Kinas tvetydige grunnlov
Artikkel 35 i Kinas grunnlov slår fast at ”Borgere i Folkerepublikken Kina skal ha talefrihet, pressefrihet, forsamlings- og møtefrihet, prosesjons- og demonstrasjonsfrihet.”
Del
Publisert:
6. nov 2010, kl. 08:25
|
Sist oppdatert:
15. Mai 2019, kl. 13:13
Totalt slår grunnloven i Kina fast over 40 rettigheter. Artikkel 41 sier for eksempel at kinesiske borgere har rett til å kritisere og komme med forslag til alle statlige organ og funksjonærer, og at de kan klage på forsømmelser eller lovbrudd.
Komplisert bilde
Men det rettslige bildet kompliseres av flere faktorer. For det første har grunnloven flere paragrafer som i praksis begrenser rettighetene gitt i blant annet artikkel 35 og 41. For grunnloven slår også fast at kinesiske borgere ikke må utøve sine friheter og rettigheter på en måte som krenker statens, samfunnets eller kollektivets interesser. Kinesiske borgere plikter også å beskytte landets enhet, samt sikkerhet, ære og interesser.
– Bestemmelsene i straffeloven mot ”undergravende virksomhet”, avsløring av statshemmeligheter” eller ”undergraving av landets enhet” bygger direkte på disse bestemmelsene, påpeker Gerald Kador Folkvord i Amnesty International.
– Dermed er et så bredt tolkningsrom for grunnlovsrettigheter, som gjør det vanskelig å konkludere med sikkerhet at problematiske artikler i straffeloven er grunnlovsstridige, utdyper Otto Malmgren, som fra 1997 til 2009 var tilknyttet Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. De siste åtte årene har han hatt base i Beijing, hvor han i dag forsker på rettighetsproblematikk. Malmgren har blant annet en mastergrad i kinesisk juss.
Et definisjonsspørsmål
– Grunnloven legger til rette for at myndighetene kan tolke seg ut av å måtte respektere for eksempel ytringsfrihet. I fraværet av en rettsstat ligger definisjonsmakten av hva som undergraver staten og dermed er illegalt hos politiske myndigheter, sier Folkvord.
Fredsprisvinner Liu Xiaobo ble dømt nettopp for å oppfordre til å kaste regimet, i henhold til straffelovens artikkel 105. Denne paragrafen kan ifølge Malmgren sees å hente ”legitimitet” i artikkel 51 i grunnloven, som forbyr kinesiske borgere å utøve sine ”friheter” på en måte som krenker statens interesser. På den måten bli artikkel 105 i straffeloven en slags ”oppvigler-paragraf” som også omfatter ikke-voldelig oppvigleri.
– Kinesiske lover er fine, men det er nesten valgfritt for myndighetene hvorvidt de selv vil overholde dem, fordi det ikke finnes noen uavhengig kontroll eller uavhengig rettssystem. Et illustrerende eksempel er Chen Guangcheng-saken som vi har jobbet med i mange år. Han prøvde å bruke kinesisk straffelov for å få lokale myndigheter til å slutte med å gjennomføre tvangsaborter, som var klart illegale. Det endte med at han selv ble fengslet i fire år for å skape ufred, mens myndighetenes lovbrudd aldri havnet i en rettssal, påpeker Folkvord.
Et viktig symbolsk instrument
Det er bare Folkekongressens Stående komité som i henhold til grunnloven kan tolke grunnloven. Men så langt har de unngått å gi noen uttalelser om noen av de over 40 rettighetene som er nedfelt i dokumentet.
– Den kinesiske grunnloven har en relativt svak plass i rettssystemet. Den fungerer mest som legitimerende basis for annet lovverk, men uten at den effektivt påberopes i domstolen. Grunnloven har derimot en stor symbolsk verdi, både for regimet og for dissidenter, og mye av det som finnes av politisk diskurs i Kina utspilles rundt grunnlovens innhold, sier Otto Malmgren.
Så når fredsprisvinneren hevder at dommen mot ham bryter mot Kinas egen grunnlov, det vil si artikkel 35, er det – tross grunnlovens tolkningsrom og begrensede anvendelse i rettsapparatet – likevel et viktig poeng.
