Mann på kvinneavdeling

«Hun ligger på rom #000» «Hun trenger smertestillende» «Hun trenger hjelp til stell».  Det var beskjeden jeg fikk da jeg kom på jobb på sykehuset den dagen.

«Ok, den er grei», tenkte jeg og gikk til rom #000 som jeg hadde gjort så mange ganger før.

Jeg husker fortsatt forvirringen da jeg møtte den mannlige pasienten som lå i sengen. Hvorfor omtalte de denne pasienten som om det var en kvinne? Og hvorfor lå han på en kvinneavdeling?

Mens jeg ventet på rapport om hvem mannen var, løp tankene først til mulige forklaringer.  Kanskje grunnen var at det ikke var nok plass på andre avdelinger ved sykehuset.  Eller hadde vi begynt å ta inn mannlige pasienter?  Hvorfor hadde jeg i så fall ikke fått opplæring i å stelle mannlige pasienter?  Dette var absurd.

Det viste seg å være en person som nylig hadde foretatt en kjønnskorrigerende operasjon for å bli mann. Da jeg endelig fikk oppklart mysteriet om pasienten på rom #000 opplevde jeg det som et svik. Både fra personalet som også etter operasjonen forholdt seg til ham som om han var en kvinne. Men mest overfor pasienten som våknet opp fra narkose og burde bli møtt av en helseperosnell som var mentalt forberedt på hans situasjon, slik at han kunne få riktig medisinsk stell.

Hva ligger til grunn for at han ble plassert på en kvinneavdeling?

Diskursen rundt transpersoner i Norge bunner  i diskriminerende holdninger.  De rettslige forholdene tillater ikke juridisk kjønnsskifte før en godkjenningsprosess er på plass, og helsepersonell er spesielt i sentrum for denne beslutningsprosessen.  Diskrimingeringen blir ekstra synlig i helsevesenet når usikkerheten rundt kjønn forårsaker kommunikasjonssvikt selv på det laveste nivået.

Til tross for at han hadde gjennomgått psykiatriske tester, hormonbehandlinger og kirurgiske inngrep inkludert irreversibel sterilisering var han fortsatt ikke gitt muligheten til å bli forstått som en mann. Han måtte derimot fremdeles vente på å få endret sitt juridiske kjønn.

Denne dagen forsøkte jeg å gi ham en så verdig sykehusopplevelse jeg kunne, på tross av at sykehuset ikke la til rette for at jeg skulle det.

Denne bloggen er skrevet av en helsearbeider ved et norsk sykehus. Personen ønsker ikke å stå frem ved navn.
Les mer om Amnestys arbeid for transpersoners rettigheter i Norge og Europa.