Kampen mot terror: "Nå er du ikke i Canada, du er i Syria, og du har ingen advokat"

Den kanadiske sikkerhetstjenesten mistenke Abdullah Almalki for terror. Derfor fikk de ham torturert i Syria. I nesten to år ble den kanadiske statsborgeren torturert i syriske fengsler. Spørsmålene torturistene stilte han, fikk de fra Canadas sikkerhetstjeneste.
Publisert: 20. des 2006, kl. 13:04 | Sist oppdatert: 14. Apr 2010, kl. 14:35

- Idet jeg fikk det første slaget i ansiktet, brøt verdigheten min sammen.

Dette er historien om en vestlig statsborger som i 2002 ble kidnappet og torturert i Syria på oppdrag fra kanadisk etterretning. 22 måneder senere var han en fri mann. Uten tiltale, uten dom, men med mange fysiske og psykiske arr. Det hele skjedde under dekke av «kampen mot terror».

Torturister har beregnet at man må slå et menneske 100 ganger for hver opplysning man ønsker - hvis den som blir torturert virkelig har noe å fortelle. Kanadiske Abdullah Almalki vet alt om hvor langt man er villig til å gå for å forsikre seg om akkurat det. I oktober var han i Norge for å fortelle om sine erfaringer på Amnestys landsmøte.

Overvåket i eget land

Almalki kom til Canada sammen med sine syriske foreldre som 16-åring, i 1987. Etter å ha fullført videregående, utdannet han seg til elektroingeniør, og startet senere opp sitt eget eksportselskap som spesialiserte seg på å selge kommunikasjonsutstyr. Fra 1991 var han kanadisk statsborger.

Sju år senere fikk han sitt første møte med kanadisk etterretning, RCMP. Da ble han innkalt til en samtale om hvorvidt han hadde kontakter i det ekstremistiske muslimske miljøet.

- Jeg skjønte ikke da hvor alvorlig min situasjon skulle komme til å bli, sier han. I 2000 ble han kontaktet igjen.

- Denne gangen begynte etterforskerne jeg snakket med å vri på det jeg sa, de begynte å bruke skitne retoriske triks for å få meg til å innrømme at jeg hadde kontakter i det ekstremistiske miljøet. Men da jeg sa at jeg ikke ville snakke mer med dem før jeg hadde fått tak i en advokat, sluttet de å kontakte meg.

Men overvåkningen fortsatte. All post til Almalkis firma ankom i åpnet tilstand. Venner, kolleger og kunder ble utspurt om ham.

- En person fra det muslimske miljøet kom til meg og sa at han hadde blitt bedt om å gjennomgå huset vårt for å sjekke om jeg hadde materiell til å lage bomber, sier Almalki og rister på hodet.

Og situasjonen ble ytterligere forverret etter 11. september 2001. For Almalki og hans familie ble det etter hvert uutholdelig.

- Jeg oppdaget at jeg stadig ble forfulgt av fem biler, sier han.

- Hver gang vi skulle noe sted, var de der. De gikk rett bak oss på gaten. De sto etter oss i køen på supermarkedet og sjekket hva vi kjøpte. Et kamera ble installert foran familiens hus. Kona og barna ble til og med fulgt inn på det kommunale bibliotekets barneavdeling, hvor etterretningen interesserte seg for hvilke bøker de tok med seg hjem, forteller Almalki.

Da bestemte familien seg for å flytte til konas hjemland Malaysia for en stund. Men ved ankomst på flyplassen i Kuala Lumpur ble de stoppet, og Almalki innkalt til et to timer langt avhør.

- De fortalte at det var kanadisk sikkerhetstjeneste som hadde bedt dem om å avhøre meg, sier han.

- Men da de oppdaget at jeg ikke hadde noe å skjule, unnskyldte de seg og lot meg gå. De fortalte at så sant kanadierne ikke kunne bevise noe, ville de la meg være i fred.

Det første slaget

Men en tid etter hendte det noe som skulle bli skjebnesvangert for Almalki og familien hans: Bestemoren, som da befant seg i Syria, ble syk, og Almalki dro for å besøke henne.

- 10 minutter etter at jeg ankom flyplassen i Damaskus, ble jeg arrestert, forteller han.

Syrisk politi hadde med seg en rapport fra den kanadiske ambassaden, og i løpet av et par timer satt Almalki bak lås og slå i et av Syrias mest beryktede fengsler.

- Den første tiden var jeg likevel veldig optimistisk, sier han.

