Prioriterer Regjeringen flyktninger?

Det er flott at Høyre i mandagens VG setter søkelyset på båtflyktningenes farlige ferd over Middelhavet.

Stortingsrepresentant for Høyre og medlem av Europarådet, Kristin Ørmen Johnsen, skriver i en kronikk at båtflyktningene og migrasjonsstrømmen over Middelhavet er en av Europas største utfordringer. Det er vi helt enig med henne i. Italia er det største mottakerlandet i Europa og 60.000 flyktninger skal så langt i år ha ankommet landet. Tusenvis dør i forsøk på å flykte fra elendighet og krig. Syriske flyktninger utgjør en stadig større andel av fortvilte mennesker som ikke ser noen annen måte å komme i trygghet til Europa på enn ved en farlig ferd over havet.

Kristin Ørmen Johnsen utfordrer Europarådets gjenvalgte leder Thorbjørn Jagland til å løse problemet.

Ingenting er bedre enn at så mange nasjonale og internasjonale aktører som mulig er seg sitt ansvar bevisst, og innser at det kreves handling når vi står overfor den største flyktningkrisen i nyere historie.

Men før man stiller krav til andre, bør man sørge for å feie for egen dør. I dette tilfellet er det snakk om å åpne døren for flere syriske flyktninger.

Ørmen Johnsen skriver at Regjeringen tar situasjonen på alvor, og at statsminister Erna Solberg var i Italia 23. juni for å bli orientert om flyktningsituasjonen. Vi håper statsministeren da gjorde seg noen refleksjoner rundt Norges praktisering av Dublin-avtalen.

Ifølge Dublin-avtalen er det første ankomstland som bør behandle en asylsøkers asylsøknad, men dette er ikke et krav eller plikt.

Dublin-avtalen ble etablert for blant annet å forhindre følgende: 1) at asylsøkere som har fått behandlet sin asylsøknad og fått avslag på denne i ett "Dublin-land" skal kunne søke om asyl i et annet "Dublin-land" eller i et tredje "Dublin-land", og 2) at ingen "Dublin-land" skal ende opp med å måtte ta ansvaret for majoriteten av asylsøkere alene. Dublin-avtalen er med andre ord basert på gjensidig tillitt landene i mellom både når det gjelder å sikre likebehandling av asylsøkerne og rettferdig byrdefordeling av antallet asylsøkere hvert land skal ta ansvar for. I praksis er det verken likebehandling av asylsøkerne eller en rettferdig byrdefordeling landene i mellom.

De rike "Dublin-landene" nord i Europa er såre tilfreds med at det er Hellas og ikke minst Italia som på grunn av sin geografiske beliggenhet er første ankomstland for den store majoriteten av flyktningene som kommer til Europa. Italia har nå sagt at "nok er nok", enten så tar resten av Europa ansvar og tar imot langt flere flyktninger eller så trekker Italia seg fra hele Dublin-avtalen og lar være å ta fingeravtrykk av flyktningene og lar de reise fritt videre til andre europeiske land.

Dublin-avtalen fungerer med andre ord ikke etter intensjonene.

I en situasjon hvor borgerkrigen i Syria gjør at vi står overfor den største humanitære krisen siden 2. verdenskrig, velger norske myndigheter å bruke Dublin-avtalen til å avvise syriske asylsøkere og sende dem tilbake til første ankomstland. I løpet av 2013 og første kvartal av 2014 har kun 1.155 syriske asylsøkere klart å komme til Norge. 177 av asylsøkerne har Norge avvist i henhold til Dublin-avtalen og sendt tilbake til første ankomstland enten det gjelder Italia som allerede har ansvaret for 60.000 flyktninger eller Sverige som så langt har gitt permanent opphold til mer enn 20.000 syriske asylsøkere. Ikke rart svenskene synes vi er utrolig smålige.

Hele 2,8 millioner syriske flyktninger er på flukt utenfor Syria, og 97% av disse befinner seg i nabolandene Libanon, Jordan, Tyrkia, Egypt og Irak. I Libanon er snart hver tredje innbygger en syrisk flyktning, Tyrkia har tatt imot 1,05 millioner flyktninger, Jordan mer enn 600.000, og Irak og Egypt hver seg mer enn henholdsvis 100.000 og 200.000 syriske flyktninger. Felles for landene er at de gjentatte ganger det siste halvannet året har gjort det klar at de ikke makter å være alene om å skulle beskytte og ivareta rettighetene til de mange syriske flyktningene, og at Europa og resten av verden må ta imot flere flyktninger. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) kommer med samme oppfordring. Og senest på fredag 27. juni arrangerte UNHCR en såkalt high level konferanse om den syriske flyktningkrisen med representanter for myndighetene i europeiske og ikke-europeiske land.

Mener Høyre at dagens praksis er en god måte å ivareta flyktningenes rettigheter og behov på, og at det er en god byrdefordeling landene i mellom for å sikre dette?

Amnesty utfordrer Høyre og Regjeringen til å sette flyktningkrisen høyt på sin dagsorden og ta i mot flere flyktninger fra Syria.

Tar dere utfordringen, Høyre?

Politisk rådgiver Beate Ekeløve-Slydal er Amnesty i Norges ekspert på asyl- og flyktningespørsmål. En kortere versjon av dette innlegget ble trykket i VG torsdag 4. juli.