- Give me five!

En jente, kanskje ni år gammel, i blå og oransje skoleuniform ser på meg med et avventende og litt frekt smil. Jeg rekker håndflaten frem, og da hun ”gir meg fem” eksploderer den lille gjengen barn rundt henne i latter. Jeg tenker på min egen lille sønn og hans venner, akkurat like frekke og ved like godt humør, hjemme i Oslo. Men dette her er ikke Oslo. Disse barna her ler, leker og lever på et sted der hele familier bor på 10 m2, og der det mangler på alt fra mat og drikkevann til toalett. Disse barna tilhører de mange millioner mennesker som bor i slum i Kenya.

Nærmere sagt heter stedet der jeg møter disse barna Soweto East, en del av Kibera, antakeligvis det største av Nairobis slumområder. Jeg er i Nairobi sammen med et team fra Amnesty International i Norge som skal danne seg et bilde av situasjonen for byens slumboere, møte lokale menneskerettighetsforkjempere og finne ut hvordan Amnestys aktivister på best mulig måte kan bidra til kampen for slumboernes rettigheter.

Hos de fleste av oss vekker ordet slum assosiasjoner med helt grusomme livssituasjoner, frykt, stank, desperate mennesker. Og det første inntrykket av Kibera er akkurat like ille som bildene formidler. Vi kjenner igjen de vi har lest om i Amnestys rapporter. De bittesmå, improviserte boligene uten lys, vann eller do. Avløpsrennene som slynger seg mellom husene er fulle av avfall og ekskrementer. Følelsen av usikkerheten stiger når våre lokale ledsagere stadig terper på at vi aldri må henge bak eller plutselig stikke rundt et hjørne for å titte litt.

Men så er det menneskene. Slummen er full av liv, aktivitet, folk som gjør ting, organiserer, fikser, reparerer, prater og – ikke minst takket være barna – ler. Langs toglinjen som går mitt gjennom Soweto East står det utallelige bittesmå marketboder der man kan kjøpe alt fra baseballuer til naturmedisin. Når toget kommer, blir det livsfarlig. Men skinnene brukes også som transportvei av beboerne som frakter varer og byggemateriale på selvlagte dresiner.

Litt lengre inne i boområdet møter vi plutselig en liten gjeng med lekende barn foran et hus som, i motsetning til alle andre, er bygget av murstein. Her har en kvinne med støtte fra en bistandsorganisasjon bygget en liten skole. Barna hun underviser der kan ikke gå på en av de lokale offentlige skolene, fordi foreldrene ikke har råd til den påbudte skoleuniformen. Små utfordringer får store konsekvenser. Så denne kvinnen gjør jobben i stedet. Barna må jo lære å lese, skrive og regne hvis de skal ha noen som helst sjanse til å forbedre sin livssituasjon.

Livet i Soveto East er brutalt. Det er mange som ikke har råd til å kjøpe noe fra marketbodene naboene deres driver, ikke en gang det mest nødvendige. (Også blant slumboere er det et tydelig hierarki mellom fattige og de enda fattigere.) Det er mange som dør på toglinjen, og togselskapet har planer om å rive marketbodene for å legge to sporer til. Kvinnene som selger sine varer der gruer seg for mørket, der de ikke kan forlate husene sine uten å risikere å bli voldtatt. Og mange av de barna som tar oss i hånden og roper ”How are you” vil aldri bli voksne, men vil dø av diaré på grunn av vannmangel, eller av en annen sykdom som kunne blitt behandlet hadde familien deres bare hatt bittelite bedre råd.

Slummene i Nairobi er uten unntak helt grusomme steder. Men i møtet med menneskene der blir det tydelig at deres skjebne ikke er uunngåelig. De har alt som må til for å mestre sin situasjon, alt bortsett fra nasjonale myndigheter og et internasjonalt samfunn som tar ansvar og stiller opp for å hjelpe dem med å realisere sin menneskerettighet til frihet fra frykt og nød.

- Hvordan ser menneskene her på fremtiden? spør jeg Soweto Easts valgte lokale leder.

-Å, de fleste av oss er svært optimistiske, svarer han. Regjeringen vet nå at vi finnes. Verden vet nå at vi finnes. Bare se på disse menneskene her. De vet at de kan klare det, hvis de som sitter med makten tar sin del av ansvaret. Og det kommer til å skje, det går riktig vei i vårt land.

Jeg tror ham. Men hvor fort det vil gå, vil også være avhengig av om vi i den rikeste delen av verden husker å ta ansvar for alle de menneskene bak de grusomme og rystende bildene fra slummen.

Gerald Kador Folkvord er politisk rådgiver i Amnesty i Norge, med slumboernes rettigheter som spesialfelt. Han er på en to ukers reise sammen med Amnesty-kolleger til Kenya for å lære om hvordan drive mer effektivt aksjonsarbeid for slumboeres rettigheter og samle informasjon til vårens høydepunkt.

Les mer om Kenya-reisen og meld deg på vårens kampanje. Følg også reisen på Facebook og Twitter

Andre blogger fra Kenya-reisen:

Heftig og begeistret