Både palestinere og observatører mener situasjonen på sjekkpunktene på Vestbredden er verre enn noen sinne. Den israelske kvinneorganisasjonen Machsom Watch tar opp kampen mot det de kaller George Orwell-måten å kontrollere den palestinske befolkningen på.
Publisert: 3. jun 2008, kl. 14:14 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 16:34

Tekst og foto: Kristin Rødland Buick

- Er dere fra Machsom Watch, spør en ung kvinne.

- Det er en mann i sluse nummer to med et sykt barn på armen, kanskje dere kan hjelpe ham gjennom?

Ruth Rosenfeld går straks bort for å se om hun kan overtale den patruljerende soldaten til å slippe dem fram i køen. Klokka er åtte om morgenen. Sammen med Ronny Perlman har hun allerede vært på post for organisasjonen Machsom Watch, sjekkpunktobservatørene, på Kalandia sjekkpunkt i mange timer.

- Det viktigste vi gjør er å være til stede på sjekkpunktene. Vi protesterer mot okkupasjonen og ferdselsrestriksjonene påført palestinerne. Vi dokumenterer hva som foregår. Før visste folk lite om hvordan palestinere faktisk blir behandlet, nå regnes vi som en troverdig kilde. Det er til og med soldater som har som jobb å lese loggen vår, sier Rosenfeld.

- Det viktigste vi gjør er å være til stede på sjekkpunktene.
Ruth Rosenfeld

Sjekkpunktene øker

Kalandia, utenfor Ramallah, er et av sjekkpunktene palestinere som skal reise fra Vestbredden og inn til Jerusalem må gjennom. På Vestbredden, som er et område litt større enn Akershus fylke, finnes det 80 permanente sjekkpunkter. 33 av disse grenser mot Israel, men 47 såkalte interne sjekkpunkter, er plassert inne på Vestbredden, ofte ved inngangen til byer og landsbyer.

Sjekkpunktene har eksistert siden den første reiserestriksjonen inn til Israel ble iverksatt i 1991, men siden begynnelsen av den andre intifadaen i 2000 har det israelske militæret utvidet bruken av sjekkpunkter kraftig.

Denne morgenen er det én kø med mennesker som skal på jobb, og én for dem som skal besøke familiemedlemmer i fengsel. Ingen bærer noe, verken vesker eller poser. Det er lettest å komme igjennom tomhendt.

- Kontrollmyndighetene her gjør passeringen fantastisk komplisert. Alle ledd har noe de skulle ha sagt, og ingen har myndighet til å ta noen avgjørelser. Det hele avhenger av hva som passer dem der og da, sier Ronny Perlman.

Institusjonalisert

Perlman har stått på sjekkpunkt for Machsom Watch en gang i uka i seks år. De siste årene har hun registrert en tydelig forverring. Færre mennesker får tillatelse til å passere og begrunnelsene er vilkårlige, ofte oppgis ingen grunn. Både sjekkpunktene og prosedyrene er mer institusjonalisert enn tidligere.

Det som før var en militær jeep og noen armeringsjern ble til midlertidige poster. Permanente sperringer ble til store terminaler. Passerende må ofte gjennom mange sperringer før de kommer til dem som avgjør om de får slippe igjennom eller ikke. Ofte sitter disse bak skuddsikkert glass. Færre soldater patruljerer køene, og det er få personer å henvende seg til.

- Israel kaller dette en internasjonal grenseovergang, men det er jo i virkeligheten en midlertidig grense til et okkupert område, sier Perlman.

Det ser ikke ut som om Kalandia sjekkpunkt skal fjernes med det første. Foruten piggtråden, ser dette stedet ut som inngangen til en stor stadion. Høye metallgitter, svingdører og passerende som blir sluset inn gjennom ulike køsystem. All bagasje gjennomlyses, alt som foregår filmes av overvåkingskameraer. - Det er en skikkelig George Orwell-opplevelse å gå igjennom et av disse sjekkpunktene, mener Perlman.

Feil på ID-kort

En mann med noe som kan se ut som en kreftsvulst i øyet har fått konsultasjonstime hos legen og er på vei inn til sykehuset i Jerusalem. Han er i følge med sin eldre far, som er kommet igjennom og venter på andre siden. Begge har grønt ID-kort, som gir rett til å passere sjekkpunktet, men mannen med øyesykdommen har fått beskjed om at det er noe feil med ID-kortet hans og er blitt nektet å passere.

Ronny Perlman forsøker å få kontakt med en patruljerende soldat. Soldaten følges av en person med skuddsikker vest, men er ellers kledd i sivil fra et privat sikkerhetsselskap. Han går hakk i hel med soldaten, med propp i øret og begge hender festet om et maskingevær. Det er umulig å skimte ansiktsuttrykket hans bak store, mørke designersolbriller.