– Dette er absolutt relevant for diskusjonen om ytringsfrihet i Kina. Dommen mot Liu Xiaobo handler nettopp om avgrensningene av politiske ytringer i landet, og referansen til grunnlovens bestemmelse er et argument i debatten om hva som bør være rommet for ytringsfrihet i en konstitusjonell stat, mener Malmgren. Han betegner grunnloven som et sterkt symbolsk virkemiddel.
Utvikling av grunnloven
Kinas grunnlov er fra 1982, men er blitt endret flere ganger. Sist i 2004. Da ble blant annet begrepet ”menneske-
rettigheter” innlemmet i artikkel 33.3, som nå lyder slik: ”Staten respekterer og beskytter menneskerettigheter”.
En annen viktig grunnlovsendring kom i 1999, da en referanse til rettsstatsprinsipper (”Rule of law”) ble innlemmet i artikkel 5. Denne grunnlovsendringen er blitt brukt som argument i enkelte saker for at staten handler utenfor lovens rammer og derfor ikke følger sin egen grunnlov.
Internasjonale forpliktelser
Om kinesiske myndigheter bryter sin egen grunnlov når de begrenser sine borgeres rettigheter er én ting. At de bryter med sine internasjonale forpliktelser er en annen.
Kina har signert og ratifisert en rekke FN-konvensjoner om menneskerettighter. (Å signere er en intensjonserklæring. En konvensjon må ratifiseres for å tre i kraft.)
Ratifisert:
• Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)
• Kvinnekonvensjonen
• Barnekonvensjonen
• Rasismekonvensjonen
• Torturkonvensjonen
• Flyktningkonvensjonen
• Konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (signert, men ikke ratifisert av Norge)
Signert men ikke ratifisert:
• Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP)
Ikke signert:
• Migrantarbeiderkonvensjonen (heller ikke av Norge)
• Konvensjonen mot tvungen forsvinning (signert, men ikke ratifisert av Norge)
• Statutt til den Internasjonale straffedomstolen (ICC)
Kina har ikke signert eller ratifisert tilleggsprotokollene som gir enkeltpersoner adgang til å klage til FN på brudd på Kvinnekonvensjonen, ØSK eller SP. De har heller ikke signert SPs tilleggsprotokoll om avskaffelse av dødsstraff eller den som gir FNs torturkomité adgang til å gjennomføre kontrollbesøk. Norge har heller ikke signert tilleggsprotokollen til ØSK, og har bare signert, ikke ratifisert tilleggsprotokollen til torturkonvensjonen.
Komplisert bilde
Men det rettslige bildet kompliseres av flere faktorer. For det første har grunnloven flere paragrafer som i praksis begrenser rettighetene gitt i blant annet artikkel 35 og 41. For grunnloven slår også fast at kinesiske borgere ikke må utøve sine friheter og rettigheter på en måte som krenker statens, samfunnets eller kollektivets interesser. Kinesiske borgere plikter også å beskytte landets enhet, samt sikkerhet, ære og interesser.
– Bestemmelsene i straffeloven mot ”undergravende virksomhet”, avsløring av statshemmeligheter” eller ”undergraving av landets enhet” bygger direkte på disse bestemmelsene, påpeker Gerald Kador Folkvord i Amnesty International.
– Dermed er et så bredt tolkningsrom for grunnlovsrettigheter, som gjør det vanskelig å konkludere med sikkerhet at problematiske artikler i straffeloven er grunnlovsstridige, utdyper Otto Malmgren, som fra 1997 til 2009 var tilknyttet Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. De siste åtte årene har han hatt base i Beijing, hvor han i dag forsker på rettighetsproblematikk. Malmgren har blant annet en mastergrad i kinesisk juss.
Et definisjonsspørsmål
– Grunnloven legger til rette for at myndighetene kan tolke seg ut av å måtte respektere for eksempel ytringsfrihet. I fraværet av en rettsstat ligger definisjonsmakten av hva som undergraver staten og dermed er illegalt hos politiske myndigheter, sier Folkvord.
Fredsprisvinner Liu Xiaobo ble dømt nettopp for å oppfordre til å kaste regimet, i henhold til straffelovens artikkel 105. Denne paragrafen kan ifølge Malmgren sees å hente ”legitimitet” i artikkel 51 i grunnloven, som forbyr kinesiske borgere å utøve sine ”friheter” på en måte som krenker statens interesser. På den måten bli artikkel 105 i straffeloven en slags ”oppvigler-paragraf” som også omfatter ikke-voldelig oppvigleri.
