Det er skjedd forandringer i måten vi snakker om det multietniske samfunn på i Norge. Ikke bare i Norge, forresten. I hele Vest-Europa har det de siste årene, men særlig etter 11. september, foregått en gradvis dreining i måten debatten iscenesettes på, såvel av politikere som av medier.
Publisert: 19. sep 2002, kl. 15:18 | Sist oppdatert: 8. Mar 2024, kl. 13:50
Illustrasjon: Firuz Kutal

Av Thomas Hylland Eriksen

Det er særlig to endringer som er påtagelige. For det første er det skjedd en forskyvning fra en sosiologisk fokusering på diskriminering og rasisme, i retning av en fokusering på overgrep og undertrykkelse innad i innvandrermiljøene. For det andre har den antropologiske betoningen av kulturelle rettigheter, knyttet til blant annet språk og religionsutøvelse, blitt nesten helt erstattet av offentlig debatt om individuelle rettigheter og valg.

Frihetsverdier erstatter trygghetsverdier, og bevisbyrden er skjøvet fra storsamfunnet over på innvandrerne selv. Det stigmatiserende fremskrittspartiordet «fremmedkulturell» er gått inn i pressens dagligtale til tross for advarsler fra både akademikere og journalister. Ordet «innvandrermiljø» er blitt ensbetydende med undertrykkelse og mørke makter. Den tragiske Fadime-saken i vinter, viste offentligheten én gang for alle at kulturbærende grupper er onde iallfall hvis de er fremmedkulturelle og at det som nå gjelder, er å få satt fart på integreringen, les: fornorskningen.

Begge tendensene som er nevnt ovenfor kan knyttes til den toneangivende nyliberalistiske ideologien, som for øvrig overskrider partigrenser og er like synlig i Arbeiderpartiet som i Fremskrittspartiet. Dette er ideologien som blant annet går inn for maksimal individuell valgfrihet på et marked, maksimal bedriftsøkonomisk effektivitet og nedbygging av kostbare og ineffektive offentlige institusjoner.

Nyliberalismen er ikke i seg selv «fremmedfiendtlig». Tvert imot er den en frihetslære som går inn for åpne grenser og fri konkurranse.

Imidlertid er den basert på et menneskesyn som stemmer så dårlig med virkeligheten at den lett fører med seg fremmedfiendtlige holdninger.

Det er tale om en ureformert, og nokså ureflektert, individualisme der det eneste hiin enkelte skylder sine omgivelser er å realisere seg selv. Denne individualismen fører også med seg konvensjonelle kriterier for hva det vil si å ha en vellykket karriere, penger, makt, synlighet i det offentlige rom. Videre impliserer den at grupper enten ikke finnes (Margaret Thatcher: «There is no such thing as society») eller står i veien for den enkeltes frie livsutfoldelse.

Den ideologiske dreiningen - tvangsekteskap i stedet for diskriminering på arbeidsmarkedet; manglende integreringsvilje hos innvandrere i stedet for krav om kulturelle rettigheter fører med seg at storsamfunnet betraktes enten som ikke-eksisterende eller uten ansvar - individene får se å rydde opp i sine egne liv - og de kulturelle institusjonene i minoritetsgruppene som forstyrrende elementer; de hemmer individuell frihet og svekker AS Norges effektivitet.

Som et ledd i den nye retorikken, er det blitt en vanlig øvelse blant kommentatorer å ta avstand fra «forrige generasjons snillisme».

Ettersom både kvinnelig omskjæring og tvangsekteskap beviselig foregår blant innvandrere- riktignok blant små minoriteter i innvandrerbefolkningen - og forskerne har vært relativt lite opptatt av disse fenomenene, har det dannet seg myter om at mektige allianser av frivillige organisasjoner, forskernettverk og høye byråkrater har nektet å se virkeligheten i hvitøyet, og i stedet bygget luftslottet «det fargerike fellesskap». Nå har jeg selv deltatt i denne offentligheten siden 1980-tallet, og kan med hånden på hjertet love leserne at et slikt bilde er en karikatur.

