«De drepte kameraten min»

Blikket hans fortalte en historie jeg aldri kommer til å glemme. 
Publisert: 17. okt 2016, kl. 02:45 | Sist oppdatert: 1. jul 2019, kl. 08:40

«Luis»* (25) sitter tungt i en stol på et mottakssenter for migranter og flyktninger i byen Guadalajara i Mexico. Blikket er matt. Underleppen er tørr, og sprekker litt opp på midten. Kroppen er sliten. Han har vært på farten i 25 dager, og tatt de berømte lastetogene hvor man sitter på taket eller mellom vognene, og hopper av i fart når det er på tide å bytte retning.

25-åringen forteller meg at han bodde på gata i Honduras i to år før han bestemte seg for å gjøre noe med livet sitt, for å bruke hans egne ord. Dra til USA, til Arizona, hvor han sier flere av vennene hans er. Jeg spør om det har vært farlige episoder på veien. Ja, det har vært noen, sier han. Så ser han på meg:

"Mataron a mi amigo. De drepte kameraten min."

Kameraten ble bare 19 år. To uker senere har Luis spist pasta, bønner og frukt på mottaket. Nå bærer det videre. Alene. Redd.

Men han vil komme seg unna volden, korrupsjonen, arbeidsløsheten, drapene. Det har han god grunn til. En fersk rapport fra Amnesty International forteller om krigslignende tilstander i de tre landene øverst i Mellom-Amerika, Honduras, El Salvador og Guatemala. Mange flykter for livet, men veien gjennom Mexico mot USA er også livsfarlig.

For historier som Luis sin er dessverre hverdagskost på mottakssenteret. Derfor er hovedmålet til mottakssenteret å gi trygghet, forteller Santiago Aguilar (28) fra organisasjonen “FM4 Paso Libre» som driver senteret. Her får alle som kommer innom mat, en dusj, «nye» klær, og legehjelp om de trenger det.



Dessuten registrerer organisajonen alle som kommer innom, og deler informasjonen med et nettverk av andre slike sentre. På den måten har de tall å gi til myndighetene for å understreke alvorhetsgraden i situasjonen, og kanskje navn å gi til familiemedlemmer som leter etter sine kjære som har blitt borte på veien. Siden 2010 har rundt 23.000 mennesker fått hjelp av dem.

Amnestys lokalkontor i Guadalajara støtter senterets arbeid, blant annet ved å ta frivillige vakter. Sammen driver de prosjektet #CambiodeVia, (Forandre veien) hvor blant annet de frivillige og migrantene som er innom senteret jevnlig rydder veien langs togskinnene i nærheten.



De vil komme myten til livs om at nabolaget blir farligere ved å ha migrantene og flyktningene så tett på. «Vi vil vise at migrantene kan ha en positiv betydning for nabolaget», sier Alonso Garibay (32, bildet over) fra Amnestys lokalkontor.


Frivillige Nimsi Arroyo(25, bildet under) sier de forsøker å gi dem som er innom en følelse av verdighet. Stemmen er bestemt når hun understreker viktigheten av å behandle alle som sterke mennesker, vise dem at de har en verdi. For de mister så utrolig mye på veien, på så veldig mange måter.
Nimsi Arroya har jobbet ved mottakssenteret i tre år.

Menneskene jeg møter på mottakssenteret kan være både det man kan definere som migranter og folk som kan ha rett på beskyttelse etter Flyktningkonvensjonen eller annen nasjonal og regional lovgivning i Latin-Amerika.Til felles har de alle at de har vurdert det som uutholdelig å fortsette livet i hjemlandet.

«Carlos» (32) og kona «Maria» (23) bodde opprinnelig i Choluteca i Honduras, ved grensen til Nicaragua. Men det var ikke noe blivende sted å stifte en familie.

"De drepte en baby" forteller Carlos, og kikker bort på sønnen «Saul» (1 ½), som danser fornøyd til tonene som triller ut av høyttalerne på mottakssenteret. Den vesle kroppen ser ikke ut til å eie en bekymring i livet. Han aner ennå ingenting om den ekstreme volden som fikk foreldrene til å forlate hjemlandet før han ble født. Landet er herjet av voldelige gjenger, som gjerne tyr til brutal vold og makabre drap for å demonstrere hvem som bestemmer i nabolaget.

Etter å ha bodd en periode sør i Mexico, så er den lille familien nå på vei til et bestemmelsessted lenger nord i landet. Mariahar ringer under øynene. Men Carlos smiler bredt.
"Vi reiser med Gud", sier han og peker opp mot himmelen.



Peke gjør også en annen guttegjeng fra Honduras, som vil til Utah i USA. De fniser og fjoller mens de prøver bruktklær fra senterets lager (bildet over). «Miguel» løfter pekefingeren mot taket, ler, og sier «vamos arriba». Vi skal opp. Dette er tredje gangen Miguel forsøker å nå «al norte». Han er 16 år, har skrammer på høyre kinn og forteller at moren hans sa «cuidate» da han dro. Pass på deg selv.

De reiser fra det mange vil definere som helvete, og de drømmer om paradis. Men hva er det egentlig som møter dem om de skulle være så heldige å komme fram?

God tur, sier jeg til dem. Det er det eneste jeg kan gjøre, der og da. Ønske Luis, Carlos, Maria, Saul og guttegjengen fra Honduras lykke til videre, fra hele mitt hjerte.Men mine litt hule lykkeønskninger har jo ingenting å si for deres framtid – om de får en. De går ut døren, og jeg vet at de atter en gang er fritt vilt. Risikoen er stor for å bli tatt av narkokarteller, og utnyttet til tvangsarbeid og rekruttert til kriminalitet. I beste fall «bare» ranet. I verste fall drept.



Verden er virkelig avsindig urettferdig. Uendelig mange blir født inn i en virkelighet som tvinger dem til å søke trygghet og en overlevbar tilværelse et annet sted, med livet som innsats.
Kontrasten blir ekstra stor til andre som aldri har opplevd annet enn bedagelig, nummende velstand, men likevel presterer å rynke på nesa av ord som "lykkejeger".

Når jeg lukker øynene ser jeg for meg Luis. Hvordan han stille pakker sakene sine sammen. Putter tannkremen i den nye sekken han han har fått på mottaket. Men mest av alt møter jeg blikket hans, igjen og igjen. Øynene hans fortalte en historie jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg håper han lever.

*Flere navn i bloggen er endret av sikkerhetshensyn.

FAKTA:
Mottakssenteret «Centro de Atención al Migrante» drives av organisasjonen FM4 Paso Libre. De er helt avhengig av donasjoner og frivillig innsats for å kunne fortsette arbeidet. Myndighetene støtter dem kun med lokalene. I dag har senteret åpent fra morgen til kveld, men bygger ut for å også kunne tilby overnatting. De er usikre på hvor lenge de kan beholde lokalene, og alt bygges derfor slik at det kan demonteres og tas med videre.


Les mer om de krigslignende forholdene i Mellom-Amerika i Amnestys siste rapport.