– Kinesiske lover er fine, men det er nesten valgfritt for myndighetene hvorvidt de selv vil overholde dem, fordi det ikke finnes noen uavhengig kontroll eller uavhengig rettssystem. Et illustrerende eksempel er Chen Guangcheng-saken som vi har jobbet med i mange år. Han prøvde å bruke kinesisk straffelov for å få lokale myndigheter til å slutte med å gjennomføre tvangsaborter, som var klart illegale. Det endte med at han selv ble fengslet i fire år for å skape ufred, mens myndighetenes lovbrudd aldri havnet i en rettssal, påpeker Folkvord.
Et viktig symbolsk instrument
Det er bare Folkekongressens Stående komité som i henhold til grunnloven kan tolke grunnloven. Men så langt har de unngått å gi noen uttalelser om noen av de over 40 rettighetene som er nedfelt i dokumentet.
– Den kinesiske grunnloven har en relativt svak plass i rettssystemet. Den fungerer mest som legitimerende basis for annet lovverk, men uten at den effektivt påberopes i domstolen. Grunnloven har derimot en stor symbolsk verdi, både for regimet og for dissidenter, og mye av det som finnes av politisk diskurs i Kina utspilles rundt grunnlovens innhold, sier Otto Malmgren.
Så når fredsprisvinneren hevder at dommen mot ham bryter mot Kinas egen grunnlov, det vil si artikkel 35, er det – tross grunnlovens tolkningsrom og begrensede anvendelse i rettsapparatet – likevel et viktig poeng.
– Dette er absolutt relevant for diskusjonen om ytringsfrihet i Kina. Dommen mot Liu Xiaobo handler nettopp om avgrensningene av politiske ytringer i landet, og referansen til grunnlovens bestemmelse er et argument i debatten om hva som bør være rommet for ytringsfrihet i en konstitusjonell stat, mener Malmgren. Han betegner grunnloven som et sterkt symbolsk virkemiddel.
Utvikling av grunnloven
Kinas grunnlov er fra 1982, men er blitt endret flere ganger. Sist i 2004. Da ble blant annet begrepet ”menneske-
rettigheter” innlemmet i artikkel 33.3, som nå lyder slik: ”Staten respekterer og beskytter menneskerettigheter”.
En annen viktig grunnlovsendring kom i 1999, da en referanse til rettsstatsprinsipper (”Rule of law”) ble innlemmet i artikkel 5. Denne grunnlovsendringen er blitt brukt som argument i enkelte saker for at staten handler utenfor lovens rammer og derfor ikke følger sin egen grunnlov.
Internasjonale forpliktelser
Om kinesiske myndigheter bryter sin egen grunnlov når de begrenser sine borgeres rettigheter er én ting. At de bryter med sine internasjonale forpliktelser er en annen.
Kina har signert og ratifisert en rekke FN-konvensjoner om menneskerettighter. (Å signere er en intensjonserklæring. En konvensjon må ratifiseres for å tre i kraft.)
Ratifisert:
• Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)
• Kvinnekonvensjonen
• Barnekonvensjonen
• Rasismekonvensjonen
• Torturkonvensjonen
• Flyktningkonvensjonen
• Konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (signert, men ikke ratifisert av Norge)
Signert men ikke ratifisert:
• Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP)
Ikke signert:
• Migrantarbeiderkonvensjonen (heller ikke av Norge)
• Konvensjonen mot tvungen forsvinning (signert, men ikke ratifisert av Norge)
• Statutt til den Internasjonale straffedomstolen (ICC)
Kina har ikke signert eller ratifisert tilleggsprotokollene som gir enkeltpersoner adgang til å klage til FN på brudd på Kvinnekonvensjonen, ØSK eller SP. De har heller ikke signert SPs tilleggsprotokoll om avskaffelse av dødsstraff eller den som gir FNs torturkomité adgang til å gjennomføre kontrollbesøk. Norge har heller ikke signert tilleggsprotokollen til ØSK, og har bare signert, ikke ratifisert tilleggsprotokollen til torturkonvensjonen.