Amnestys vei - Sats på kvinner i Sør

Av Ina Tin

Hasan Habiba fra Pakistan, Blanche Pango-Titi fra Elfenbenskysten og Julieta Rodriguez fra Venezuela legger vekt på de samme sakene når AmnestyNytt ber dem gi et bud på Amnesty suksess i deres hjemland. Vi er samlet til internasjonalt kvinneseminar i Oslo en vinterkald helg i 1997.

-Mandatutvikling er den viktigste saken på Amnestys dagsorden, sier Hasan Habiba uten å nøle. Hun er lege og har vært aktiv i Amnesty i Pakistan i en årrekke.

-Det vil hjelpe oss kolossalt hvis det blir vedtatt på ICM i år at menneskerettighetsbrudd som skyldes myndigheters passivitet skal være et arbeidsområde for Amnesty. Det vil gjøre det mulig for oss i Pakistan og samarbeide med lokale NGOer. Jeg mener generelt at mandatutvikling er nødvendig for å få mer støtte i utviklingsland. Dessuten må Amnesty utvikle arbeidet med kvinners menneskerettigheter for å øke støtten i den tredje verden.

-Amnestys arbeid må ned på det plan der folk befinner seg, sier Blanche Pango-Titi som har over ti års fartstid som Amnesty-aktiv i Elfenbenskysten.

-Avstanden mellom AI og vanlige folk i Elfenbenskysten er i dag store. Organisasjonen blir oppfattet som en fjern internasjonal bevegelse. Derfor mener jeg at vi ikke må avgrense oss til kamp mot tortur og dødsstraff, men begynne å forholde oss til kvinners menneskerettigheter. Et slikt fokus vil gi AI mye større folkelig støtte enn organisasjonen har i dag. NGOene i Elfenbenskysten er konsentrert om utviklingsspørsmål, og siden folk lytter til disse organisasjonene er det viktig for oss å komme inn i et samarbeid med dem. Vi må finne måter å koble spørsmål om utvikling og menneskerettigheter på. Blanche Pango-Titi nevner menneskerettighetsundervisning som det viktigste satsningsområdet. Hun kobler det direkte til problemer med kjønnslemlestelse (omskjæring) som rammer nesten halvparten av landets kvinner.

-Kjønnslemlestelse er absolutt et tema der AI kan utvikle samarbeid med lokale kvinnegrupper. Det vil øke Amnestys anseelse i kvinnebevegelsen i Elfenbenskysten, sier Blanche Pango-Titi.

-Jeg ser kjønnslemlestelse som et resultat av mangel på opplysninger. Derfor må vi starte med utdanningen. Siden 80 % av skolene er offentlige, må vi samarbeide med regjeringen som foreløpig ikke anser det for å være et viktig arbeid. Også Julieta Rodriguez som er innsamlingsansvarlig i Amnesty i Venezuela og kjenner organisasjonen gjennom en årrekke legger vekt på menneskerettighetsundervisning og samarbeid med andre NGOer, ikke minst kvinnegrupper.

-Vi har en egen kvinnekoordinator og ser det som viktig å drive informasjonsarbeid i samarbeid med dem, for eksempel om kvinnekonvensjonen og om kvinners rettigheter generelt, sier Julieta Rodriguez.

-Venezuela er et oljeland som tradisjonelt har hatt høy grad av velstand sett i forhold til resten av Sør-Amerika. Dette holder på å endre seg på grunn av av økonomiske problemer de siste årene som har ført til stor sosial uro. Da er det viktig at vi i Amnesty ikke isolerer oss fra det som foregår i samfunnet ellers.

Hasan Habiba mener det er verd å se på hvorfor Amnesty har så lite fotfeste i den muslimske verden: -Amnesty har ikke vært nok opptatt av kvinner i islam, sier hun.

-Jeg kommer vel fra et av de landene der overgrep mot kvinner er mest omfattende. Brutale lover brukes i mange muslimske land. Det bidrar til at folk i Vesten tror islam er undertrykkende. Problemet er etter min mening snarere et spørsmål om utvikling. Så vidt jeg vet var harde straffer tidligere brukt i stor Britannia: folk risikerte henrettelse for noe sånt som 200 typer forbrytelser. Det betyr ikke at kristendommen er en undertrykkende religion. Problemene til pakistanske kvinner er etter min mening mer kulturelle en religiøse. Tradisjonene er brutale og myndighetene reagerer ikke overfor de overgrep som begås. Habiba mener Amnesty i Pakistan må ta tak i hjemlige problemer gjennom lobbyarbeid overfor egne myndigheter.

-Min plan er fremover å jobbe sammen med andre NGOer mot diskriminerende lover og mot myndighetenes passivitet overfor overgrep som æresdrap. Det er arbeid som vil bety enormt for mange kvinner, sier Hasan Habiba.

Publisert i AmnestyNytt 1997/4