– Jeg har verken penger eller krefter til å reise til hovedstaden der jeg kanskje kan få hjelp, sier HIV-positive og alvorlig syke Rita. AmnestyNytt treffer henne på etterforskningsreise i Karibia. HIV/AIDS i Karibia er blitt en Amnesty-sak.
Publisert: 22. Feb 2006, kl. 11:06 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 16:33
- Vi vet at kondom beskytter mot HIV/AIDS, men ektemennene våre vil ikke bruke det, forteller kvinnene i bateyen Juan Sanchez til Amnesty.

Tekst og foto av Ina Tin

Amnesty og HIV/AIDS
Som et ledd i Amnestys økte fokus på økonomiske, sosiale og kulturelle (ØSK) rettigheter, tar organisasjonen nå tak i de menneskerettslige problemene ved HIV/AIDS. Både de overgrepene som fører til at epidemien sprer seg og de overgrepene som HIV/AIDS-smittede utsettes for. Det handler ikke minst om retten til liv, retten til helse, og retten til å være fri for diskriminering.

- Jeg håper å leve så lenge at jeg kan se niåringen min vokse opp og bli gift. Men når feberen, hodepinen og diareen er som verst, blir jeg redd og tror jeg skal dø. Da svinner håpet.

Rita lever i en landsby to timers kjøring fra hovedstaden Santo Domingo. To timer fra et knippe nasjonale og internasjonale HIV/ AIDS-organisasjoner som forvalter et titalls FN-millioner.

Amnesty International har sakte, men sikkert beveget seg inn i arbeidet med sosiale og økonomiske rettigheter. Diskriminering av HIV/AIDS-syke er et tema som nå står på dagsorden. I januar var to etterforskere og AmnestyNytt i Karibia for å samle vitnesbyrd til en rapport om nettopp det.

Den norske TV-aksjonen i 1999 finansierer Amnestys etterforskning i Karibia og arbeidet med organisasjonens første landrapport om HIV/AIDS og menneskerettigheter.

Fakta om HIV/AIDS

40 millioner. I dag lever omtrent 40 millioner mennesker i verden med HIV/AIDS. Nesten halvparten av de smittede er kvinner. Flere unge kvinner blir nå smittet enn unge menn. Epidemien er mest omfattende i det sørlige Afrika. I Karibia er AIDS den hyppigste dødsårsaken blant unge mennesker. Smitteraten i Den dominikanske republikk (DR) er 1.4 prosent mot 5-6 prosent i naborepublikken Haiti.

HIV/AIDS kan i dag ikke kureres, men langsiktig antiretroviral (ARV) behandling kan hindre de livstruende konsekvensene av infeksjonen hos de som lever med viruset. Slik behandling har inntil nylig vært svært kostbar og derfor utenfor rekkevidde for millioner av smittede. I dag har prisen falt, og verdenssamfunnet satser store midler på å forebygge og bremse epidemien. USA er i tillegg til FN en viktig HIV/AIDS-aktør i DR.

Bateyer og sukkerplantasjer. Firehjulstrekkeren bråbremser og sjåføren vrir hardt på rattet. Vi unngår bare delvis krateret midt i veien. Veien er blitt dårligere og dårligere etter at vi svingte bort fra hovedveien. Det samme er bebyggelsen. Fra malte husfasader til umalte skur. Bare naturen er fortsatt eventyrlig grønn, blomstrende og fruktbar. Etter to timer er vi fremme i bateyen Juan Sanchez. Bateyene i Den dominikanske republikk er usle bebyggelser for arbeidere på sukkerplantasjene, som en gang produserte landets viktigste eksportartikkel.

I dag er det mangel på arbeid, rent vann og fremtidsutsikter som dominerer bateyene. Her bor mange av de HIV-positive som utvikler AIDS uten at helseapparatet fanger dem opp. I hovedstaden derimot, forsøker nasjonale og internasjonale organisasjoner å stoppe spredningen av HIV/AIDS-epidemien. Der finnes også tilbudet om gratis antiretroviral(ARV)-behandling til HIV-positive. Denne behandlingen forbedrer livene dramatisk, og stopper utviklingen av AIDS.

Kvinneorganisasjonen MUDHA jobber for haitianske innvandrerkvinner i bateyene. Gjennom lokale støttespillere driver de omfattende helsearbeid, og HIV/AIDS-forebygging står alltid på programmet. Det er MUDHAs frivillige helsearbeider i Juan Sanchez som introduserer oss for den syke trebarnsmoren Rita som har bodd hele livet sitt i bateyen.

