Papirløs og redd
Kenna har bodd i Norge i 12 år uten papirer. Hun sammenlikner opplevelsene i Norge med fengselet hun flyktet fra i Etiopia. Frykten er den samme, bare omgivelsene er forandret.
Publisert:
8. Feb 2011, kl. 15:01
|
Sist oppdatert:
11. Feb 2011, kl. 10:19
- Jeg har dratt fra et liv i fengsel i Etiopia til et liv i fengsel i Norge. Det er sånn det føles. Jeg er redd hele tiden, sier den 30 år gamle etiopiske kvinnen som kaller seg Kenna. Hun tør ikke oppgi ekte navn og krever anonymisert bilde.
I ni år hadde hun arbeidstillatelse i Norge, og fikk skattekort inntil i fjor. Da arbeidstillatelsen nylig ble trukket tilbake måtte hun si opp en hotelljobb i Oslo. Med lønnen fra hotelljobben startet hun en helse- og omsorgsarbeider-utdanning, men nå må hun avslutte den.
- Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kommer aldri til å begynne å tigge eller prostituere meg, da tar jeg heller mitt eget liv. Jeg har kjempet det jeg kan, i tolv år.
Venter på svar
Amnesty.no møter henne på en kafé i Oslo sentrum. Hun er redd både norske myndigheter og mannen som fikk henne til Norge. Hun har søkt om oppholdstillatelse flere ganger, men fått avslag hver gang. Nå har hun anket, og venter på svar fra Utlendingsnemnda.
Kenna er oromoer og flyktet til Norge fra Etiopia for 12 år siden. Da var hun 18. Oromoerne utgjør den største etniske gruppen i Etiopia, og familien hennes var politisk aktive i Oromo Liberation Front, en opprørsgruppe som ønsker et selvstendig land for oromoerne.
Foreldrene hennes, to storebrødre og Kenna selv ble fengslet i Etiopia på grunn av familiens politiske ståsted.
– Faren min ble drept i fengselet, rett foran øynene mine. Det synet får jeg aldri ut av hodet.
Torturert i fengsel
Etter drapet på faren rømte brødrene hennes, og Kenna og moren ble torturert i fengselet i håp om at det skulle føre til at brødrene komme tilbake. Det gjorde de ikke, men etter et år hjalp onkelen til Kenna henne med å rømme.
– Da jeg forlot fengselet var moren min fortsatt i live, men hun døde for noen år siden. Jeg aner ikke hva som skjedde med henne, sier hun.
Brødrene hennes er fortsatt på rømmen, og blir Kenna sendt tilbake til Etiopia er hun sikker på at hun arresteres på nytt og at torturen fortsetter. Hun vet at brødrene lever, men på grunn av egen og deres sikkerhet vet hun ikke hvor de befinner seg.
Smuglet til Norge
Onkelen hennes betalte en mannlig menneskesmulger for å få henne i trygghet, men da de kom til Norge fortsatte han å kreve penger, og i flere år betalte hun ham store summer for at han ikke skulle sende henne tilbake til Etiopia.
Så startet de seksuelle overgrepene. Hun var i løpet av de første årene i Norge innom tre asylmottak, og han fant henne på alle tre stedene.
– Jeg vet ikke hvor mange ganger han voldtok meg og jeg vet ikke hvorfor det ikke var noen som reagerte på at han tok meg med seg. Jeg har tatt to aborter på grunn av han. Alt han har gjort mot meg har fått meg til å hate meg selv, forteller Kenna.
Tårene renner mens hun snakker, men hun viker ikke med blikket.
- Jeg vil aldri ha barn. Jeg har ingen gode minner å dele med dem.
Utpressingen fra menneskesmugleren fortsetter. Det er bare få dager siden sist gang han ringte og presset henne for penger.
Blir ikke trodd
Kenna har samlet mot til å anmelde de seksuelle overgrepene hun har blitt utsatt for i Norge flere ganger, men har blitt avvist av politiet hver gang.
