Blogg fra Pakistan: "Pakistan er varmt, støvete, vakkert og totalt forvirrende."

Fredag, 6. oktober, Lahore

Dette er egentlig en fridag, men jeg må likevel formidle noe. Seminaret forrige helg har fått sitt første offer. A. Raza Zadi, som fortalte om forrige gang han forsvant på seminaret, ble plukket opp igjen i går. Alt tydet på at de hemmelige tjenester var involvert igjen. Asma Jahangir og de andre aktivistene fryktet det verste. I dag har advokater fra hennes kontor og aktivister fra Human Rights Commission of Pakistan vært i retten i et forsøk på å finne ut hvor han befinner seg. Dette har vært gjort mange ganger før i liknende saker uten hell. Men i dag er vi "heldige". Myndighetene innrømmer arrestasjonen og forteller at Zadi sitter på Red Fort i Lahore. Søsteren og svigerbroren er på vei fra Karachi. De er blitt lovet at de skal få besøke ham. Det er et godt tegn. Vanligvis tillates ikke besøk så tidlig fordi torturmerkene er så lett synlige. Dermed kan løftet, hvis det holdes, tyde på at han ikke er torturert. Jeg skal forsøke å holde leserne oppdatert om Zadi framover. Det vil i så fall være andre steder på www.amnesty.no

Red Fort stod på listen over severdigheter jeg hadde tenkt å besøke i dag. Det er nå strøket av den listen. Jeg foretrekker steder der jeg ikke vet om at mennesker sitter fanget.

Torsdag, 5. oktober, Peshawar

Flere av kvinnene vi møter har mottatt 700 rupees i posten. Så hyggelig, tenker du kanskje. 700 hundre rupees er omtrent det et likklede koster i byen. Den som får en slik sum i posten har ikke nettopp oppdaget en onkel i Amerika, de har fått en trussel fra fundamentalistene, eller Taliban som de kaller dem. I disse kvinnenes tilfelle er det fordi de har forsøkt å jobbe for at deres medsøstre skal få mer frihet og innflytelse over egne liv.

Vi møter en mellomstor gruppe kvinner og menn som jobber for kvinner rettigheter i Peshawar og omegn. Temaet for møtet er sikkerhet. Som sagt har nesten alle en historie å fortelle om trusler eller vold. I deres tilfeller er det ikke myndighetene som er de farligste. Det er de religiøse lederne som bruker en blanding av islam og gammel tradisjon til å beholde og styrke sin egen makt. De forsøker å kvele enhver utfordring i fødselen, og de får i stor grad lov til det uten at myndighetene griper inn.

Det politiske spillet i Pakistan blir enda mer uforståelig etter et møte med en gruppe menn fra Waziristan, en del av det området som kalles ’tribal areas’. Dette er en stripe av landet langs grensene til Afghanistan og Iran der et helt eget styre utøves. Det er en etterlevning etter kolonistyret, og kom vel som et resultat av at britene ikke klarte å legge områdene under seg. Her har de ulike stammene styrt i henhold til tradisjonelle regler i flere mannsaldre. I september endret det seg. I en operasjon som tilsynelatende står i skarp kontrast til Musharrafs retorikk om hvordan han deltar i den såkalte krigen mot terror, inngikk han en avtale med Taliban i området som i prinsippet gir dem all makt og ro til å utøve den.

Dette har de blant annet fulgt opp ved å henrette over hundre personer, skjære av dem hodet og bære dem rundt på torget i en av landsbyene. Denne seansen har de filmet og lagt ut på nettet. I tillegg distribuerer de dvd’er av det hele til skrekk og advarsel. Ifølge mennene vi møtte har de også gått systematisk til verks i å henrette en rekke av dem som tidligere var mektige i området. Stammeledere og medlemmer av eldreråd i landsbyene. En av dem vi treffer satt i et slikt råd, men lever nå anonymt i Peshawar for å holde seg i live.

Jeg startet bloggen med å skrive at jeg var varm og forvirret. Ni dager senere er jeg like varm og kanskje enda mer forvirret. Det skal godt gjøres å følge med i svingene når pakistansk politikk forsøkes forklart. Det virker som om den er helt tom for ideologi og entydighet. Samme regjering som lar terrormistenkte forsvinne og utleveres til USA, inngår avtaler som lar de samme kreftene innføre et skrekkvelde i deler av landet. Det eneste som synes åpenbart i dette kaoset er at militæret sitter igjen som vinnere nesten uansett hva som ellers skjer. Dermed er det hele kanskje ikke så forvirrende likevel.