- Jeg jobbet tidligere på et hotell i byen, men for seks år siden ble jeg syk og måtte slutte, forteller Rita.

- Nå er jeg syk det meste av tiden og klarer verken å spise eller drikke.

- Jeg håper å leve så lenge at jeg kan se niåringen min vokse opp, sier HIV-syke Rita.

Tynne vegger. Rita sitter på en stol midt i rommet. Hun har vist meg utslettet som har spredd seg over det meste av kroppen. Det er bare oss i rommet, men lyden av hanegal og en og annen moped som kjører forbi på veien utenfor trenger gjennom de tynne veggene. Der utenfor sitter mannen til Rita og snakker med etterforsker Gerardo. Rita senker stemmen for at han ikke skal høre:

- For åtte måneder siden tok kusinen min som er MUDHA-frivillig meg med til et sykehus for å ta HIV-testen. Testen var positiv. Jeg har ikke fortalt det til noen andre i familien.

Rita er i likhet med de aller fleste HIV-positive vi snakker med i Den dominikanske republikk redd for å bli utstøtt hvis hun er åpen om det. Hun frykter foreldrenes reaksjoner, og hun vet ikke hvordan mannen hennes vil takle det. Han påstår at han selv er frisk som en fisk, men hun lurer på om det er han som har smittet henne. Den yngste sønnen som har lært litt om HIV/AIDS på skolen, har gråtende spurt henne om hun kommer til å dø av AIDS siden hun er så syk. Til det har hun svart benektende. Hun vil ikke gjøre ham ulykkelig, forklarer hun.

"I siste instans handler Ritas historie om at retten til liv ikke blir sikret"
Amnesty-etterforsker Johanna Hanefeld

Ingen behandling. Legen som Rita har snakket med, har ikke hatt annet å tilby henne enn noen vitaminpiller. Selv dem klarer hun ikke ta på tom mage, de kommer ut igjen.

Selv om Ritas tilstand er kritisk, har hun ikke fått tilbud om ARV-behandling.

- Her er det ingen behandling å få. Mannen min finner bare strøjobber, og ofte får han ikke betalt for den jobben han gjør. Det hender at de to yngste på ni og tretten må gå rundt med bøtte og klut og vaske for å få til et måltid mat. Tror du de som jobber med AIDS-problemene kan hjelpe meg, spør hun, men gir selv svaret:

- Jeg har verken penger eller krefter til å reise til hovedstaden der jeg kanskje kan få hjelp.

Amnestys HIV/AIDS-etterforsker, Johanna Hanefeld, mener Ritas historie illustrerer at den dominikanske staten ikke oppfyller sin menneskerettslige plikt til å sikre de HIV-positive tilgang til helsevesenet og den HIV-behandlingen som faktisk er tilgjengelig.

- I siste instans handler Ritas historie om at retten til liv ikke blir sikret. Det internasjonale samfunnet satser flere titalls millioner dollar til bekjempelse og behandling av HIV-positive i dette landet. Myndighetene har likevel ikke organisert hjelpen slik at den når frem til de fattigste. Det kan vi stille dem til menneskerettslig ansvar for, sier Hanefeld.

HIV-positive får sparken

La Romana. En travel provinsby med håndmalte butikkskilt, småsjapper og støvete palmer. Dominikanske merengue-rytmer ligger som et optimistisk teppe i gatene. Foran bilen vår kjører Felicia og viser oss veien til kontoret hun har vært med å bygge opp. Støttegruppen for HIV-positive, La Paloma. Hun er stolt når hun viser oss innenfor. Felicia er en av dem som har våget å ta belastningen ved å stå frem som HIV-positiv.

"Jeg visste ikke at de hadde tvunget meg til å ta HIV-testen. Det var selvsagt et sjokk å få vite at jeg var smittet. Og et ytterligere sjokk å få sparken"
Felicia, tidligere konduktør

Felicia var ansatt i byens kollektive transportselskap. Inntil den dagen selskapet forlagte at alle ansatte skulle ta en blodprøve. Det var

ikke lov å nekte, og man fikk ikke beskjed om hva man ble testet for. Hun fikk vite at "det var noe galt med testen" og måtte ta prøven på nytt. Før

Felicia selv skjønte hva det hele handlet om, hadde både overordnede og kolleger fått vite at hun var HIV-positiv. Hun mistet jobben.

- Det var mange sjokk på én gang. Jeg visste ikke at de hadde tvunget meg til å ta HIV-testen. Det var selvsagt et sjokk å få vite at jeg var smittet. Og et ytterligere sjokk å få sparken, sier Felicia. Hun valgte likevel å slå tilbake.