– De stoler ikke på at jeg forteller sannheten. Jeg føler at ingen tror på meg, andre er bare redde for å blande seg inn i ting de føler de ikke har noe med.
Hun tar fram en legeerklæring fra vesken sin. Den forteller om en pasient som er alvorlig psykisk syk, og som har hatt selvmordstanker i en lang periode. I tillegg har hun en alvorlig fysisk sykdom hun ikke ønsker å snakke om. Uten papirer og penger er all medisinsk behandling vanskelig.
Heldigvis har norske leger og mennesker hun har møtt i arbeidslivet i Norge hjulpet henne privat, både med helsebehandling og med å finne en leilighet
–Disse menneskene er virkelige helter, sier Kenna og får fram et lite smil midt i elendigheten.
Selv er hun engasjert både i Amnesty og Røde Kors. Rett etter intervjuet skal hun delta i en klesinnsamling til andre trengende.
- Man må hjelpe til der man kan.
Vurderer selvmord
Men alvoret er aldri langt unna
– Hvis jeg får avslag nå og må selge leiligheten min kommer jeg til å sende alle pengene tilbake til Etiopia i håp om at de kan hjelpe noen som trenger det. Selv kommer jeg til å ta mitt eget liv.
Noen ganger tenker hun at farens politiske arbeid ikke var verdt all smerten det har påført familien hennes.
- Han ofret både seg selv og oss. Andre ganger tenker jeg det motsatte. Noen må stå opp for oss. En kan ikke alltid vente på Gud. Jeg har mistet så mye, men kampen for minoriteter som oss er viktig.
STØTTER AKSJON - IKKE VIRKEMIDDEL
Mandag startet 100 etiopiske asylsøkere i Oslo en sultestreik for å sette fokus på det de mener er en uholdbar situasjon. Etioperne som har fått endelig avslag på asylsøknaden sin i Norge er såkalt ureturnerbare fordi norske myndigheter ikke har noen returavtale med etiopiske myndigheter.
Flere av de sultestreikende har oppholdt seg i Norge i lang tid, opp til 17 år uten å få oppholdsstatusen sin avklart. Amnesty støtter de sultestreikendes sak, men oppfordrer dem til å avslutte sultestreiken som aksjonsform. Amnesty er en del av kampanjen for papirløses rettigheter Ingen er ulovlig og krever at det settes en øvre grense for hvor lenge man kan være i Norge før man gis oppholdstillatelse.
I ni år hadde hun arbeidstillatelse i Norge, og fikk skattekort inntil i fjor. Da arbeidstillatelsen nylig ble trukket tilbake måtte hun si opp en hotelljobb i Oslo. Med lønnen fra hotelljobben startet hun en helse- og omsorgsarbeider-utdanning, men nå må hun avslutte den.
- Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kommer aldri til å begynne å tigge eller prostituere meg, da tar jeg heller mitt eget liv. Jeg har kjempet det jeg kan, i tolv år.
Venter på svar
Amnesty.no møter henne på en kafé i Oslo sentrum. Hun er redd både norske myndigheter og mannen som fikk henne til Norge. Hun har søkt om oppholdstillatelse flere ganger, men fått avslag hver gang. Nå har hun anket, og venter på svar fra Utlendingsnemnda.
Kenna er oromoer og flyktet til Norge fra Etiopia for 12 år siden. Da var hun 18. Oromoerne utgjør den største etniske gruppen i Etiopia, og familien hennes var politisk aktive i Oromo Liberation Front, en opprørsgruppe som ønsker et selvstendig land for oromoerne.
Foreldrene hennes, to storebrødre og Kenna selv ble fengslet i Etiopia på grunn av familiens politiske ståsted.
– Faren min ble drept i fengselet, rett foran øynene mine. Det synet får jeg aldri ut av hodet.
Torturert i fengsel
Etter drapet på faren rømte brødrene hennes, og Kenna og moren ble torturert i fengselet i håp om at det skulle føre til at brødrene komme tilbake. Det gjorde de ikke, men etter et år hjalp onkelen til Kenna henne med å rømme.
