Den totale fornedrelse

Å utsette mennesker for de mest brutale og grusomme handlinger er dessverre ikke forbeholdt de mørkeste delene av vår historie.  
Publisert: 29. Mar 2017, kl. 16:12 | Sist oppdatert: 31. Mar 2017, kl. 16:39
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg da jeg besøkte Auschwitz for noen år siden var toalettene. Flere titalls mennesker ble jaget inn en stor brakke for å gjøre sitt fornødne tett i tett i tett. Og man hadde kun få sekunder til rådighet, før man brutalt ble skyflet videre. Det var den totale fornedrelse.  

Guiden fortalte at et av de «beste» stedene å jobbe var nettopp her, med å rengjøre toalettene og fjerne avføringen. I Auschwitz var drittjobben en kremjobb. Man slapp den verste kulda siden det var innendørs, og aller viktigst: Man fikk mulighet til å gå på do når man trengte det. En slik mulighet kunne bety forskjellen mellom liv og død.  

Det var avslutningen på den guidede turen. Vi ble stående  og se på betonghullene, og tenke på hvor kaldt det må ha vært, betong mot knokler.  


 En toalettbrakke i Auschwitz. Foto: Lene Christensen

Så gikk vi ut igjen, og ble slått av hvor fredelig og vakkert det er rundt Auschwitz-Birkenau-anlegget. Det spirer og gror. Det er som om naturen vil si at det heldigvis er over. Nå forsøker vi å gjøre det fint igjen, så godt vi kan. Derfor dekkes stadig mer av gasskammerruinene med grønt gress. Derfor kvitrer fuglene.  

For det er det man trøster seg med, når man går gjennom Auschwitz-området: Dette skal ikke skje igjen. Heldigvis har vi lært, tenker vi. Bildene av de utmagrede og forpinte menneskene, skjelettene, müselmannerne. Det er noe som tilhører fortiden.  

Men nylig var syriske Omar Alshogre på besøk på kontoret vårt i Oslo. Han minnet oss på hvordan tortur og ydmykelse fremdeles brukes systematisk for å bryte ned og ødelegge mennesker.  

21 år gamle Omar fortalte at han hadde overlevd flere år i 17 ulike fengsler i Syria, inkludert ti måneder i det beryktede Saydnaya-fengselet. Hverdagen besto av tortur, død og konstant sult. Historien hans er dessverre ikke enestående. Tusenvis hengt siden krigen i Syria begynte i 2011, tusenvis torturert på det groveste. Masseutryddelse, skriver Amnesty i sin rapport.  

Omar fortalte også om hvordan det var å gå på toalettet. Spissrotgang mellom vakter som banket deg opp på veien. En vakt som brølende talte fra en til ti, så var det bare å komme seg ut igjen.  


Omar rett etter at han ble løslatt. Foto: Privat

Omar satt i en periode i en celle med rundt 35 mennesker. Det var ikke plass til at alle kunne sitte samtidig. Da kameratene døde, hadde de lært hvordan de skulle stable kroppene på et bestemt sted i cellen. Vaktene gadd ikke hente ut lik flere ganger i døgnet.  

Selv fikk Omar etterhvert som jobb å sortere de døde kroppene. Rydde bort kroppsdeler. En arm og et bein her, ett eller flere hoder der.  

Da familien til Omar til slutt klarte å betale ham ut av fengselet, veide han kun 35 kilo og hadde tuberkulose. Ironisk nok gjorde sykdommen det lettere for ham å komme seg videre gjennom Europa og til slutt få opphold i Sverige.  


Omar i dag. Foto: Kristin Rødland Buick

I dag snakker Omar flytende svensk, og han vil lære seg enda flere språk. For han ønsker at så mange som mulig skal høre hans historie. Målet er å få stengt skrekkfengslene i Syria, særlig Saydnaya. Fremdeles vansmekter mange av vennene hans der. Omar vil få dem ut før det er for sent.  

I Amnestys lokaler presset Omar seg mot veggen, og krøket seg sammen da han fortalte hvordan de forsøkte å unngå vaktenes oppmerksomhet. Kroppen spente seg og rykket til da han forsøkte å vise hvordan man reagerer på å bli torturert med elektriske kabler.  

Det var en skjellsettende opplevelse å møte Omar. Og jævelskapen som fangene i de syriske fengslene utsettes for har dessverre altfor mange paralleller i nyere tid.   

I Amnestys podkast Megafonen forteller Omar selv sin historie. La oss sørge for at han blir hørt.  

For mishandlingen som Omar opplevde skjer med noen andre akkurat nå.