- Jeg skilte meg fra den mannen som viste seg å ha løyet for meg gjennom 12 års ekteskap. Han døde av AIDS for et halvt år siden. Jeg forsøkte også å gå til sak mot selskapet for oppsigelsene. Tjue ble sagt opp etter denne ene testen. Men advokaten gjorde en dårlig jobb. Faktisk tror jeg hun var kjøpt og betalt av motparten. Saken kom aldri for retten.

Støtte. I dag er Felicia fullt opptatt med arbeidet i La Paloma. Denne dagen kommer seks kvinner innom støttegruppa. De forteller alle om det samme:

Ufrivillige HIV-tester på arbeidsplassene - uansett type arbeid. Tvungne HIV-tester for å få arbeid. Ingen konfidensialitet rundt testingen og resultatet av testen. Oppsigelse hvis den er positiv. Også i andre byer forteller HIV-positive det samme.

Historiene bekrefter at diskriminering av HIV-positive i arbeidslivet er et problem. Human Rights Watch (HRW) dokumenterte det samme i 2004. Tilstanden ser ikke ut til å ha bedret seg.

Når vi legger frem de foreløpige funnene våre på et møte med HIV/AIDS-aktører i hovedstaden, blir det kommentert at rapporten til HRW satte fingeren på et vesentlig problem, men at den ikke har ført til endringer. Det ble ytret håp om at Amnesty International som ikke bare dokumenterer brudd på menneskerettighetene, men også aksjonerer for å stoppe dem, vil kunne presse frem endringer.

- Her i bateyen trodde folk tidligere at HIV var resultat av hekseri og oppsøkte trollmannen vår. Men det som trengs er ansvarlige menn som bruker kondom. Holdningsendringer tar tid, men vi går fremover. Flere og flere kommer på våre opplysningsmøter, sier Marisol som er MUDHAs frivillige helsearbeider i bateyen Básima. Hun er en populær skikkelse i den fattigslige bebyggelsen.

Aktivister, turister og trusler

Boca Chica. En kjølig bris og bølger som slår med full styrke mot klippene virker befriende midt i den fuktige varmen. Kokospalmer med elegante siluetter vifter en blå himmel. Vi er på vei til Boca Chica, hovedstadens mest besøkte strand og turistmaskin, en times kjøretur fra sentrum.

Her promenerer veldreide og pur unge dominikanske jenter med utenlandske menn som har fått litt for mye sol på de skallede issene og svære vommene. Strandcafeene ligger vegg i vegg helt ut i sandkanten.

På sykehuset i Boca Chica noen minutter unna ligger Marlene, en meget syk kvinne på 25 år. Marlene har bodd og arbeidet i Boca Chica hele sitt liv. Bak seg har hun ti fødsler og åtte levende barn. Hennes forlatte hjem som vi besøker er et bølgeblikk-skur som ikke holder de tropiske regnskyllene ute. En fillete springmadrass er stablet opp på fire betongklosser for å unngå vannet på gulvet. For en tid siden ble hun funnet halvdød av sult og sykdom. Hun ble fraktet til sykehuset.

Her ble hun funnet av HIV-aktivisten Adonis; dehydrert og ute av stand til å ta seg av det treårige barnet sitt som virret naken, syk og alene rundt på området. Sykehuset bekreftet at hun var AIDS-syk, men de ga henne ingen oppfølging. Barnet var det ingen som tok seg av.

TV-aksjonen og Karibia

NRKs TV-aksjon i 1999 gikk til Amnesty.

Over 130 millioner ble samlet inn. Gjennom ti år skal midlene brukes til å finansiere menneskerettighetarbeid internasjonalt. Etterforskning av overgrep i Karibia finansieres av midler fra TV-aksjonen.

Legenekt. - På de offentlige sykehusene her i landet er det utbredt diskriminering av HIV-positive, legene nekter ofte å behandle oss fordi de er redde, kommenterer Adonis som har opplevd at sykehuspersonell nektet å la hans HIV-positive kone føde med keisersnitt som minsker risikoen for at barnet blir smittet. Hun måtte føde alene på en fødestue uten tilsyn og uten at den nyfødte fikk det antistoffet som kan hindre smitteoverføring.

At mange leger nekter å behandle HIV-positive får vi bekreftet hos legeforeningen selv. Der beklages det at situasjonen er slik, men samtidig understreker ledelsen i legeforeningen at selv de enkleste sikkerhetsrutiner sjelden er på plass i det offentlige helsevesen. Legene tar uten tilgjengelige gummihansker, rennende vann og gode rutiner ved arbeidsuhell selv en vesentlig risiko når de behandler HIV-positive. I det private helseapparatet er dette sjelden et problem.