Onsdag, 4. oktober, Peshawar

Hadde noen fortalt meg at jeg noen gang skulle gjøre det jeg nettopp har gjort, ville jeg trukket på skuldrene og oversett tåpeligheten. Det er ikke en hverdagslig sak å sitte på et gulv i Peshawar, byen som er ansett som et av islamistenes hovedsteder, og drikke vodka med en tidligere Mujahedin. En kriger som mange vil hevde var med og utkjempet krigen som førte til Sovjetunionens fall. Som på tross av sine islamistiske ideer fikk helhjertet støtte fra USA. Sånn sett er han kanskje USAs drømmekriger. Først bekjemper han Sovjet med fundamentalistisk glød. Så drikker han vodka med en mer eller mindre tilfeldig nordmann.

Heldigvis er ikke det hans hovedgeskjeft. Først og fremst forsøker han å påvirke de beryktede madrasaene, koranskolene. En del av dem er ansett som rene rekrutteringsmarker for nye krigere som tar opp arven etter min nye venn. Hans fortid og kontakter gjør at han kan komme i dialog. Men jobben er ikke gjort. Han har nylig kommet tilbake fra områdene som ble rammet av jordskjelv. Han mener han kan bevise at militante grupper rekrutterer barn som mistet foreldrene i katastrofen. De skal ha hentet dem ut for å gjøre dem til krigere i den "hellige krigen". Mange er skeptiske til hans bevisførsel, men BBC har blitt overbevist.

Men ikke fortell noen at han av og til drikker vodka.

Tirsdag, 3. oktober, Lahore

Det er en smal linje mellom beskyttelse og undertrykkelse. Det var det som slo meg sterkest da vi besøkte tre krisesentra for kvinner. Alle stedene var kvinnene der fordi ektemenn, sviger- eller annen familie mishandlet dem. De fleste hadde rettsdokumenter som bekreftet at de hadde behov for beskyttelse. Mange av dem håpet på skilsmisse. De fleste av dem håpet de kunne gifte seg igjen. Noen med den mannen de hadde forelsket seg i, og som familien ikke aksepterte, andre håpet bare at de kunne finne noen å gifte seg med slik at de kunne bli forsørget.

Det var de to første stedene vi besøkte som fikk meg til å tenke på beskyttelse og undertrykkelse. Ett av stedene var det montert gitter en meter innenfor vinduene som hadde gitter på utsiden. Vinduene var også dekket med noe som gjorde det umulig å se gjennom dem. Den staute kvinnelige lederen av senteret forteller uoppfordret: "Vi satte opp gitteret på innsiden fordi kvinnene knuste ruter bare for å se ut. Se ut for ingenting." Da gikk det opp for meg at ikke bare var disse kvinnene låst inne på dette "krisesentret", de kunne ikke engang se ut på hva som foregikk på gaten. De hadde simpelthen ikke noe med å "se ut for ingenting".

Men det er ikke sånn det er i Pakistan. Det er andre sentre som opererer annerledes. Vi besøkte Dastak, som visstnok betyr ’bank på’. Her kan kvinnene komme og gå som det passer dem. De kan velge å la være dersom de føler seg utrygge. – Vi kan ikke opptre som den mannen eller familien de har forlatt, forteller lederen av sentret. – De ble låst inne før, nå håper vi de kan lære hva frihet er.

Sentret har en helt annen atmosfære enn de andre vi har besøkt. Kvinnene og barna vi ser, virker gladere og mer åpne. Det er mulig jeg fantaserer, men jeg mener jeg også kan høre at målet med oppholdet er noe ganske annet. Jeg hører ingenting om ekteskap, men desto mer om yrkesopplæring og selvstendighet.

Dastak-sentret har i en årrekke forsøkt å få laget regler som skal gjelde for alle sentrenes drift. De har også forsøkt å spre sin tankegang til andre sentre gjennom samarbeid og koordinering. Så langt har de ikke lykkes. Det er for mange lettere å beskytte ved innelåsing enn utvikling.

Mandag, 2. oktober, Islamabad og Lahore

Det er veldig langt mellom den behagelig kjølige norske ambassaden i Islamabad og de trange og eksosfylte gatene i gamlebyen i Lahore. Men den reisen skal jeg ta i dag.

