistenkt for straffbare forhold, har rett til å kreve saken vurdert av en domstol, som rimelig raskt må avgjøre om den fengslede skal løslates eller ikke.

Dette prinsippet er innarbeidet i de fleste europeiske lands lovgivning, inkludert Norge. I norsk straffeprosesslovs § 183 heter det:

«Vil påtalemyndigheten beholde den pågrepne, må den snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen fremstille ham for tingretten på det sted der fremstilling mest hensiktsmessig kan skje, med begjæring om fengsling.»

Det er med dette tingretten som avgjør om en person skal sitte i varetektsfengsel mens forberedelsen av straffesaken pågår. Den som blir undergitt varetektsfengsel, skal alltid få oppnevnt offentlig forsvarer på det offentliges bekostning, og hvis mulig skal han også ha forsvarer allerede før retten avgjør fengslingsspørsmålet.

På det internasjonale plan er lignende bestemmelser nedfelt i den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950, og i FN-konvensjonen av 1966 om borgerlige og politiske rettigheter.

Anita Vardøy, Jurist

For Juristgruppa i Amnesty International Norge.

Juristgruppa er en spesialgruppe som har som målsetning å rette søkelys mot svakheter ved Norges og andre lands lovgivning og praksis for å sikre at menneskerettig­hetene blir overholdt.