NÅR STATEN TAR LIVET FRA DEG

Denne bloggen er skrevet av John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International i Norge.

Når du ikke får vite, så frykter du det verste. Særlig når du vet så altfor godt at det verste er døden.

Dødsdømte i Iran vet at henrettelser pleier å finne sted før klokken 05 om morgenen. Litt tid i forveien er det vanlig at du hentes fra cellen din og plasseres på isolat.

Men det er ikke alltid løkken legges rundt halsen din etter en natt på isolatcelle. Kanskje blir du bare sittende der, i dager, måneder, før du fraktes tilbake til din vanlige celle. Men det vet du ikke. Derfor ser du for deg en livløs skikkelse som henger fra heisekranen. Høyt der oppe henger du.

For hvordan er det egentlig, å ikke vite om du har 2, 200, 2000 eller 20.000 timer igjen å leve? Gjør frykten at hendene er konstant kalde, eller kommer kulden i bølger? Slutter du noen gang å være redd?

Iranske Hamed Ahmadi skrev brev fra dødscellen: “De ga oss lyseblå klær som er for de som skal henges. Bildet av henrettelsesscenen forlot meg ikke et sekund. Tre dager gikk. Jeg ble helt desorientert. Hjernen min fungerte ikke mer. Jeg slo uavbrutt på døren og ropte at noen måtte komme og svare på spørsmålene mine: Hvorfor er vi her?»

Uvissheten går ikke bare utover fangene, men også alle som har dem kjær. Som Hamed Ahmadi skrev: «Henrettelsesspøkelset fulgte meg og min familie hvert sekund. Min familie ble henrettet sammen med meg igjen og igjen. Hvis de ikke hadde hørt noe nytt fra meg en dag, så kom de til fengselet og tenkte umiddelbart at det var over… Vi ble værende i en situasjon hvor hvert minutt føltes som om vi hadde en løkke hengende rundt nakken vår.»

Å la folk «vente i spenning» er en taktikk som makthavere bruker bevisst for å skremme, torturere og undertrykke. Det er et grusomt spill, en barbarisk lek med liv. Hamed Ahmadi tapte. Til slutt var ventetiden over. 4. mars i fjor ble han hengt, og var dermed en av de minst 977 mennesker som ble henrettet i Iran i 2015.

Tallene kommer fra Amnestys årlige rapport om dødsstraff. Rapporten for 2015 er dessverre av det ekstra dystre slaget. Ikke siden 1989 har vi loggført så mange henrettelser som i året som gikk – minst 1634 mennesker i 25 land. Dette tallet er ikke fullstendig. I Kina blir flere tusen henrettet hvert år, men tallene er en statshemmelighet.

Hvor mye blod vil være på statlige hender ved dette årets slutt? Det er umulig å vite.

Vi i Amnesty International er klinkende klare på at dødsstraff er et soleklart brudd på menneskerettighetene i alle tilfeller, uansett omstendigheter. I Iran har Amnesty dessuten registrert flere tilfeller hvor man har blitt dømt til døden og henrettet for forbrytelser begått som mindreårige. Dette er strengt forbudt ifølge internasjonal rett.

I 2013 ble Saman Naseem dømt til døden for en forbrytelse begått som 17-åring, attpåtil etter å ha blitt torturert til å tilstå. I februar i fjor ble han fraktet til isolatcelle, og en hel verden ropte ut i avsky mot det forestående statlige drapet. Han ble mishandlet på nytt, for å få banket ut en fersk tilståelse foran kamera. Men Saman nektet å si det makta ville. Så kom nyheten kom om hans død. Mange trodde han var blitt henrettet.

Amnesty hadde allikevel informasjon som tydet på noe annet. Men vi visste ikke sikkert. Myndighetene sa ingenting. Familien hans levde i uvisse. Ryktene gikk. Hva skjedde egentlig med Saman, akkurat nå?

Det spørsmålet fortsatte vi å stille, om og om igjen. Plutselig, etter fem måneder, hørte familien fra Saman. Han var i live. Nå er dødsdommen opphevet, og en ny rettssak på trappene. Men Saman er langt fra trygg. Tidligere i år fikk vi beskjed om at han har blitt truet på nytt i fengselet. Nok en gang vil myndighetene få ham til å tilstå på film. Amnesty aksjonerer for at Saman skal få en rettferdig rettssak, som i hvert fall ikke må ende med en ny dødsdom.\

Det finnes mange flere som Saman. Mennesker som akkurat nå stiller seg dette spørsmålet: Når vil staten ta livet fra meg?

I 2015 satt minst 20.292 personer på dødscelle.Vi må aldri bli lei av å spørre om hva som skjer med dem som venter i uvisse. Da har myndighetenes utmattelsestaktikk fungert. For om ingen lenger orker å følge med, så kan de til slutt gjøre som de vil.

Derfor betyr arrangementer som Verdenskongressen mot dødsstraff utrolig mye. Det gir aktivister, politikere og fagfolk fra hele verden en mulighet til å samles og sette dødsstraff på dagsorden. Dødsstraff bryter både med retten til liv og retten til ikke å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende straff. Derfor har avskaffelse av dødsstraff vært en kampsak for Amnesty siden 1977. Da hadde kun 16 land i verden avskaffet dødsstraff i lov eller praksis. I dag er tallet 140. Selv om fjorårets tall var dystre, så nytter kampen. Det må vi ikke glemme.

På Verdenskongressen mot dødsstraff skal jeg være med å diskutere hvordan vi kan få avskaffet denne grusomme straffen, en gang for alle.