På den norske ambassaden er det tid for å bryne litt av det vi har hørt så langt mot de norske representantene i Pakistan. Det viser seg vel at analysene ikke er så veldig forskjellige. Det er likevel en stor forskjell mellom den pragmatiske norske holdningen til Musharraf og hans "myke" diktatur, og holdningene aktivistene vi møter har til dette. Kort oppsummert syns det som om den norske holdningen til Musharraf er at han ikke er verre, kanskje til og med litt bedre enn de demokratisk valgte regjeringene som gikk før ham. Det betyr ikke at Norge støtter statskupp og militærregimer. Når vi siden refererte dette til politisk aktive pakistanere ble de ikke overrasket, men irriterte. Denne pragmatiske tilnærmingen er gjengs blant vestlige land, sier mange. De påstår at vi ikke klarer å skape demokrati, at vi bare stemmer i henhold til føydale tradisjoner og familielojalitet. Vel, det er mulig det, men hvordan skal vi kunne utvikle demokratiske tradisjoner i et militærdiktatur? Tror de vestlige lands regjeringer at demokratiske tradisjoner senker seg over en befolkning som et skylag? Arrogant kaller mange det. De sitter i sine demokratier og hevder at vi ikke fortjener det samme. Jeg minnes venstresidens forhold til kommunistregimene på 70-tallet. Da ble det også hevdet at folkene i Kina, Nicaragua og Cuba ikke var rede for demokrati. De trengte en periode med sterk ledelse før de kunne slippes fri.

Tilbake i Lahore er det fri. Badshai-moskeen og gamlebyen står på lista. Det er et totalt sceneskifte fra alt jeg har gjort her til nå.

Moskeen er enorm og nydelig. Når Ramadan avsluttes påstås det at det er 90.000 som ber i denne moskeen alene. Moskeen er også, skal det vise seg, en liten oase i forhold til det som venter. Gamlebyen. Trange gater med flere folk, biler, hester og esler enn 90.000 bedende på Id. Det er et kaos uten like. Det er vanskelig å puste på grunn av all eksosen, og er du ikke forsiktig blir du spiddet av armeringsjern på 15 meter som en eller annen har funnet det for godt å ta gjennom de trange smugene i rushet. Men til tross for kaos og trengsel møter vi bare vennlig nysgjerrighet og ertende glaning.

Da skjer det som jeg burde ha forberedt meg på, men som jeg ikke har tenkt gjennom. I nesten alle land utenfor Europa blir hvitinger som jeg jevnlig spurt: " Hello, where you from?" I det øyeblikket kunne jeg bare tenke – karikaturene. Vi hadde snakket med flere som fortalte at selv om karikaturstriden ble utnyttet politisk til siste trevl, så var det også et folkelig raseri mot tegningene. "Where I from?" tenkte jeg, Sweden kanskje. Nei, det ble Norway, og ingen så mye som blunket. Siden da har jeg glad og fornøyd vært fra Norge hver gang noen har spurt på gaten. Sivilisasjonskrigen har foreløpig ikke slått rot i gamlebyen i Lahore.

Søndag 1. oktober, Islamabad

Man skal ikke være lenge i Pakistan før man merker at folk har et intenst hat mot USA. Jeg skal ikke påstå at jeg har møtt folk av alle slag, høy og lav, rik og fattig. Men jeg har møtt mennesker med svært forskjellig bakgrunn og ikke minst ideologi, der den viktigste forskjellen i denne sammenhengen kanskje er deres forhold til islam. La det være sagt med en gang, det er ikke bare islamistene i Pakistan som avskyr USA og landets utenrikspolitikk. Det går mye dypere og videre enn som så.

Derfor er det med en viss uro jeg venter på at Zachary Katznelson fra organisasjonen Reprieve skal ta ordet på konferansen om "forsvinninger". Reprieve er en britisk organisasjon som skaffer forsvarsadvokater til de innsatte på Guantánamo og til briter som er dømt til døden rundt om i verden. Katznelson er forsvareren til flere av deltakernes fedre og ektemenn, men han er også amerikaner. Ikke nok med det han er jøde, noe han gjorde et poeng av å fortelle i en forsamling der alle er svært kritiske til USA, og enda mer opprørt over israelernes behandling av palestinerne. Jeg vet nå at da han fortalte at han var jøde, vurderte oversetteren om hun skulle la være å oversette akkurat det til urdu. Men hun gjorde det, Asma Jahangir, og hun sa etterpå at det faktum at forsamlingen så ut til å akseptere dette uten problemer var noe av det flotteste som hendte i dag.

