Kari Storhaug Poppe: En pionér i kampen mot tortur

Kari Storhaug Poppe, opprinnelig fra Stavanger, kom med i Amnesty International våren 1965 da hun som moden student tok initiativ til å opprette en Amnesty-gruppe på Odontologisk institutt i Oslo. Det var liten interesse for Amnesty blant lærerne på instituttet, kan hun fortelle. Amnesty var en liten organisasjon i Norge på den tiden og ble i visse kretser betraktet som nokså venstreorientert fordi organisasjonen også arbeidet for samvittighetsfanger i vestlige land. Bare én professor sa seg villig til å være støttemedlem. Derimot ble den engasjerte tannlegestudenten og trebarnsmoren tatt vel imot i Norsk Avdeling. I 1968 ble hun valgt inn i styret hvor hun satt i fem år. Hun var formann mellom 1969 og 1972.

Kari ville gjerne gjøre en innsats for Amnesty også internasjonalt. På Amnestys rådsmøte i 1971 ble hun valgt inn i Det internasjonale styret hvor hun satt i tre år. Hun var den andre kvinnen i dette styrets historie etter tyske Carola Stern. Det var ikke alltid like lett. Amnestys mangeårige internasjonale styreformann, den tidligere irske utenriksministeren Sean McBride, tilhørte den gammeldagse skolen og lyttet ikke uten videre til hva kvinner hadde å si. Kari hadde imidlertid to gode allierte i nederlenderen Herman van Geuns og svensken Thomas Hammarberg, den senere internasjonale styreformannen og generalsekretæren i Amnesty International. Når hun ba en av disse fremme sine forslag, var McBride villig til å lytte. Amnesty begynte på denne tiden å engasjere seg for fullt i kampen mot både tortur og dødsstraff, og Kari ble en av ildsjelene i dette arbeidet.

Hun var den drivende kraften bak konferansen om de medisinske virkningene av tortur på Lysebu i Oslo i oktober 1973. Her deltok leger, psykiatere og psykologer fra mange land, bl.a. professor i psykiatri, Leo Eitinger, og den danske overlegen Inger Kemp Genefke. Begge disse to fikk Kari senere engasjert i et Amnesty-ledet forskningsprosjekt som skulle se på langtidsvirkninger av tortur. Lysebu-konferansen var en av flere regionale konferanser før Amnestys store internasjonale konferanse til avskaffelse av tortur som foregikk i Paris. Kari deltok også her. Konferansen kom med en rekke anbefalinger om hvordan det internasjonale samfunnet best kunne bekjempe den stadig økende bruken av tortur.

I mars 1973 fant Amnestys første hasteaksjon (Urgent Action) sted som en reaksjon på at en samvittighetsfange i Brasil sto under trusselen om å bli torturert. Slike hasteaksjoner skulle det bli mange av siden, og Karis Amnesty-gruppe på Kolsås fungerte som koordinator for disse aksjonene i Norge de første årene. Gruppen mottok appeller fra hovedkontoret i London på vegne av fanger som man fryktet ble utsatt for tortur, og sendte dem videre til de norske Amnesty-

medlemmene og gruppene som var påmeldt kampanjen. Etter hvert ble imidlertid arbeidsmengden så stor at oppgaven ble overlatt til sekretariatet i Norsk Avdeling og siden til et eget kontor i Stavanger. Kari var også med på å tilrettelegge og deltok selv i radio- og fjernsynsprogrammer hvor temaet var tortur.

I 1976 forlot Kari Amnesty til fordel for International Defence and Aid Fund for Southern Africa fordi hun ønsket å arbeide for politiske fanger i Sør-Afrika. I dette landet kunne Amnesty gjøre lite både p.g.a. vår strenge «ikkevoldsklausul» og fordi myndighetene der hadde forbudt alt samkvem med organisasjonen.