Krig på Amnestys dagsorden

Nøytralitet og upartiskhet er kjerneverdier i Amnesty, også når det gjelder væpnet konflikt. Amnesty tar derfor tradisjonelt ikke stilling til krig eller til krigens parter. Dette betyr at Amnesty ikke aksjonerer mot krig, eller kommenterer grunnlaget for krig. Vi oppfordrer ikke til våpenmakt for humanitære formål, eller oppfordrer til våpenhvile i pågående konflikter. Vår nøytralitet og upartiskhet oppfattes som grunnleggende for vår virksomhet, og betraktes av enkelte som av nærmest konstitusjonell betydning for organisasjonens eksistens.

Men dette betyr ikke at Amnesty er uten mening om krig. Vår nøytralitet gjelder først og fremst de politiske og militære begrunnelsene for krig, dvs. om krig er nødvendig eller rettferdig i en foreliggende situasjon. Vi har derimot skarpe meninger om de menneskerettslige og humanitære konsekvensene av væpnet konflikt. Vi insisterer på at partene skal treffe tiltak for å beskytte sivilbefolkningen, vi krever at krigsfanger og flyktninger behandles i henhold til internasjonale standarder, og vi krever at skyldige i overgrep stilles til ansvar.

Krigene i Afghanistan og Irak har ført til ny debatt om Amnestys nøytralitetslinje. Synspunktene går i flere retninger. På den ene side kritiseres så vel AI Norge som generalsekretær Irene Khan for å ha gått for langt i forhold til vår nøytralitet. Enkelte hevder at utsagn som at «...alle andre midler må prøves før en går til krig» er i strid med våre retningslinjer. På den annen side anklages vi for å være for taus om krigen i Irak. Mens noen hevder at nøytralitet er helt avgjørende for vår troverdighet, hevder andre at vår nøytrale taushet går på troverdigheten løs.

Amnestys nøytralitetslinje er drøftet ved flere internasjonale rådsmøter (ICM). I 1999 førte katastrofene i Rwanda og Øst-Timor til forslag om at Amnesty må kunne oppfordre til væpnet intervensjon med humanitært siktemål. Bombingen i Jugoslavia førte til debatt om hvordan en evt. skal stille seg til væpnet angrep som påstås å ha humanitær hensikt. I disse og andre tilfeller ble konklusjonen den samme: Amnesty tar ikke stilling til væpnet konflikt. Dette ble ytterligere bekreftet ved ICM i 2001, og presisert i brev fra Irene Khan i februar 2003.

Krigene i Afghanistan og Irak har satt vår nøytralitetslinje på kraftige prøver. Flere nasjonale Amnesty-avdelinger henvendte seg til det internasjonale sekretariatet for tillatelse til å delta i demonstrasjoner mot krigen i Irak. Dette ble etter hvert godkjent, forutsatt at en framhevet de menneskerettslige konsekvensene av krig. Dette er også i pakt med Irene Khans brev til Sikkerhetsrådet, der Amnesty krever at rådet må legge avgjørende vekt på menneskerettslige og humanitære konsekvenser for sin beslutning om krig.

Til ICM 2003 er det meldt fire resolusjoner om Amnestys forhold til krig. Det er grunn til å tro at temaet blir blant møtets heteste, ikke minst fordi resolusjonene går i ulik retning. AI Frankrike foreslår innskjerping av nøytralitet og upartiskhet, og ser dette som avgjørende for vår globale troverdighet. AI Italia foreslår at Amnesty skal ta avstand fra alle væpnede konflikter, med unntak av de som er hjemlet i FN-charteret (dvs. rene forsvarskriger). AI Marokko foreslår at Amnesty i prinsippet skal ta avstand fra bruk av våpen som middel for å løse regionale og nasjonale konflikter, mens AI Canada ber om en utredning til ICM 2005. Denne skal munne ut i forslag om enten å bekrefte nåværende nøytralitetslinje, eller i forslag til kriterier for hvilke krigshandlinger Amnesty kan støtte og hvilke en vil motarbeide. Tre av resolusjonene åpner altså for at nøytralitetslinjen i det minste modifiseres.

Jeg tror debatten om vårt forhold til væpnet konflikt både er nødvendig og sunn. Grunnleggende verdier kan ikke hevdes ut fra sedvane, men må kontinuerlig etterprøves og evt. modifiseres. For egen del vil jeg hevde at nøytralitet og upartiskhet fortsatt har stor betydning for Amnesty. Som internasjonal menneskerettighetsorganisasjon skal vi kunne tale med samme styrke uavhengig av politiske systemer og strømninger, uavhengig av kulturelle eller religiøse særtrekk, og uten hensyn til hva vi måtte mene om det aktuelle regimes kvaliteter. For å fremme menneskerettigheter for alle, og påtale grove brudd på disse med samme troverdighet, er det avgjørende at vi ikke er eller framstår som venn eller fiende i en truende eller åpen konflikt. Vi er ingens venn og ingens uvenn, men alles kritiker om nødvendig. Jeg mener derfor at fortsatt nøytralitet og upartiskhet om de politiske og militære begrunnelsene for krig er ønskelig. Jeg tror likevel at Amnestys troverdighet er forholdsvis robust, slik at det ikke er grunn til å veie hvert utsagn om krig på nøytralitetens gullvekt.

Man kan hevde at krig uten unntak er en trussel mot menneskerettighetene. Vi vet at sivilbefolkningen bærer de største byrdene, først og fremst barn. Slik sett kan det fortone seg underlig at verdens største menneskerettighetsorganisasjon forholder seg taus når krig står på dagsorden. Mange ønsker derfor å utvikle arbeidsmåter som kan gi Amnesty en tydelig stemme også før krigen er et faktum, og der en kan forene politisk nøytralitet og upartiskhet med et klart menneskerettslig budskap. Generalsekretær Irene Khans brev til Sikkerhetsrådet om at humanitære og menneskerettslige aspekt må vurderes opp mot militære og politiske hensyn kan være eksempel på dette.

La meg ellers minne om at vi uansett standpunkt til væpnet konflikt alltid må vurdere hvordan vi kan benytte våre ressurser slik at de gir best mulig resultat. Det er ikke sikkert at vi tjener saken best ved å slutte oss til de argumenter eller aksjoner som allerede er etablert. Vår utfordring er å finne ut hvordan vi kan yte merverdi til arbeidet for fredelig sameksistens og menneskerettigheter, slik at krig og humanitær katastrofe unngås.

Jon Ekeland er styreleder i Amnesty International Norge

Jan Egeland, generalsekretær i Norges Røde Kors, svarer:

- Vær uredd, ta stilling

Debatt: Forkjøpsfred?