Siden ingen ville vedkjenne seg et ansvar for det sultne og nakne barnet til Marlene på sykehuset i Boca Chica, besluttet Adonis å ta ham med seg hjem til sine egne to barn og kone som bor i et fattigstrøk utenfor Boca Chica. Hjemmet er hakket bedre enn skuret til Marlene, men fortsatt sliter de for å få endene til å møtes.

HIV-positive Adonis kjemper for å redde andre fra AIDS-døden.

Ble reddet. Adonis forsøker nå å gjøre de rette mennesker oppmerksom på saken til Marlene slik at livet hennes kan reddes.

Hans begrunnelse er enkel:

- Jeg holdt selv på å dø fordi jeg ikke fikk den nødvendige behandlingen som HIV-positiv. En lege som betalte ARV-behandling for meg i tre måneder av egen lomme ble min redning. Jeg er henne evig takknemlig, sier han.

Adonis gikk til media og fortalte sin historie. Nå har han kommet inn i et HIV-oppfølgingsprogram som sikrer ham ARV-medisinen. Selv om medisinen er gratis, må han hver måned reise til hovedstaden og hente sin dose. En fast utgift som tærer på familiens stramme budsjett.

Fakta om Den dominikanske republikk

• Øystat i Karibia (utgjør sammen med Haiti øya Hispaniola).

• Tidligere spansk koloni. Blandet befolkning av europeisk og afrikansk opprinnelse.

• Ni millioner innbyggere.

• Et av de fattigste landene i Karibia.

• Økonomien tradisjonelt basert på sukkereksport, i dag turisme og frihandelssoner.

• Store sosiale og økonomiske ulikheter.

• Utbredt rasisme mot haitianske innvandrere. Myndighetene utfører massedeportasjoner av haitianere regelmessig.

HIV/AIDS-mafia. HIV-aktivisten Adonis er ikke nådig i sin kritikk av de organisasjonene som jobber med HIV/ AIDS i landet.

- Noen få gjør en god jobb, men resten er ren mafia. Byråkratiet spiser ressursene, noen sikrer seg fete lønninger og hjelpen er ikke effektiv. Men hvis du kritiserer blir du holdt utenfor hjelpen. Få tar den kampen.

"Vi må kunne bruke Amnestys aksjonsnettverk for å beskytte aktivister som Adonis."
Johanna Hanefeld

Amnestys etterforskere Johanna Hanefeld og Gerardo Ducos har på en tidligere etterforskningsreise snakket med mange av aktørene som forvalter de store midlene i arbeidet mot HIV/AIDS. De kan verken bekrefte eller avkrefte Adonis kritikk om misbruk av midler, men mener at dette er et alvorlig spørsmål som vil inngå i Amnestys anbefalinger. Midler må ikke stilles til rådighet uten nøye oppfølging og krav om rapportering av resultater.

Adonis jobber som frivillig på sykehuset i Boca Chica tre dager i uka for å følge opp HIV- og AIDS-pasienter. Han bruker media i arbeidet sitt og han deltar i HIV-debatter. Det viser seg at det er mange som ikke liker hans frittalende og kritiske AIDS-fokus i turistmaskinen Boca Chica.

- Jeg får jevnlig drapstrusler over telefon og jeg har opplevd å bli fulgt av uregistrerte biler om kvelden.

Adonis medgir at han er redd og har sluttet å gå ute om kvelden.

Amnestys sak. - Vi må kunne bruke Amnestys aksjonsnettverk for å beskytte aktivister som Adonis, utbryter Johanna Hanefeld når vi kjører tilbake til Santo Domingo etter å ha besøkt Adonis familie og gutten til Marlene.

Vi har møtt flere som opplever trusler fordi de jobber kritisk med HIV/AIDS-problemene. Også lederen i kvinneorganisasjonen MUDHA har mottatt såpass konkrete trusler at hun har flyktet fra landet. I organisasjonens lokaler i Santo Domingo har de flere ganger fått trusler om bomber og lokalene blir overvåket, forteller Alba og Sidana som leder arbeidet nå.

Amnestys etterforskere diskuterer hvordan Amnesty kan bidra til at HIV-aktivistene får fortsette arbeidet for å sikre respekt for de HIV-smittedes rettigheter. Temaet er nytt, men beskyttelse av lokale aktivister har Amnesty drevet med i mange år. Nå er Den dominikanske republikk kommet på kartet over land der menneskerettighetsorganisasjonen må følge med.

Publisert i AmnestyNytt 2006/1.