- Jeg var overbevist om at misforståelsen ville bli oppklart og at de snart ville la meg gå, slik det skjedde i Malaysia.

Etter hvert begynte det derimot å gå opp for ham at det kanskje ikke kom til å bli like enkelt som han hadde håpet.

- Jeg var omgitt av seks eller sju personer til en hver tid. De sa: Nå er du ikke i Canada, du er i Syria, og du har ingen advokat.

Almalki ble tatt med til et av fengselets forhørsrom. Vokterne som fulgte ham fortsatte å stille spørsmål, som de hentet fra en rapport de hadde med. Det viste seg etter hvert at rapporten kom fra den kanadiske sikkerhetstjenesten, CSIS.

- Idet jeg fikk det første slaget i ansiktet, brøt verdigheten min sammen. Selv om slaget ikke gjorde så veldig vondt i seg selv, var det følelsesmessig svært smertefullt.

Situasjonen begynte å tilspisse seg.

- De tok av meg jakke, sko og sokker, og la meg flatt på gulvet med bena opp og armene bundet opp på ryggen.

Utspørrerne begynte å slå mot Almalkis fotblader med tykke kabler mens de fortsatte å stille spørsmål; om hans forbindelse til Al Qaida og til Osama Bin Laden, og om Almalkis forretningsvirksomhet.

- Jeg fortalte dem at alt de trengte å vite om forretningene mine, kunne de finne i min bærbare PC, og at jeg ikke hadde noe å skjule, men for dem utgjorde det ingen forskjell.

Slagene fortsatte hele natten gjennom.

Sperret inni i mini-celle

Da utspørrerne var fornøyde, tok de Almalki med til cellen som skulle bli hans faste tilholdssted i 22 måneder fremover. Å si at cellen var kummerlig, ville være en ekstrem underdrivelse. Takhøyden var litt under to meter, bredden under én, og lengden 1,85.

Vokterne kalte cellen for «graven».

- Den gir virkelig assosiasjoner til hvordan det må være i en grav, forteller Almalki. - Hver dag minnet cellen meg på at jeg en dag skal dø.

Mørket var så å si totalt, og vegger og gulv var fuktige av råte og mugg. - Likevel var det en befrielse å komme inn dit, og det siste jeg ville var at de skulle åpne døren igjen og hente meg ut, sier Almalki.

Men det skulle ikke gå mer enn et par timer før vokterne kom for å hente ham tilbake til avhørsrommet.

Denne gangen fortsatte torturen i hele 18 timer sammenhengende.

- Vaktene var i god fysisk form, forteller Almalki.

- Dette var for at de selv skulle være i stand til å fortsette å slå så lenge som mulig. Når én ble sliten, ble kabelen gitt videre til en annen, og slik fortsatte det.

I alt fikk han omtrent 1000 slag med kabel den dagen.

Og «utspørringene» fortsatte i to intense uker.

- Vokterne fortalte at de hadde foretatt beregninger som viste at man må slå et menneske omtrent 100 ganger for hver opplysning man ønsker - på betingelse av at vedkommende virkelig har noe å fortelle, sier Almalki.

- Hvordan klarte du å komme deg igjennom denne tiden, rent psykisk

- Om jeg ikke hver dag hadde tenkt at «i morgen slipper de meg nok fri», ville jeg ikke ha overlevd.

Etter 6 uker ble Almalki fortalt at han skulle løslates. Men etter at syrerne igjen fikk nye opplysninger fra kanadiske myndigheter, ble avgjørelsen omgjort.

I de dagene inntraff det likevel én positiv hendelse.

- Jeg fikk komme ut i en slags luftegård oppe på taket av fengselet. Veggene var høye, men himmelen kunne jeg se. Før den dagen hadde jeg aldri innsett hvor vakker himmelen er.

Da fikk han også for første gang se hvilken forfatning kroppen hans var i: Full av blåmerker og blodutredelser, opphovnet og blek, og med utallige bitt fra insekter og rotter som hadde tilholdssted i cellene.

Vestlige borgere i cellene

Almalki forteller at han langt fra var den eneste vestlige statsborgeren i fengselet. I tillegg til en tysk statsborger som satt et par celler fra ham, var det flere andre kanadiske statsborgere der. Noen av dem har han fortsatt kontakt med i dag.

- Nesten ingen av oss var bosatt i Syria, og vi var på en måte VIP’ene, forteller Almalki.

- De kunne nemlig bruke oss til å få ting fra andre regjeringer.

