Minneord om Liu Xiaobo

Liu Xiaobo vil huskes som en modig, fri tenker som ofret alt for det han trodde på. 
Publisert: 13. jul 2017, kl. 15:47 | Sist oppdatert: 14. jul 2017, kl. 15:27
To dager før verden skulle markere 60-årsdagen for FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene tok friheten slutt for Liu Xiaobo.
Det var den 8. desember, og menneskerettighetsjubileet hadde inspirert en gruppe kinesiske tenkere, med Liu Xiaobo blant dem, til å utforme «Charter ‘08». Dokumentet skulle oppmuntre til bred, kritisk dialog om Kinas statsform og styresett. Det skulle bidra til reformer, og til en fremtid basert på demokrati og menneskerettigheter.  
 
Liu Xiaobo og de andre forfatterne av Charter ’08 var nok klare over hvilken risikoen de tok. Få ting er så farlige som kritiske spørsmål eller oppfordring til refleksjon og dialog i øynene til undertrykkende regimer.– Det er mye farligere enn skrik om opprør og revolusjon.Liu Xiaobo og de andre tenkerneantydet at kommunistpartiets enevelde og jerngrep kanskje ikke var den beste måten å ta vare på interessene til 1,3 milliarder kinesere på. De som satt med makten så på det som en svært alvorlig forbrytelse. Liu Xiaobo hadde spilt en viktig rolle i demokratibevegelsen helt fra 1989 og var vel kjent for sitt samfunnsengasjement og sin kritiske holdning til maktapparatet. Arrestasjon av ham den 8. desember 2008 skulle skremme kritikerne til taushet, men i stedet bekreftet den  hvor viktig kritikken var. Dagen etter ble Charter ’08 publisert på nettet.  
 
I nesten syv måneder ble Liu anholdt på et hemmelig sted, uten tiltale eller dom og uten tilgang til advokat. Bare to ganger fikk kona, kunstneren og poeten Liu Xia, lov til å se ham. Liu Xiaobo ble ikke offisielt siktet før i slutten av juni 2009. Den 23. desember 2009 ble han stilt for retten og dømt til 11 års fengsel for «forsøk på å opphisse til å undergrave statsmakten», i en rettssak som varte mindre enn to timer.
 
Fengslingen var myndighetenes forsøk på å stilne Lius kritiske spørsmål. Men igjen slo strategien deres feil. I oktober 2010 fikk Liu Xiaobo Nobels fredspris, og over natta ble han verdens mest kjente kinesiske samvittighetsfange. Og enda en gang reagerte kinesiske myndigheter som de pleier å reagere på kritikk: Med mobbing og overdreven maktbruk. Målet for hevnaksjonen ble fredsprisvinnerens kone.

Liu Xia var kunstner, ikke en politisk aktivist. Hun hadde riktignok alltid støttet mannen sin, men det var vanskelig å påstå at hun hadde brutt en eneste lov. I et land der lov og rettsstat når som helst kan overstyres av makthaverne, kan spørsmål om skyld eller uskyld imidlertid fort bli irrelevante. Samme dag som Fredsprisen ble kunngjort, startet myndighetene sitt prosjekt med å knuse henne. Hun ble satt i husarrest og fratatt alle kommunikasjonsmuligheter. I flere år ble hun holdt fullstendig isolert. Først i februar 2014 fikk hun lov til å ha litt kontakt med venner og familie og til å oppsøke en lege, alt under streng politikontroll. Da led hun allerede av alvorlige depresjoner.

De hadde så mye å ta igjen, men fikk så liten tid. Etter massakren på Den himmelske freds plass, skrev Liu Xia et dikt med tittelen «Den 2. juni 1989». Ordene hennes gir oss et glimt av et livet myndighetene ikke lot dem få:

This isn’t good weather
I said to myself
standing under the lush sun.
Standing behind you
I patted your head
and your hair pricked my palm
making it strange to me.
I didn’t have a chance
to say a word before you became
a character in the news,
everyone looking up to you
as I was worn down
at the edge of the crowd
just smoking
and watching the sky.
A new myth, maybe, was forming
there, but the sun was so bright
I couldn’t see it.
(Oversettelse: PEN America)
 
Det sies at Liu Xiaobo hadde samvittighetskvaler rundt sin rolle i demokratibevegelsen som fikk sin blodige slutt på Den himmelske freds plass i juni 1989. Han skal ha følt seg skyldig fordi han selv, som en av bevegelsens ledere, overlevde, mens så mange andre unge menn og kvinner som hadde latt seg inspirere av ham ble slaktet ned av den kinesiske hæren. Dette bidro kanskje til hans vilje til å ofre alt i håpet om å kunne gjøre sitt land til et litt bedre sted å leve i. Liu Xiaobo var ingen ideolog, ingen fanatiker. Han var først og fremst en mann som elsket sitt land og sine medborgere. Uansett om han kjempet for rettighetene til HIV-positive kinesere, for likestilling, ytringsfrihet eller demokrati: Hans engasjement gjaldt først og fremst menneskene.

Det kan likevel virke som at Liu Xiaobo aldri så på seg selv som en helt. Da han fikk vite at han hadde fått tildelt Nobels fredspris, skal han ha grått. Han skal ha sagt at det ikke var ham, men alle de som hadde mistet sine liv i arbeidet for fred, demokrati og frihet, som fortjente prisen.
Kinesiske myndigheter reagerte på fredsprisen på en helt annen måte, ved å straffe Norge med politiske og økonomiske sanksjoner. Når som forholdet er normalisert ser vi hvordan norske myndigheter vegrer seg for å ta opp menneskerettigheter og foreslå endring. Det gjør det tydelig hvilket mot som bodde i dette enestående og ydmyke mennesket. Dette motet har gjort Liu Xiaobo til en av vår tids store forbilder, en som vil bli husket med respekt og beundring når historien skrives om Kina, kontroll, og de frie tenkerne som ofret alt for det de trodde på.