Sønnene som ikke kom hjem
«Denne smerten som vi kjenner, ønsker vi ikke at noen andre mødre skal kjenne.»
Publisert:
27. sep 2016, kl. 15:34
|
Sist oppdatert:
20. des 2016, kl. 11:35
Stemmen er sterk, selv om den skjelver. Hun er moren til Martin Getsemani Sanchez Garcia, en av de 43 forsvunnede studentene fra Escuela Normal Rural de Ayotzinapa. 26. september 2014 ble bussen han satt i beskutt av politiet. Så ble han og de 42 andre arrestert. Siden har ingen sett dem.
Nå taler Joaquina García Velázquez på en scene i Mexico Citys historiske sentrum. Til høyre for henne på den åpne plassen, El Zocalo, står det prangende regjeringsbygget. Joaquina forteller at hver dag som går er en lidelse. Slik har det vært i to lange år.
Men håpet lever fremdeles:
"Vi har håp om at de har barna våre, fengslet."
Tenk om hun kunne fått rett. Til slutt. At hun og de andre foreldrene kunne fått våkne fra dette marerittet. Tenk om sønnene deres kunne kommet hjem.
Mandag demonstrerte tusenvis i Mexico City for å markere det dystre toårsjubileet for Ayotzinapa-forsvinningene. Slik de har demonstrert jevnlig siden den fatale hendelsen i staten Guerrero. Sinte rop rettet mot president Enrique Peña Nieto:
Folk har all grunn til å være forbanna. I stedet for å etterforske forsvinningene skikkelig, har meksikanske myndigheter gjort det de kan for å hindre at sannheten kommer frem. Hva er det de forsøker å skjule?
Sjefen for Amnestys regionkontor i Mexico, Erika Guevara-Rosas, skriver at myndighetene håper meksikanerne etterhvert vil glemme Ayotzinapa-saken.
Slik som utallige andre menneskerettighetsbrudd har fått passere opp gjennom årene.
Men taktikken kommer ikke til å fungere. «La lucha sigue», ropte demonstrantene om og om igjen. Kampen fortsetter. For det går ikke an å glemme 28 000. Det er nemlig antall mennesker som har forsvunnet siden 2006.
De 43 Ayotzinapa-studentene har blitt selve symbolene på det som er en enorm menneskerettighetskrise i Mexico.
En av fedrene som talte under mandagens demonstrasjon understreket at «det eneste våre barn ønsket var å ta en utdannelse».
Nå aner han ikke hva som har skjedd med en av dem han hadde aller mest kjær. For som han selv sa:
Nå taler Joaquina García Velázquez på en scene i Mexico Citys historiske sentrum. Til høyre for henne på den åpne plassen, El Zocalo, står det prangende regjeringsbygget. Joaquina forteller at hver dag som går er en lidelse. Slik har det vært i to lange år.
Men håpet lever fremdeles:
"Vi har håp om at de har barna våre, fengslet."
Tenk om hun kunne fått rett. Til slutt. At hun og de andre foreldrene kunne fått våkne fra dette marerittet. Tenk om sønnene deres kunne kommet hjem.
Mandag demonstrerte tusenvis i Mexico City for å markere det dystre toårsjubileet for Ayotzinapa-forsvinningene. Slik de har demonstrert jevnlig siden den fatale hendelsen i staten Guerrero. Sinte rop rettet mot president Enrique Peña Nieto:
"Vivos los llevaron, vivos los queremos! Levende tok de dem, levende vil vi ha dem."
Folk har all grunn til å være forbanna. I stedet for å etterforske forsvinningene skikkelig, har meksikanske myndigheter gjort det de kan for å hindre at sannheten kommer frem. Hva er det de forsøker å skjule?
Sjefen for Amnestys regionkontor i Mexico, Erika Guevara-Rosas, skriver at myndighetene håper meksikanerne etterhvert vil glemme Ayotzinapa-saken.
Slik som utallige andre menneskerettighetsbrudd har fått passere opp gjennom årene.
Men taktikken kommer ikke til å fungere. «La lucha sigue», ropte demonstrantene om og om igjen. Kampen fortsetter. For det går ikke an å glemme 28 000. Det er nemlig antall mennesker som har forsvunnet siden 2006.
De 43 Ayotzinapa-studentene har blitt selve symbolene på det som er en enorm menneskerettighetskrise i Mexico.
En av fedrene som talte under mandagens demonstrasjon understreket at «det eneste våre barn ønsket var å ta en utdannelse».
Nå aner han ikke hva som har skjedd med en av dem han hadde aller mest kjær. For som han selv sa:
"Det er det eneste som virkelig er vårt, for oss fattige. Barna våre."