- Kunne du snakke med de andre fangene?

- De første månedene var forholdene slik at hvis noen hørte stemmen din, ville du umiddelbart bli torturert. Men det er slik at når du lever under så spesielle forhold, utvikler du sansene enormt. Han som satt i celle nummer ti, hadde for eksempel en så utviklet hørsel at han kunne høre det på veldig lang avstand hvis noen nærmet seg.

Almalki tar en pause.

- Og etter en stund slutter man jo nesten å bry seg.

I løpet av den tiden Almalki satt fengslet, gjorde syriske myndigheter to forskjellige undersøkelser hvor de forsøkte å koble ham til personer innen det ekstremistiske terrormiljøet. Men de fant ingen ting, og kom frem til at de ikke hadde noen grunn verken til å holde ham fengslet eller å torturere ham.

Etter 482 dager i det underjordiske isolatet, hvor han hele tiden ble utsatt for jevnlig tortur, kom de likevel frem til at han ikke hadde noe å skjule, og han ble satt fri. Han hadde fortsatt ikke fått noen offisiell tiltale mot seg.

Hele den tiden han satt i fangenskap, jobbet familien hans natt og dag for å få satt ham fri.

- Ironisk nok prøvde de hele tiden å få til dette gjennom samarbeid med den kanadiske ambassaden i Damaskus, uten å vite at ambassaden i realiteten satt ved den andre siden av bordet.

Da han endelig ble løslatt, fikk han personlig unnskyldninger fra en syrisk general, som ba om forlatelse for at det hele hadde tatt så lang tid.

- Men han sa også at om de hadde løslatt meg før, ville de blitt beskyldt for ikke å samarbeide i krigen mot terror.

Familen sterkt preget

Det tok lang tid før Abdullah Almalki klarte å snakke om det han hadde opplevd. Han lider av post-traumatisk stressyndrom, og var gjennom en alvorlig depresjon som varte et års tid. Også familien hans er sterkt merket av det som har hendt.

- Barna mine får panikk hvis jeg kommer hjem en halv time senere enn vanlig, forteller han. I dag har Almalki seks barn.

Selv om det er en stor påkjenning for ham å stadig snakke om det som har hendt, og at han har store problemer med å stole på journalisters og andres intensjoner, er han opptatt av å formidle sine erfaringer videre.

- Det er vår oppgave å stille spørsmål om dette til våre regjeringer, og det kan vi kun gjøre gjennom å snakke om det som skjer.

Globalt nettverkt av tortur og menneskerettighetsbrudd

- Almalkis sak illustrerer det globale nettverket av tortur og andre menneskerettighetsbrudd som skjer i kampen mot terror. Etterretningstjenester i land med meget sterkt menneskerettighetsvern, som Canada, Storbritannia eller USA, samarbeider med noen av verdens mennskerettighetsverstinger, som Syria eller Egypt. Jeg tviler på at det finnes en eneste ansatt i kanadisk UD og etterretning som ikke er klar over Syrias lange tradisjon som en av verdens mest notoriske torturstater. Likevel har de samarbeidet med syrerne, til og med i saker mot egne borgere, sier rådgiver i Amnesty i Norge, Gerald Folkvord.

Han presiserer at Amnesty ikke har noe bevis på at det var Canada som står bak Almalkis arrestasjon, men at svært mye tyder på det.

- Almalki ble arrestert, avhørt og torturert i Syria på grunnlag av informasjon som bare kan ha kommet fra kanadisk etterretning. Mye tyder på at kanadiske etterretningsfolk besøkte Syria gjentatte ganger for å utveksle informasjon om de arresterte syrisk-kanadierne. I tillegg gjorde kanadiske myndigheter svært lite for å få ut de arresterte syrisk-kanadierne, forklarer Folkvord.

Amnesty Canada krever en omfattende gransking av saken, og er overhodet ikke fornøyd med resultatene av granskingen hittil. AI Canada mener mye tyder på at myndighetene dekker over rollen de spilte i saken.

Almalkis sak ble kjent for Amnesty etter at en annen syrisk-kanadier, Maher Arar, slapp ut av syrisk fengsel og fortalte om ham. Siden har Amnesty fulgt saken videre både overfor syriske og kanadiske myndigheter, både mens Almalki fortsatt var arrestert og etter hans løslatelse. AI Canada er fortsatt sterkt engasjert i granskingen av kanadiske myndigheters rolle i saken om Abdullah og andre kanadiske muslimer som ble arrestert og torturert i utlandet.