Share
Foto: Camilla Olsen(Amnesty International
Foto: Camilla Olsen(Amnesty International

- Håpet lever

Les appellen Hans Olav Lahlum holdt under august-demonstrasjonen foran den saudiarabiske ambassaden i Oslo. 
PUBLISERT: 9. august 2017, KL. 9:46 -
SIST OPPDATERT: 9. august 2017, KL. 9:46
Fem år er gått siden bloggeren og samfunnsdebattanten Raif Badawi av staten Saudi-Arabia ble idømt ti års fengsel og tusen piskeslag – fordi han var blogger og samfunnsdebattant, og fordi han ikke var en muslim etter det sittende regimets definisjon.

To og et halvt år har gått siden første gang jeg sto her utenfor Saudi-Arabias ambassade i Oslo og holdt appell for Raif Badawi. Den gangen i februar 2015 kalte jeg piskingen av ham for barbarisk og middelaldersk.  Det er et stort lyspunkt at Amnesty International helt siden da har klart å holde trykket oppe i saken, og at piskingen av Raif Badawi er utsatt på ubestemt tid. Men dommen med de tusen piskeslagene står der fortsatt. Trusselen om dødsstraff henger fortsatt over Raif Badawis hode. Han sitter fortsatt fengslet. Alt bare fordi han har brukt sin ytringsfrihet og sin rett til å fremføre kritikk av den sittende regjeringen.

Saudi-Arabia styres fortsatt av et autoritært regime som bruker dødsstraff, avkapping av kroppsdeler og tortur mot sine politiske motstandere. Landet forblir samtidig et av verdens mest kvinneundertrykkende samfunn: Illustrerende nok må vi notere det som et fremskritt at saudi-arabiske kvinner har fått lov til å sykle iført heldekkende drakt, i avgrensende parkanlegg og sammen med en mannlig slektning. Jeg gjentar derfor i dag ordene barbarisk og middelaldersk både om måten Raif Badawi er blitt behandlet på og om politikken til regimet som fortsatt holder ham fengslet. Skammen over det blir ikke mindre av at året nå er 2017 og ikke 2015. Uretten har ikke blitt foreldet, men tvert i mot blitt mer iøynefallende for hver måned som er gått.

Raif Badawi er viktig nok i seg selv, som enkeltmenneske med ukrenkelige menneskerettigheter. Han blir enda viktigere som representant for de mange ansiktsløse samvittighetsfangene som også sitter fengslet for ytringsfrihet og høyst legitim kritikk av et autoritært regime – i Saudi-Arabia eller et annet av de altfor mange landene hvor regjeringen lar sin forstokkede og fundamentalistiske religionsforståelse få forkjørsrett foran sine innbyggeres menneskerettigheter. Historien om Raif Badawi er skremmende nok i seg selv, men blir verre enn noen skrekkfilm dels fordi den er hentet fra vår tids virkelige verden og dels fordi den bare viser toppen av et stort og kaldt isfjell.

Håpet lever og det finnes lyspunkter i mørket. Saudi-Arabias nye kronprins Mohammed bin Salman Al Saud er en yngre mann med et noe mer åpent syn på menneskerettighetsspørsmål. Historikeren i meg er ganske overbevist om at Saudi-Arabia på 2030-tallet vil bli styrt av en ny generasjon, som med forferdelse ser tilbake på hvordan deres foreldregenerasjon fortsatt styrte landet på begynnelsen av 2000-tallet. Politikeren og menneskerettsaktivisten i meg er samtidig helt sikker på at det store skiftet ikke vil komme av seg selv.

Derfor står vi i dag samlet her utenfor en lukket ambassadedør i Oslo. Derfor må vi komme tilbake hver uke og bli stående her helt til fengselsdørene i Saudi-Arabia åpner seg for Raif Badawi og alle andre samvittighetsfanger. Derfor må og skal vi fortsette med å legge press på regimet i Saudi-Arabia, og samtidig kreve økt press for menneskerettigheter og mot regimet der fra regjeringene i vestlige land.

Menneskerettighetssituasjonen i Saudi-Arabia er en stor og vedvarende skam for styresmaktene der – som altfor lenge har forblitt en unnlatelsessynd for styresmaktene i altfor mange andre land.          
 
Del saken