Derimot er det riktig at det tidligere var vanlig å akseptere gyldigheten av en strukturell forståelse av problemer knyttet til minoriteters situasjon. Altså at man ikke bare kan skylde på individuelle valg, personavhengig maktmisbruk og så videre. Et medlem av en minoritet har rett til både frihet og trygghet. Han eller hun kan ta valg, og det er samfunnets oppgave å legge forholdene til rette for at disse valgene skal være reelle. For eksempel skal det være reelt mulig for en fiskersønn fra Finnmark å studere ved et universitet hvis han ønsker det, og det skal være reelt mulig for en ung kvinne med pakistanske foreldre å nekte å gifte seg med mannen foreldrene ønsker at hun skal gifte seg med.

Samtidig er vi på det rene med at det er store deler av den sosiale verden vi lever i, som vi ikke har valgt. Vi velger verken våre første erfaringer, våre slektninger, vår klassebakgrunn eller vårt morsmål. Slikt varierer, og bidrar til at hver av oss treffer valg på forskjellige grunnlag. For noen av oss er det ikke engang sikkert at valgene er det viktigste i livet; kanskje vi foretrekker trygghet, forutsigbarhet og gruppetilhørighet.

Det er et genuint dilemma her, som for øvrig går like til kjernen i samfunnsvitenskapens grunnlagsproblemer. På den ene side er ikke samfunnet noe annet enn resultatet av en masse individuelle valg. På den annen side er valgene umulige dersom det ikke på forhånd eksisterer et samfunn, som gir oss både et språk, et verdisett og alternativer å velge blant.

I iveren etter å fremheve det fritt velgende individ, har offentligheten kommet i skade for å avskaffe gruppene.

Dette har iallfall skjedd i minoritetsdebatten. Plutselig er kulturelle erfaringer og kulturforskjeller ingenting verdt lenger; og hvis de finnes, må de snarest avskaffes av hensyn til individenes frie valg. For bare et drøyt tiår siden var det kurant å snakke om at det fantes kulturelle forskjeller, som måtte respekteres og forstås hvis integreringen av kulturelt ulike grupper i ett og samme samfunn skulle være vellykket. Det var både forskjeller i barneoppdragelse og kjønnsroller som provoserte sosialdemokratiske sosialarbeidere og politikere, og mange håpet at disse tingene ville forandre seg etter hvert, men samtidig var de fleste på det rene med at det er umulig å avskaffe kulturelle særtrekk ved å vedta at de ikke er ønskelige. Slike forandringer skjer langsomt, ved at de det gjelder gradvis får nye erfaringer.

Denne typen innsikt er blitt mangelvare. Dermed ser offentligheten bare mangler og onde hensikter når de blir konfrontert med kulturell annerledeshet. «De fremmede» blir igjen mindreverdige, slik de var i gamle dager. Denne gangen blir de imidlertid ikke mindreverdige som rase eller engang som gruppe, men utelukkende som enkeltpersoner, som undertrykker hverandre, som stilltiende lar seg undertrykke, og som ikke har noe å klage over fra norskinger, for er det noe alle vet i dag, så er det at de anti-norske holdningene blant innvandrere er mye verre enn fremmedfiendtligheten blant norskinger. - Som om det skulle være en trøst! Det er enkel matematikk å finne ut at selv om dette skulle stemme, blir innvandrere utsatt for mye mer diskriminering enn norskinger, ganske enkelt fordi det er så mange færre av dem. De møter norske mye oftere enn norske møter innvandrere.

Den nye, kyniske tonen i debatten om minoritetsrettigheter i Norge er altså ikke et resultat av gammeldags nasjonalisme.

Den var en form for gruppetenkning som kunne vise seg storsinnet nok til å tolerere sameksistens med andre grupper. Den hadde, og har, åpenbare svakheter som bare kan bøtes på med en sunn dose individualisme. Nå har pendelen imidlertid svingt så langt i motsatt retning at begreper som «etnisk gruppe» eller «kulturell minoritet» umiddelbart gir assosiasjoner til tvangsekteskap og autoritær religion. I en slik situasjon blir hele erfaringsverdener mistenkeliggjort og sensurert.

Den eneste løsningen som er til å leve med, befinner seg et sted mellom tryggheten og friheten, mellom gruppefellesskap og individualitet. Det ene er nemlig meningsløst uten det andre.

Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo

Publisert i AmnestyNytt 2002/3.