Vel, dersom man skulle legge Katznelson for hat for hans nasjonalitet og religion, måtte man først klare å ignorere hans fantastiske engasjement og utrolige formidlingsevne. Aldri har jeg hørt noen framstille forholdene på Guantánamo som ham. Jeg frøs og "kokte" med de innsatte når han fortalte om hvordan amerikanerne bruker temperaturen i cellene for å plage de innsatte. Ikke bare noen av de innsatte, men alle. En uke med kokende varme fulgt av en uke med aircondition på fullt og isnende kulde. Jeg kjente slagene han sa ble utdelt dersom du så til siden på vei til dusjen. Jeg kjente 20-åringen Binjamins fortvilelse over å bli avhørt om hva han gjorde i Afghanistan i desember 2002, når han og avhøreren visste at Binjamin ble arrestert allerede i oktober samme år. Skulle man hate Katznelson for hans bakgrunn måtte man også klare å overse at selv om han er fra New York og faktisk mistet en av sine beste venner 11. september 2001, så bruker han all sin tid på å forsvare sine 36 klienter på Guantánamo.

Så vidt jeg kan se var det ingen som hatet Katznelson. Jeg tror de færreste i det hele tatt så en amerikansk jøde. De så bare en som var villig til å kjempe for rettferdighet.

Lørdag 30. september, Islamabad

Amnesty International and Human Rights Comisson of Pakistan’s Conference on Enforced Disappearances. Det henger et stort banner på veggen på forsiden av hotellet. En kollega påpeker det lett absurde i at men kan ha en konferanse om "forsvinninger" i Pakistan. Er det fordi landet tross alt har en forholdsvis godt utviklet ytringsfrihet, eller er det fordi myndighetene føler seg så trygge at man gjerne må snakke om deres brutale oppførsel rett under nesen på dem. Er det rett og slett fordi de overhodet ikke frykter en gjeng aktivister og fortvilte familiemedlemmer.

Dagen startet på en herlig måte med Amnesty i alle aviser. De som har utbytte av å se på pakistansk tv kan også fortelle at vi var toppnyheter der. Myndighetene har reagert, på litt ulikt vis. Ulike talspersoner ser ut til å ha litt forskjellig tilnærming. Fra et departement sier de at Amnestys rapport er visvas, fra et annet mener de at vi har for høye tall. Tenk litt nærmere over det siste. For høye tall. Betyr det at vi står overfor en regjeringsrepresentant som innrømmer at de lar folk "forsvinne"? Innrømmer det, men hevder at det kanskje er 300 og ikke 500 eller 5000 som enkelte her mener? Det er i så fall enda en nesten utrolig hendelse. En regjering som hevder den gjør alt den kan for å bedre forholdene for folket, men som innrømmer at den også bruker metoder som bare forbindes med de mest brutale regimer fra Hitler-Tyskland til de latin-amerikanske juntaene på 70 og 80-tallet.

Om de innrømmer det eller ei er egentlig litt ubetydelig i dag. Etter å ha hørt et ti-talls mennesker fortelle i detalj om hvordan de selv eller en av deres nærmeste har blitt bortført og "forsvunnet" i kortere eller lenger perioder, kan regjeringens representanter si hva de vil. Det er hevet over tvil at dette er et stort og voksende problem. Blant de mange pårørende som er der er det noen som fortsatt ikke aner hvor deres far, ektemann eller sønn er. Noen har fått ham hjem i en kiste, noen vet han er på Guantánamo. Noen helt få har fått sin kjære hjem full av arr. Arr på huden og arr i sjelen. Jeg har ingen mulighet til å vite hva som foregår inne i disse menneskene mens de forteller sine historier, og hører andre fortelle om lignende opplevelser. Men noe forteller meg at det foregår noe mer enn utveksling av erfaringer i dette rommet. Jeg håper virkelig at det jeg opplever er starten på en organisert kamp mot "forsvinninger" i Pakistan. Tjue familier har allerede slått seg sammen og protestert daglig i Islamabad de siste ukene. Jeg hører flere snakke om "Mødrene på Maiplassen" i Buenos Aires Argentina og om tilsvarende til tak fra India. Faktisk leses det opp et brev fra pårørende til "forsvunne" i Jammu og Kashmir i India. Tre kvinner som har startet en kampanje som har vokst seg stor og sterk og blitt innflytelsesrik, ber sine pakistanske brødre og søstre gjøre det samme. Jeg håper de tar oppfordringen.

Fredag 29. september, Islamabad

Kontoret til Human Rights Commission of Pakistan er stapp fullt av journalister. Jeg teller minst åtte tv-kameraer. Jeg ser logoene til BBC, CNBC, AP og Reuters. Det er så varmt i det alt for lille rommet at det er vanskelig å puste.

Når jeg går utenfor for å trekke litt luft støter jeg på en gruppe tildekkede kvinner, små barn og menn med skjegg. Alle bærer de på et bilde av en mann som tydeligvis ikke er tilstede. Dette er en scene jeg har sett avbildet så mange ganger før. Dette er de pårørende til "forsvunne", mennesker som mangler en i familien.

