Næringslivets samfunnsansvar: Magasinet: Krever slutt på norsk dobbeltrolle i oljeland

Mageproblemer, såre øyne, hudutslett og pusteproblemer. Jordsmonn, vann og luft ødelagt av forurensning. I Nigeria og flere andre utviklingsland har enorme olje­ressurser for folk flest blitt en forbannelse mer enn en velsignelse. Nylig offentliggjorde Amnesty Inter­national rapporten «Petroleum, Pollution and Poverty in the Niger Delta», som viser hvordan oljeindustrien, med Shell i spissen, systematisk beriker seg på bekostning av innbyggernes livsgrunnlag.

– Norske myndigheter må gjennom sitt prosjekt Olje for utvikling legge press på og legge til rette for at nigerianske myndigheter får et lovverk og reguleringssystem som faktisk holder olje- og gassindustrien ansvarlig, sier Beate Ekeløve-Slydal, politisk rådgiver i Amnesty Interntaional Norge.

Prestisjeprosjekt
Norad-programmet Olje for utvikling (OfU), også kjent som Erik Solheims prestisjeprosjekt, er en lite kjent del av norsk bistand. Mange utviklingsland har betydelige petroleumsressurser som gir muligheter for store inntekter til staten. Men erfaringen viser at landene i liten grad klarer å omsette oljeinntektene i redusert fattigdom og bedre levekår.

Olje for utvikling, lansert høsten 2005, skal bistå utviklingsland med å forvalte oljeinntektene på en måte som skal komme hele befolkningen til gode. Det pekes på at Norge, med sin oljehistorie, kan gi utviklingsland uvurderlig assistanse innen olje- og miljøforvaltning, teknologi og lovgivning.
Ekeløve-Slydal tviler ikke på at intensjonene bak programmet er gode.

– Jeg er overbevist om at den norske ­olje­modellen kan være god for utviklingsland. Vi har mye å tilby i form av teknologi og forvaltningsekspertise, og dette er ikke kunnskap vi bør dele. Oljefondet er et godt eksempel på hvordan ressursene kan forvaltes til beste for både nåtidige og fremtidige generasjoner. Men det gjenstår å se i hvilken grad programmet i praksis gagner menneskene og utviklingen i landene det opererer, sier hun.

– Exxon Valdez hvert år
Store deler av verdens oljeforekomster finnes i land som Nigeria, Angola, Aserbajdsjan, Russland, Irak, Iran, Venezuela og Saudi-Arabia. En undersøkelse utført av den katolske kirkes hjelpeorganisasjon Catholic Relief Services (CRS) konkluderer med at levestandarden falt og utviklingen stanset opp etter at det var funnet olje i et dusin land. For Nigerias del var følgene «katastrofale», ifølge undersøkelsen. I Nigerdeltaet sørøst i Nigeria har mellom ni og 13 millioner fat med råolje lekket ut i løpet av de siste 50 årene. Det tilsvarer oljesøl på linje med Exxon Valdez-utslippet i 1989 hvert eneste år i over 50 år.

Nigeria har lover og forskrifter som skal beskytte miljøet og som krever at oljeselskapene følger internasjonalt anerkjente standarder for «god oljefeltspraksis». Men disse lovene er dårlige og blir i liten grad håndhevet. Dessuten er olje- og gassindustrien unntatt fra loven om å foreta en konsekvensvurdering av sin virksomhet.

Seniorforsker Inge Amundsen ved Chr. Michelsens Institutt har liten tro på at OfU kan bidra til store og positive endringer i landene der det opererer.
– Så lenge det er snakk om en frivillig ordning der land som selv ønsker det, får hjelp, er det heller ikke snakk om at norske myndigheter kan øve noe særlig press for å få til en sterkere regulering av oljebransjen. I Øst-Timor har programmet gjort en del nyttig siden man samtidig har hatt en større, samlet bistandsinnsats. Men i land som Nigeria og Angola er det omtrent håpløst, mener Amundsen.

Norsk dobbeltrolle
Han trekker fram det høye korrupsjonsnivået og autoritære styresettet som effektive hindre for at oljeinntektene kommer hele befolkningen til gode. Dermed er det heller ikke realistisk at et norsk kompetansehevingsprogram skal ha noen dyptgripende effekt, mener forskeren. Tvert imot advarer han om at Olje for utvikling i mange tilfeller fortoner seg mer som en døråpner for norske selskaper enn å være en positiv bidragsyter i landene der programmet opererer.

– Olje for utvikling hevder selv at det er tette skott, men ekspertene som reiser ned for å undervise og overføre den norske oljemodellen, kommer gjerne fra StatoilHydro og Oljedirektoratet. I mange tilfeller kan det se ut som om OfU handler mest om tilpasse oljeadministrasjonen i utviklingsland slik at de ligger til rette for norske interesser, sier Amundsen til AmnestyMagasinet.

