Amnesty-sjefens ønskeliste

Jeg vet hva jeg ønsker meg til jul.

2014 var året da verdenssamfunnet lukket øynene. Omtrent på samme tid eksploderte det i Den Sentralfrikanske republikk, Sør-Sudan og Gaza. Samtidig raste kampene i Syria som aldri før og i Irak fosset en relativt ukjent gruppe, som kalte seg Den islamske stat’ brutalt fram med tusenvis av lik i kjølvannet. Hele resten av verden stod nesten som paralysert og så på dette grusomhetens teater. Det var nesten ikke til å tro.

De direkte krigshandlingene i Den Sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan og Gaza er over, eller de har tatt pause.  Men menneskerettighetsbruddene fortsetter. De som i utgangspunktet var det som skapte krigene. Likevel har verden vendt blikket bort fra disse stedene og menneskene der.

Ute av øye, ute av sinn? Det kan virke som vi ikke har kapasitet til å ta inn over oss en vanskelig situasjon før det er en full og blodig krig. Når skal vi lære at vi må bry oss mens det fortsatt er mulig å forhindre en krig?

I kjølvannet av krigens herjinger, kommer uendelig mengder menneskelig lidelse. Mange har mistet alt de eier. Kropp og sjel er skadeskutt.

Vi kan ikke late som disse menneskene ikke angår oss.

Verden står fortsatt overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Libanon, Tyrkia og Jordan har tatt i mot brorparten av de 3,8 millioner menneskene som har flyktet ut av Syria. Norge skal ta i mot 1500. Det er det noen som skryter av. Det er mange som er enige med politikerne i at det er best å hjelpe flyktningene ”der de er”.

Jeg var nylig i Libanon. Ett av de stedene ”der de er”. Jeg er for så vidt enig i at en syrer ville hatt det bedre i Libanon enn i Norge på grunn av større kulturell tilhørighet. Bare hun ikke hadde vært en av de 1,5 millioner syriske flyktningene i landet. Jeg er til og med overbevist om at libaneserne er et mye mer gjestfritt folk enn oss i Norge. Enda en grunn for syrere til å bli der. Problemet er bare at et fattig land som Libanon, som også til vanlig balanserer på en politisk knivsegg, er 1,5 millioner flyktninger for mange. Helt motsatt av hva 1500 er for Norge. Det er for mange å ta seg av, å gi utdannelse, helsestell, mat, vann og et verdig liv. Noen må hjelpe Libanon og de andre nabolandene. Gi dem penger og hjelp dem ved å hente noen av flyktningene ut.

Mens politikere i Norge snakker om «manglende kapasitet i kommunene», mister folk liv og helse i mellomtiden. Dette er mennesker vi kunne ha gitt en fremtid, et liv. Det har vi i vårt rike land alle muligheter til å gjøre.

Dette handler ikke om økonomi. Det handler om politisk vilje. Vi i Amnesty skal fortsette å kreve at norske myndigheter viser anstendighet og raushet ved å ta i mot flere folk som flykter fra virkelighetens mareritt.

Til jul ønsker jeg meg energi til å fortsette å rase mot overgrep og unnlatelsessynder i 2015. Jeg ønsker meg støtte til Amnestys kampanjer  og aksjoner fra så mange som mulig, når vi går i klinsj med overgripere eller unnasluntrere. Jeg ønsker meg at du og mange med deg diskuterer disse spørsmålene på jobben, på skolen og ved middagsbordet.

Jeg ønsker meg at du ikke vender deg bort når verden virker for ille. Jeg ønsker meg at du hever stemmen mot overgrepene i Syria, og mot våre egne myndigheter som nærmest stenger vår grense for syriske flyktninger.

Er det så mye å be om?

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge.