Da dødsstraffen kom tilbake til USA

Romanen om Gary Gilmore, fangen som krevde å bli henrettet, er endelig kommet på norsk.

Det er snart femti år siden USA sluttet å henrette folk. 2. juni 1967 ble massemorderen Luis Monge tatt av dage med gass i Colorado, og så var det slutt, lenge. Et høyesterettsvedtak førte til at dødsstraff i praksis ble avskaffet. I praksis, ja, men ikke på papiret. Det skulle bli skjebnesvangert. Systemet hadde ikke sett for seg en fange som faktisk ønsket å bli henrettet, men høsten 1976 var han et ubehagelig faktum.

Historien om Gary Gilmore vakte oppsikt over hele verden, og var førstesidestoff også i norske aviser. At en henrettelse i det hele tatt fant sted  i USA, var i seg selv en nyhet verdt bred dekning, men det var historien om hvordan henrettelsen kom til, som fascinerte avisleserne.

Gary Gilmore som krevde å få dø. ”Med mindre dommen er en vits,” utfordret Gilmore, ”forventer jeg at den blir håndhevet.” Det var ikke vanskelig å forstå ham. 35 år gammel hadde han tilbrakt 18 av de siste 22 år i fengsel før han begikk drapene han ble dømt for. Et liv i fengsel gjorde ham til forbryter til fingerspissene. Som dobbeltdrapsmann på toppen av sitt lange, voldelige rulleblad, kunne Gary Gilmore høsten 1976 se frem til å tilbringe resten av livet i fengsel. Det krevde riktignok en signatur.

Han måtte, slik vanlig prosedyre var, anke dødsdommen som deretter ville bli omgjort til livsvarig fengsel, slik praksis hadde vært i USA siden 1967. Men Gilmore hadde tilbrakt nok tid i fengsel, mente han, og dessuten kunne døden være en passende straff for de iskalde, meningsløse drapene han hadde begått på to forsvarsløse mennesker. Gilmore ville ikke anke dommen. Han ville ta sin straff. Hånet systemet som hadde dømt ham. ”Dere har ikke baller til å gjøre med meg det dere sier dere vil gjøre, feiginger.”

Det juridiske fagmiljøet, pressen, alle som hadde en kvalifisert mening hadde ventet at saken ville versere for domstolene i årevis, men i stedet var spillet over i løpet av tre måneder. Før implikasjonene ved Gilmore-saken i det hele tatt rakk å bli bredt drøftet, var skuddene falt i Utah State Prison.

”Mannen som kjøpte en henrettelse” er han blitt kalt, den nå 77 år gamle Lawrence Schiller, men det plager ham ikke. Han er blitt kalt verre. ”Gribb,” for eksempel.

Enøyde, dyslektiske Larry Schiller hadde allerede en rekke bøker på samvittigheten da han en høstdag i 1976 fikk øye på en liten avisnotis om en fange i Utah som ba om å bli henrettet. Schiller som ikke uten hell hadde lagt fotografkarrieren på hylla til fordel for en fremtid i Hollywood, sanset dramaet bak den lille notisen, og han fløy fra L.A. til Salt Lake City, Utah for å finne ut om det kunne ligge materiale til en TV-film her.

Med seg i kofferten hadde Schiller en bunke standardkontrakter som han i løpet av de neste ukene og månedene benyttet til å skaffe seg rettighetene til livshistoriene til de fleste sentrale skikkelser i Gilmore-saken, inkludert den dødsdømte selv. Han var ikke alene om å se potensialet i historien, Gilmore var allerede representert ved en advokat som skulle ta seg av å selge den dødsdømte fangens historie, men som Schiller straks oppdaget:

”Mannen hadde verken penger eller kontrakter. Bare store ord.”

Schiller hadde på sin side både kontrakter og penger. Han hadde riktignok ikke så mange penger som han lot som han hadde, men poenget var at hos Schiller fikk man en sjekk, hos de andre fikk man fagre løfter om store utbetalinger en gang i fremtiden. Uten å være helt sikker på hvordan han ville bruke materialet, gikk Schiller ved hjelp av assistenter og Gilmores egne advokater i gang med å dokumentere historien rundt Gary Gilmores henrettelse ned til den minste lille detalj. De samlede transkripsjonene av intervjuene med Gilmore, hans advokater, hans familie, kolleger og berørte kom til slutt opp i over femten tusen sider.

Dette materialet ble til romanen Bøddelens Sang. Boka kom ut i 1979 og året etter ble den belønnet med Pulitzer-prisen. Skjønt roman? I USA kom boka ut med undertittelen A true life novel. ”Det finnes ikke noe i boka som ikke er dokumentert,” forteller Larry Schiller, som har innvilget meg en frokostaudiens ved sitt faste bord med utsikt til Central Park. Han har en lang merittliste og tusen jern i ilden, men etter at han hadde vært det eneste vitnet til Gilmores henrettelse bestemte han seg for aldri å avslå en forespørsel som gjaldt Gilmore-saken. Dessuten, som han sier: ”Bøddelens Sang er det eneste jeg har gjort som jeg virkelig er stolt av.”

The Executioner’s Song foreligger nå, 35 år etter originalutgivelsen, omsider på norsk under tittelen Bøddelens Sang (Font). I årene som er gått siden boken kom ut første gang, har den fått klassikerstatus som en av de store amerikanske romanene, til tross for at boken ikke på noe punkt er et fiksjonsverk. Forfatterens rolle er å rapportere så saklig og lidenskapsløst om sakens gang som over hodet mulig, det finnes knapt et adjektiv i boken som røper noe som helst om forfatterens posisjon i forhold det store spørsmålet som ligger på bordet.

Faktisk tror jeg boken knapt er egnet til å få noen til  skifte standpunkt i spørsmålet. For en dødsstraff-motstander vil Bøddelens Sang være en bekreftelse på lemfeldigheten og urettferdigheten, den moralske falitten i bruk av dødsstraff, men for en dødsstraff-tilhenger vil balladen om Gary Gilmore handle nettopp om at det finnes tilfeller der ingen annen løsning enn dødsstraff er rimelig. Som poster-boy for gjeninnføring av dødsstraff var Gilmore nemlig perfekt: En voldelig vaneforbryter som ikke lot seg forbedre av fengselssystemet. Og ikke minst: Han var hvit.

Bøddelsens Sang forteller også i hvor liten grad det gikk politikk i saken. Det meste ble avgjort på delstats-nivå, mens føderale myndigheter strødde sand på under henvisning til det lokale selvstyret. Den organisasjonen som engasjerte seg sterkest var The National Association for the Advancement of Colored People (NAACP), som ganske riktig forutså at dersom USA gjenopptok sin henrettelsespraksis, ville det slå svært skjevt ut rasemessig. Men det var ikke takknemlig å jobbe for å berge Gilmore, all den tid Gilmore selv gikk til angrep på NAACP med til dels rasistiske argumenter. Det var i det hele tatt vanskelig å like Gary Gilmore.

Gary Gilmores henrettelse ble det man med en god porsjon godvilje kan kalle en mediebegivenhet, men mer nøkternt må beskrive som et mediesirkus. Og i dette sirkuset var Larry Schiller sirkusdirektør. Etter hvert som Gilmore-saken vokste i pressen, og pressefolk fra hele verden satte kursen mot Utah, ble det klart at det ikke var rare saken å hente, med mindre man kom til en forståelse med Larry Schiller. Schiller eide historien til Gilmore, til kjæresten, til hele hans familie til arbeidskolleger og soningskamerater. Han eide Garys brev til Nicole, og han hadde systematisert alt hva saken hadde produsert av rettsdokumenter og avisartikler.

Larry Schiller var forståelig nok ingen udelt populær mann blant sine pressekolleger da henrettelsesdagen den 17. januar 1977 opprant. Ironisk nok ble det Schiller som alene representerte pressen under henrettelsen, og delte opplevelsen med det samlede pressekorps, rett etter henrettelsen. Uten Schiller til stede, ville det ikke eksistert noen pålitelig øyenvitneskildring av det historiske øyeblikket som utspant seg i lagerskuret til Utah State Prison denne mandags morgenen. Og uten Schiller er det ikke umulig at Gary Gilmore ville gått i glemmeboken etter hvert som slusene åpnet seg og henrettelser ble en ukentlig forteelse i amerikanske fengsler.

Men hvor ville Larry Schiller med sine bankkreditter og fagre løfter om finansiering stått dersom Gary Gilmore i siste liten hadde bestemt deg for å anke likevel?

Det er poenget boken ikke diskuterer, men inviterer til å diskutere i egenskap av sin egen eksistens: Menneskenes hang til å stimle sammen foran skafottet. Tenk deg at vi ikke bare innførte dødsstraff i Norge, men offentlige henrettelser. Hvor mange publikummere tror du ville møtt opp?

Hans-Olav Thyvold har oversatt Norman Mailers Bøddelens Sang til norsk. Thyvold har en omfattende karriere bak seg som journalist innen dags- og ukepresse og han har også vært programleder. Han er i dag først og fremst forfatter og forlegger, oversetter, radio-DJ, rådgiver og foredragsholder.