Aftenposten fremmet nylig den samme påstanden, og pekte på den norske dobbeltrollen. Olje­sel­skapet StatoilHydro har aktivitet i flere av de sam­me landene som får bi­stand fra programmet. Pengestrømmen tilbake til Norge i form av olje- og gassinntekter er langt større enn de 250 millioner kronene som i år blir gitt i form av oljebistand.

– Uheldige koblinger
Beate Ekeløve-Slydal i Amnesty International Norge har tro på at OfU kan ha en funksjon, men kun hvis grenseoppgangen mellom norske myndigheter og norske oljeselskaper blir gjort mye tydeligere.

– Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor selskaper som StatoilHydro er trukket inn i programmet med sin erfaring og kompetanse på oljeutvinning. Men dersom OfU skal ha noen som helst troverdighet i å utfordre andre myndig­heter på korrupsjon, menneskerettigheter og en sosial fordeling av oljeinntektene, er det ekstra viktig at det ikke sås tvil om hvorvidt norske myndigheter har en politisk og økonomisk egeninteresse i å bistå disse landene, påpeker hun.

Hun mener det handler om relativt enkle og symbolske ting som at representanter for norske myndigheter og oljeselskaper ikke deltar på de samme møtene, og at man ikke forteller om norsk oljeforvaltning i samme slengen som man snakker om norske kontrakter og ekspansjon i det aktuelle landet.
– Det er heller ingen heldig kobling når den norske ambassaden har kontor i samme bygg som StatoilHydro, slik tilfellet er i Angola, mener Ekeløve-Slydal.

– Prioriterer godt styresett
Liv Marte Nordhaug, rådgiver ved Olje for Utvikling i Norad, er enig i at denne grensegangen er viktig.
– Problemstillingen er ikke irrelevant, men den føles ikke stor hos OfU. Vi har lite med de norske oljeselskapene å gjøre, de er stort sett bare med på møter dersom konkrete prosjekter knyttet til lokal industriutvikling skal diskuteres. StatoilHydro har heller ingen interesse av at det ser ut som om de får ekstra fordeler gjennom en kobling til norske myndigheter. Men det er selvfølgelig ­viktig at OfU er tydelig på å kommunisere hvilken rolle vi har, sier hun.
Nordhaug sier godt styresett er en høyt prioritert del av OfU.

– Vi har et sterkt fokus på åpenhet, ansvarliggjøring og kamp mot korrupsjon i petroleumssektoren. Siden vi kun har en rådgivende funksjon, har vi aldri noen garanti for at alle råd blir lyttet til. Sannsynligheten for å lykkes øker der vi kommer tidlig inn, det vil si at landet ikke har lang erfaring med petroleumsutvinning, og der Norge er bredere inne på bistandssiden, sier Nordhaug. Hun nevner Øst-Timor og Vietnam som eksempler der OfU mener å ha bidratt til å utvikle et godt rammeverk for petroleumssektoren.

Oljeselskapenes ansvar
Amnesty International mener det er viktig å plassere ansvaret også hos oljeselskapene.
– De har et selvstendig ansvar for å overvåke de sosiale og menneskerettslige konsekvensene av virksomheten, offentliggjøre informasjon og konsultere lokalsam­funnet, understreker organisasjonen i Nigeria-rapporten.

I et tilsvar sier Shell International at problemene i Nigeria er for sammensatte til at selskapet kan lastes alene.
– 85 prosent av oljesølet er et direkte resultat av vandalisme og kriminalitet. Vold, kidnappinger og kriminalitet gjør tilgang til oljeforekomster og operasjoner ekstremt vanskelig. Rapporten konsentrerer seg om betydningen av olje- og gassvirksomhet isolert – derfor er verdien av den begrenset, skriver Shell i en pressemelding fra morselskapet i Haag.

CMI-forsker Inge Amundsen vil ikke være med på denne argumentasjonen.
– Oljeselskapene har et kjempeansvar som de er flinke til å løpe fra. Jo mindre lokale myndig­heter er i stand til å regulere oljebransjen og fordele inntektene, jo mer ansvar burde oljeselskapene ta. I stedet unnskylder de seg med at korrupsjon og dårlig styresett gjør deres eget ansvar mindre. Men oljesektoren har vært med på å øke kaka, og dermed gjøre kampen om bitene enda mer nådeløs, mener Amundsen.

Kilder: Aftenposten, Stavanger Aftenblad, www.regjeringen.no

Silje Berggrav er frilansjournalist, med base i Berlin.

Olje for ­utvikling

• Etterspørselsdrevet bistandsprogram for å overføre ­norske erfaringer innen petroleums-, miljø- og finansforvaltning til utviklingsland.

• Bistand drives i 25 land, hvorav 10 hovedsamarbeidsland.

• Lansert i 2005, men Norge har ­drevet oljerelatert bistand i ­30 år.