Nei til dødsstraff. Alltid. Uansett

Den amerikanske professoren i strafferett, Robert Blecker, skriver i en kronikk i VG at dødsstraff er en rettferdig gjengjeldelse for de mest grusomme forbrytelsene i et samfunn, som de skyldige bak hendelsene 22. juli eller 11. september. Vi reagerer kraftig på Bleckers resonnement.

Dette innlegget ble publisert på VG Debatt tidligere i dag.

Det er de aller færreste som noen gang vil argumentere for et samfunn fri for straff. Alvorlige forbrytelser må straffes, men hvordan myndigheter og rettssystemer velger å straffe sier noe om hvordan vi ønsker at samfunnet vi lever i skal være. Hvordan vi behandler grove forbrytere og de som faller utenfor sier mye om hvordan vi ellers behandler samfunnets svakeste. Ifølge Blecker skal de enten dø eller leve et langt liv under forferdelige forhold.

Samme type handling

Dødsstraff er den mest endelige av alle straffer. Det ligger i ordet. Staten velger å ta et liv som straff for en forbrytelse. Ofte betyr dette et liv for et liv. Man straffer forbrytelsen med samme type handling, bare denne gangen er drapet sanksjonert av staten. Amnesty mener bruken av dødsstraff bryter med artiklene 3 og 5 i menneskerettighetserklæringen, som respektivt sier at «enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet» og videre at «ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff».

Blecker argumenterer for at dødsstraff skal reserveres for de mest alvorlige og grusomme av forbrytelser. Ingen vil argumentere mot at mannen bak 22. juli-angrepene havner i denne kategorien. Men Bleckers argumentasjon fordrer et rangeringssystem som er en farlig fallgruve for et rettssystem.

Hvor mange mennesker må dø for at det kan klassifiseres som mest alvorlig? Hvor alvorlig må et ran være? Er fysiske skader verre enn psykiske? For en familie som mister et barn vil det ofte være nok, for noen vil drapsforsøk være nok. Hvor går grensen for om en gjerningsmann må bøte med livet i statlig regi? Åpner man for dødsstraff som straffemetode er det lett å falle for fristelsen til å utvide begrepet «mest alvorlig».

Fordrer et perfekt system

Den mest endelige av alle straffer fordrer et nærmest perfekt rettssystem. Blecker mener tydeligvis det amerikanske rettssystemet er godt nok til å bestemme om noen skal leve eller dø. Dette er det samme rettssystemet som siden 1976 har dømt minst 142 uskyldige mennesker til døden. Disse 142 er de som har fått sin sak gjenopptatt og dermed bevist sin uskyld. De unnslapp døden, men gjerne etter alt fra 10-40 år på dødscelle. Hvor mange som faktisk har blitt henrettet for en forbrytelse de ikke begikk finnes det ingen total oversikt over. Det hadde vært interessant å vite hvor disse overskridelsene fra amerikanske myndigheter havner på Bleckers oversikt over mest alvorlige forbrytelser? Intet rettssystem er feilfritt. Man kan ikke reversere en henrettelse.

Bleckers andre poeng er at dødsstraff er rettferdig. Et liv for et liv, øye for øye, tann for tann. Igjen er det fristende å rette blikket tilbake til Bleckers egne hjemland, USA. 32 delstater har dødsstraff i lovverket sitt, i 2013 ble det henrettet 39 mennesker fordelt på ni delstater. En håndfull geografiske områder innenfor noen delstater, med Texas i spissen, står for brorparten av disse henrettelsene. En kommunegrense kan være skille på liv eller død for samme forbrytelse i enkelte tilfeller.

Videre er det overrepresentasjon av fattige på dødscelle, i tillegg til at det er større sjanse for å bli dømt til døden i USA om offeret var en hvit person. Jeg kunne fortsatt med overarbeidede offentlige forsvarsadvokater, dommer basert utelukkende på vitneutsagn, folkevalgte dommere ute etter politiske seiere og mangelen på psykiatriske vurderinger av de tiltalte. Dagens dødsstraff er alt annet enn konsekvent og langt fra rettferdig.

Vi er kategoriske i vår motstand

Blecker mener at gitt nordmenns generelle aversjon mot bruken av dødsstraff, burde vi som et folk reise oss opp mot «normalitetsprinsippet». Utlendingers reaksjoner på standarden i norske fengsler er ikke noe nytt, men Bleckers argumentasjon om at innsatte kun burde få «en lunken dusj i uken, med samme temperatur som drikkevannet, alltid like lunkent» og «aldri røre ved et annet menneske» grenser til absurd i en norsk kontekst. Norges strafferettssystem er basert på prinsippet om rehabilitering i tillegg til straff. En skotsk jusprofessor sa til meg en gang, hvem vil du være naboen til: en løslatt mann etter 20 år på høysikkerhetsavdeling i USA eller Norge? Svaret er enkelt.

Som generalsekretær i Amnesty er det ikke noe nytt å møte dødsstraff-forkjempere, spesielt fra USA. Men det er spesielt å høre en jusprofessor argumentere for nettopp grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling i fengsler, i rettferdighetens navn.

Amnesty International har jobbet mot dødsstraff i over 30 år. Vi er kategoriske. Dødsstraff har ingen plass i et moderne straffesystem. 22. juli beviste at nordmenn mente det samme. Vi kan bli forbanna, føle urettferdigheten direkte på kroppen, til og med hate. Men et straffesystem uten dødsstraff viser en befolkning at man aldri, under noen omstendigheter, har rett til å ta et annet liv.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge. Kampen mot dødsstraff er blant hans hjertesaker.