Destinasjon: Aner ikke
Publisert:
22. Mai 2017, kl. 08:46
|
Sist oppdatert:
23. Mai 2017, kl. 15:25
«International arrivals» står det på skiltet som henger på den gamle flyplassbygningen i Elliniko. Det er lenge siden denne flyplassen ble brukt av reisende med øynene fulle av forventninger, med spennende destinasjoner i vente.
Siden desember 2015 har disse nedslitte bygningene huset flyktninger og migranter, som ble strandet i Hellas etter at europeiske land begynte å stenge grensene.
Her bor mennesker som ikke aner hva framtiden vil bringe, under forhold som flere av dem beskriver som uutholdelige.
Amnesty har besøkt leiren flere ganger, og hver gang kommet med sterke advarsler. I disse dager er jeg selv med campaigner Monica Costa Riba og etterforsker Irem Arf på oppdrag i Athen, inkludert flere turer innom Elliniko.
Monica forteller meg at Elliniko virkelig gjør noe med henne. Boforholdene er rett og slett så elendige, skjebnene så hjerteskjærende.
Det siste besøket i leiren førte til at Amnesty kom med en hasteaksjon, og krevde at leiren måtte stenges. Men et viktig poeng i aksjonen var at greske myndigheter måtte snakke med menneskene som bodde der, og holde dem oppdatert om hva som skjer.
Nå skal leirene evakueres, men de som bor der vet lite om hvor de skal og hva som skal skje. De er redde. Å leve i uvisshet og i så miserable forhold gjør noe med deg. Så lite kontroll over eget liv, kombinert med usikkert og utrygghet, fører til angst og depresjoner.
Vi i Amnesty vet heller ikke noe særlig om hva som skal skje med de som bor i leiren. Vi får ikke en gang lov til å gå inn i leiren lenger, så jeg har per nå ikke selv sett hvordan det er der inne: Teltene, de skitne toalettene, de fullstendig nedslitte veggene, malingen som flasser av.
Men vi får snakke med mange mennesker på parkeringsplassen utenfor. Dette er folk som har bodd i den gamle ankomsthallen i over ett år.
En flokk med unger henger rundt meg, ler og klenger. De er nysgjerrige på kameraet mitt. En har en T-skjorte hvor det står «I ❤ glamour» på, en annen «Girl have fun». En liten gutt har sår på det glattrakede hodet, ei annen lita jenta har et mørkt arrlignende sår under øyet. Tilstrekkelig helsehjelp har vært mangelvare i leiren.
En kvinne i begynnelsen av 20-årene fra Afghanistan kommer bort til meg, og det viser seg at hun snakker ganske godt engelsk. Etter at vi har snakket litt sammen, så lurer jeg på hvor hun helst vil reise. -London! Svarer hun lynkjapt, og smiler bredt. Dit har hun alltid hatt lyst til å dra. Så blir hun alvorlig igjen.
- Se på håret mitt. Det er så tynt nå ,sier hun, og trekker i en hårtust som stikker utenfor det løse sjalet. Hun forteller at det pleide å være kjempetjukt før. Men nå, etter et år i Elliniko-leiren, så har hun mistet mye hår på grunn av stress og konstante bekymringer for familien, sine to små barn.
- De lurer på hvorfor jeg smiler og ler, sier kvinnen. – Men det er bare utenpå. De ser ikke at hjertet mitt er trist. Så smiler hun igjen, tar med seg ungene og går tilbake inn i leiren.
Samtidig som mine kolleger blir fortvilte av de vanvittig tøffe skjebnene de møter, er de dypt imponert over menneskene som bor i denne og andre leirer. De har flyktet fra krig og elendighet, og mange har livsfarlige reiser bak seg. Så kommer de til Europa, og oppdager at drømmen om et bedre liv fremdeles er eviglangt unna.
Likevel holder de ut. Men bare såvidt. Når skal vi begynne å behandle disse menneskene med den respekten og verdigheten de fortjener?
Les mer om Amnestys kampanje for mennesker på flukt her.
Siden desember 2015 har disse nedslitte bygningene huset flyktninger og migranter, som ble strandet i Hellas etter at europeiske land begynte å stenge grensene.
Her bor mennesker som ikke aner hva framtiden vil bringe, under forhold som flere av dem beskriver som uutholdelige.
Amnesty har besøkt leiren flere ganger, og hver gang kommet med sterke advarsler. I disse dager er jeg selv med campaigner Monica Costa Riba og etterforsker Irem Arf på oppdrag i Athen, inkludert flere turer innom Elliniko.
Monica forteller meg at Elliniko virkelig gjør noe med henne. Boforholdene er rett og slett så elendige, skjebnene så hjerteskjærende.
Det siste besøket i leiren førte til at Amnesty kom med en hasteaksjon, og krevde at leiren måtte stenges. Men et viktig poeng i aksjonen var at greske myndigheter måtte snakke med menneskene som bodde der, og holde dem oppdatert om hva som skjer.
Nå skal leirene evakueres, men de som bor der vet lite om hvor de skal og hva som skal skje. De er redde. Å leve i uvisshet og i så miserable forhold gjør noe med deg. Så lite kontroll over eget liv, kombinert med usikkert og utrygghet, fører til angst og depresjoner.
Vi i Amnesty vet heller ikke noe særlig om hva som skal skje med de som bor i leiren. Vi får ikke en gang lov til å gå inn i leiren lenger, så jeg har per nå ikke selv sett hvordan det er der inne: Teltene, de skitne toalettene, de fullstendig nedslitte veggene, malingen som flasser av.
Men vi får snakke med mange mennesker på parkeringsplassen utenfor. Dette er folk som har bodd i den gamle ankomsthallen i over ett år.
En flokk med unger henger rundt meg, ler og klenger. De er nysgjerrige på kameraet mitt. En har en T-skjorte hvor det står «I ❤ glamour» på, en annen «Girl have fun». En liten gutt har sår på det glattrakede hodet, ei annen lita jenta har et mørkt arrlignende sår under øyet. Tilstrekkelig helsehjelp har vært mangelvare i leiren.
En kvinne i begynnelsen av 20-årene fra Afghanistan kommer bort til meg, og det viser seg at hun snakker ganske godt engelsk. Etter at vi har snakket litt sammen, så lurer jeg på hvor hun helst vil reise. -London! Svarer hun lynkjapt, og smiler bredt. Dit har hun alltid hatt lyst til å dra. Så blir hun alvorlig igjen.
- Se på håret mitt. Det er så tynt nå ,sier hun, og trekker i en hårtust som stikker utenfor det løse sjalet. Hun forteller at det pleide å være kjempetjukt før. Men nå, etter et år i Elliniko-leiren, så har hun mistet mye hår på grunn av stress og konstante bekymringer for familien, sine to små barn.
- De lurer på hvorfor jeg smiler og ler, sier kvinnen. – Men det er bare utenpå. De ser ikke at hjertet mitt er trist. Så smiler hun igjen, tar med seg ungene og går tilbake inn i leiren.
Samtidig som mine kolleger blir fortvilte av de vanvittig tøffe skjebnene de møter, er de dypt imponert over menneskene som bor i denne og andre leirer. De har flyktet fra krig og elendighet, og mange har livsfarlige reiser bak seg. Så kommer de til Europa, og oppdager at drømmen om et bedre liv fremdeles er eviglangt unna.
Likevel holder de ut. Men bare såvidt. Når skal vi begynne å behandle disse menneskene med den respekten og verdigheten de fortjener?
Les mer om Amnestys kampanje for mennesker på flukt her.