Både journalister og pårørende er samlet fordi Amnesty International skal lansere sin nye rapport om "forsvinninger" i Pakistan. Det store frammøtet gir håp om at dette voksende problemet kommer ti å få den oppmerksomheten det fortjener. Amnestys etterforskning viser at forekomsten av dette forferdelige overgrepet har vokst enormt siden den såkalte krigen mot terror startet. Men det er ikke bare som et ledd i denne krigen Musharrafs menn lar andre forsvinne. Både i konflikten i Baluchistan og i andre sammenhenger har dette blitt et utbredt fenomen.

En kommentar fra en journalist gir meg både et stikk av glede, men også av uendelig tristhet. "Alle har visst at dette skjer, men det er først nå som Amnesty har skrevet en rapport om det at det er en nyhet". Han har kanskje rett i dette, og jeg håper jeg får bevis for det i morgendagens nyheter. Men det er også uendelig trist at skjebnen til de farløse barna som løper rundt på plenen utenfor ikke er interessant før en utenlandsk organisasjon skriver om den.

Torsdag 28. september, Lahore

Pakistan er varmt, støvete, vakkert og totalt forvirrende. Amnesty i Norges delegasjon raser fra møte til møte. Vi lider alle av lett jet-lag og altfor lite søvn. Vi sliter litt med å forstå om de foreslåtte endringene i hudud-lovene er positive, negative eller uten betydning. Hudud-lovene er et sett med religiøse lover som har stor innvirkning særlig på kvinners liv. Det er disse lovene som kan føre til at voldtatte kvinner kan tiltales for utroskap for eksempel.

Vel, etter litt oppklaring tror jeg at vi har forstått at det er positive endringer på gang. Går endringsforslagene gjennom slik de står nå, vil ikke en kvinne lenger trenge fire mannlige muslimske vitner for å kunne bevise en voldtekt. Vanlige bevis vil være nok. Til gjengjeld vil man trenge vitner for å kunne tiltale noen for utroskap, en forbrytelse som kan føre til døden. Når dette er sagt er det slett ikke sikkert endringene blir vedtatt slik de foreløpig er foreslått. Kvinneaktivistene i Pakistan har sett alt for mange gode forslag forsvinne som dugg for solen til å føle at de kan innkassere noen seier. Det var innføringen av hudud-lovene som skapte mye av den eksisterende kvinnebevegelsen i Pakistan. Det skjedde for 27 år siden. Tett på tre tiår med "motstandskamp" har ennå ikke ført til seier.

En liten artikkel i en avis understreker dette poenget. Ei jente på 12 år som ble bortført og holdt som sexslave har blitt gravid. Dette fører til en diskusjon om hvem som skal tiltales. Hun, fordi hun åpenbart hadde hatt seksuell omgang uten å være gift, eller mannen som hadde bortført henne. Heldigvis bruker påtalemakten denne saken som et argument for at man må se på lovene igjen. Men det har vært absurde utslag av disse lovene før uten at de har blitt avskaffet.

Jeg kjenner jeg er i ferd med å miste motet. Vi er midt i Ramadan. Selv om vi som utlendinger har lov til å spise, finner vi ikke tid og blir like avkreftet som de fleste rundt oss ser ut til å være. Kombinert med nedslående historier om overgrep begynner jeg å føle meg svimmel. Jeg trenger en opptur. Den kommer på sitt vis som følge av et spørsmål som trenger seg på: Har det ikke skjedd noe positivt for kvinner i Pakistan?

Da våkner aktivistene og har heldigvis en del å ramse opp. Først og fremst det faktum at det nå er lovbestemt at 33 prosent av alle seter i lokale styringsorganer skal besettes av kvinner og 18 prosent av setene i parlamentet. Hvorfor ikke 50 prosent begge steder kan man jo spørre. Vel, det er vel bare slik at man ikke endrer et tvers igjennom patriarkalsk samfunn over natten. Men gjennom de nye bestemmelsene har kvinner fått en ny arena de kan opptre på. Denne loven har virket gjennom to valg. Det var en klar økning i antall kvinnelige kandidater fra det første til det neste valget. Kvinnene begynner med andre ord å ta i bruk den nye arenaen.

Klokken 20.00 er det endelig tid for mat, riktignok kombinert med nok et møte. Vi får mer informasjon. Enda en gang slår det meg at Pakistan har en lang liste problemer, men også et stort antall flotte mennesker som mot mange odds er villlige til å gå løs på dem.