– Da jeg forlot fengselet var moren min fortsatt i live, men hun døde for noen år siden. Jeg aner ikke hva som skjedde med henne, sier hun.
Brødrene hennes er fortsatt på rømmen, og blir Kenna sendt tilbake til Etiopia er hun sikker på at hun arresteres på nytt og at torturen fortsetter. Hun vet at brødrene lever, men på grunn av egen og deres sikkerhet vet hun ikke hvor de befinner seg.
Smuglet til Norge
Onkelen hennes betalte en mannlig menneskesmulger for å få henne i trygghet, men da de kom til Norge fortsatte han å kreve penger, og i flere år betalte hun ham store summer for at han ikke skulle sende henne tilbake til Etiopia.
Så startet de seksuelle overgrepene. Hun var i løpet av de første årene i Norge innom tre asylmottak, og han fant henne på alle tre stedene.
– Jeg vet ikke hvor mange ganger han voldtok meg og jeg vet ikke hvorfor det ikke var noen som reagerte på at han tok meg med seg. Jeg har tatt to aborter på grunn av han. Alt han har gjort mot meg har fått meg til å hate meg selv, forteller Kenna.
Tårene renner mens hun snakker, men hun viker ikke med blikket.
- Jeg vil aldri ha barn. Jeg har ingen gode minner å dele med dem.
Utpressingen fra menneskesmugleren fortsetter. Det er bare få dager siden sist gang han ringte og presset henne for penger.
Blir ikke trodd
Kenna har samlet mot til å anmelde de seksuelle overgrepene hun har blitt utsatt for i Norge flere ganger, men har blitt avvist av politiet hver gang.
– De stoler ikke på at jeg forteller sannheten. Jeg føler at ingen tror på meg, andre er bare redde for å blande seg inn i ting de føler de ikke har noe med.
Hun tar fram en legeerklæring fra vesken sin. Den forteller om en pasient som er alvorlig psykisk syk, og som har hatt selvmordstanker i en lang periode. I tillegg har hun en alvorlig fysisk sykdom hun ikke ønsker å snakke om. Uten papirer og penger er all medisinsk behandling vanskelig.
Heldigvis har norske leger og mennesker hun har møtt i arbeidslivet i Norge hjulpet henne privat, både med helsebehandling og med å finne en leilighet
–Disse menneskene er virkelige helter, sier Kenna og får fram et lite smil midt i elendigheten.
Selv er hun engasjert både i Amnesty og Røde Kors. Rett etter intervjuet skal hun delta i en klesinnsamling til andre trengende.
- Man må hjelpe til der man kan.
Vurderer selvmord
Men alvoret er aldri langt unna
– Hvis jeg får avslag nå og må selge leiligheten min kommer jeg til å sende alle pengene tilbake til Etiopia i håp om at de kan hjelpe noen som trenger det. Selv kommer jeg til å ta mitt eget liv.
Noen ganger tenker hun at farens politiske arbeid ikke var verdt all smerten det har påført familien hennes.
- Han ofret både seg selv og oss. Andre ganger tenker jeg det motsatte. Noen må stå opp for oss. En kan ikke alltid vente på Gud. Jeg har mistet så mye, men kampen for minoriteter som oss er viktig.
STØTTER AKSJON - IKKE VIRKEMIDDEL
Mandag startet 100 etiopiske asylsøkere i Oslo en sultestreik for å sette fokus på det de mener er en uholdbar situasjon. Etioperne som har fått endelig avslag på asylsøknaden sin i Norge er såkalt ureturnerbare fordi norske myndigheter ikke har noen returavtale med etiopiske myndigheter.
Flere av de sultestreikende har oppholdt seg i Norge i lang tid, opp til 17 år uten å få oppholdsstatusen sin avklart. Amnesty støtter de sultestreikendes sak, men oppfordrer dem til å avslutte sultestreiken som aksjonsform. Amnesty er en del av kampanjen for papirløses rettigheter Ingen er ulovlig og krever at det settes en øvre grense for hvor lenge man kan være i Norge før man gis oppholdstillatelse.