Det kunne vært mine venner

​Vi kan ikke la frykten vinne. Nå skal regnbueflagget heves enda høyere.
Publisert: 14. jun 2016, kl. 13:20 | Sist oppdatert: 28. sep 2016, kl. 09:25

I jobben for Amnesty må man aktivt forholde seg til fæle ting hver eneste dag. Innboksen inneholder rapporter om det ene grusomme overgrepet etter det andre. Bilder som får magen til å vrenge seg. Beretninger som kunne vært tatt ut fra en skrekkfilm.

Mye er fullstendig fjernt fra egen hverdag. Det betyr ikke at jeg synes det er mindre ille enn hendelser som skjer nærmere meg. Tvert i mot. Men på et vis gjør det det kanskje lettere å holde dævelskapen noe på avstand. Det er nok en slags ubevisst forsvarsmekanisme.

I rundt 75 land er det kriminelt å være homo, og i noen er det dødsstraff for å elske en av samme kjønn. I vår verden blir homofile kastet i døden fra høye bygninger, kun for å være den de er. Det er horribelt.

Massedrapet i Orlando skjedde ikke i slike omgivelser. Det skjedde på et trygt sted. Et gøyalt sted. Et sted for å senke skuldrene, og være så skrullete eller streit man bare vil. Det er det som er så fint med homobarer. Det er stort sett rom for alle.

Derfor slo det så hardt i mellomgulvet da nyheten kom om massakren av en gjeng feststemte homofile og deres venner. Det var en virkelighet som minnet om min virkelighet. Det kunne faktisk vært noen jeg var glad i. Kameratene mine. Venninnene mine. Noen av de fineste folka jeg veit om.

Når man lett kan plassere seg selv i en situasjon, så treffer det på en annen måte. Det tror jeg vi til en viss grad må godta, det er en helt menneskelig reaksjon. Derfor endrer vi raskere profilbildene på Facebook når terroren rammer et konsertlokale i Paris, enn når en bombe smeller i Beirut. Selv om et menneskeliv tapt er like ille, uansett hvor i verden tragediene finner sted.

Men de fleste har vært på konsert, og mange har vært i Paris. Alt blir plutselig så veldig, veldig nært.

På lørdag føyk jeg rundt på homoklubben Elsker i Oslo, med vinglasset i den ene hånda og kompisen min i den andre. Det var kjempegøy! Vi mimra om gamle dager, om gnikkedans oppover stolpene i lokalet, om hvordan det var da utestedet kun hadde en etasje.

Nå er det tre. Tre dansegulv hvor man dynkes i øl og vin, og gliser fra øre til øre mens man danser med og dulter borti kjente og ukjente.

Det er et fristed. Slik som «Pulse» i Orlando var. Nå er sistnevnte blitt åstedet for det som kalles den verste skytemassakren i USA i moderne tid.

Når man er frustrert og fortvila, så er det lett å lete etter syndebukker. Men det er ikke god smertelindring å legge all skylden på en religion, og kreve at en hel gruppe mennesker påtar seg et slags kollektivt ansvar. Gjerningspersonen så ikke enkeltmenneskene. Han så en masse, en gruppe. Han la nok ikke merke til hvor like eller ulike Edward (34), Luis (20), Juan (22) og de minst 46 andre drepte var.

Han så bare en haug med homofile.

Nå må ikke vi gjøre det samme. I stedet må vi vise at vi ikke lar frykten og fordommene få overtaket. Det redselsfrøet er et ugress som skal rives opp med roten.

Jeg nekter å se meg vaktsomt over skulderen under homoparaden neste lørdag. Jeg nekter å være redd for at et forstyrret menneske skal ødelegge en av de fineste markeringene jeg veit om.

Vi kan ikke ha det sånn.

Programleder Morten Hegseth i VGTV skriver at homofylla aldri har vært viktigere.

Denne faghagen sier herved skål.

Bloggen er skrevet av Lene Christensen, nettredaktør ved Amnesty International i Norge. Du finner henne på Twitter @ChristensenLene og på Instagram @lenechristensen.