Perlman ignorerer sikkerhetsvakten og roper til soldaten. Han gjør seg utilgjengelig, gir noen kommandoer til andre i køen. Så hører hun at han har øst-europeisk aksent og spør ham hvor han er fra. Perlman er selv fra tidligere Tsjekkoslovakia og kom til Israel i 1967. De veksler et par ord. Han tør opp noe og sier han skal se hva han kan gjøre.

- Noen ganger holder vi slike trivielle samtaler med soldatene, så er det lettere å ta kontakt med dem, sier hun når soldaten og sikkerhetsvakten hakk-i-hæl er gått.

Ruth Rosenfeld har mindre tålmodighet.

- De israelske soldatene har mindre valg, men hvordan den sikkerhetsvakten kan rettferdiggjøre å stå her frivillig, skjønner jeg ikke, hveser hun.

Voldelige soldater

Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen B’tselems siste rapport fra 2007 Ground to a Halt - Denial of Palesti­nians Freedom of Movement in the West Bank er vold mot palestinere som ønsker å krysse de interne sjekkpunktene en dagligdags hendelse etter at den andre intifadaen brøt ut i 2000. I mange tilfeller får ikke dette konsekvenser for soldatene som utøver volden.

Rapporten forteller også om inspeksjonsmetoder der palestinske menn må ta av seg på overkroppen foran de andre i køen. Ikke sjelden blir palestinere holdt igjen i provisoriske «celler». Grunnen for den midlertidige fengslingen kan være alt fra sikkerhetssjekker til soldatenes forsøk på å «oppdra» dem i hvordan oppføre seg mot militære etter såkalt «arrogant oppførsel.» De som utsettes for denne fengslingen opplever ofte både fysisk og verbal vold fra soldatene.

- Statistikken viser at israelerne er sintere på palestinere nå enn tidligere, det merker vi på sjekkpunktene.
Rania (36)

Tar omvei

Rania (36) står litt lenger framme i køen, rett før andre svingdør. Hun må ta to busser, krysse to sjekkpunkt og ta en taxi for å komme seg til jobb denne dagen. Er hun heldig tar det to og en halv time hver vei. Rania er konsulent og hjelper unge med å starte egen bedrift. Jobben krever at hun må reise rundt og i dag er hun på vei til Hebron.

- Dette er litt omvei, men det er bedre enn å krysse containersjekkpunktet. Jeg liker ikke å gjøre det alene så tidlig om morgenen. De lar deg stå der alene kjempelenge.

Rania mener at stemningen på sjekkpunktene er mer spent enn før. Soldatene er styggere i oppførselen.

- Statistikken viser at israelerne er sintere på palestinere nå enn tidligere, det merker vi på sjekkpunktene, mener hun.

- Sjekkpunktet i Bethlehem er det verste. Det er som Guantánamo. Det er kledd i piggtråd og det går soldater på broer over hodet på deg og peker geværene sine ned mot deg når du står i køen.

Rania har to barn, ett går på skolen, ett hos dagmamma. Hun og mannen bytter på å hente barna avhengig av hvem som må gå igjennom sjekkpunkt den dagen. De kan ikke begge gjøre det samme dag, fordi de aldri vet hvor lang tid det tar å komme igjennom.

- Det er utrolig frustrerende, men vi må jo bare forholde oss til situasjonen slik den er. Du våkner om morgenen og finner ut at de har skapt et nytt hinder. Så finner du en løsning, sier hun.

I tillegg til de 80 faste sjekkpunktene, har sikkerhetsstyrkene de siste årene økt bruken av mobile sjekkpunkter. Disse består av to militærkjøretøy som sperrer veien og sjekker alle forbipasserende palestinere og alle israelske biler med palestinske passasjerer. Fra januar til mai 2007 ble i gjennomsnitt 150 slike sjekkpunkter opprettet hver uke, noen uker opptil 200, ifølge OCHA, FNs koordinerende organ for humanitære saker.

Abdul Naja og Mustaf Ahmadjah venter på å slippe igjennom sjekkpunktet for å betale en bot.

Vilkårlig justis

Mustaf Ahmadjah fra Nablus ble tatt for å kjøre drosje uten løyve og ilagt bot. For å betale boten må han reise inn til Jerusalem, men slipper ikke igjennom sjekkpunktet. Ronny Perlman forsøker å ringe politiet for å høre hva de skal gjøre. Politiet har skrevet en invitasjon, men han får likevel ikke tillatelse til å passere.

- Hva skjer om du ikke får betalt boten?

- Da kommer de til huset mitt og henter meg og setter meg i fengsel. Da må jeg ha advokat og det har jeg ikke råd til, sier han.

Kamerat Abdul Naja ler overbærende. Det er ikke første gang de opplever den vilkårlige justisen på sjekkpunktet. De to kameratene velger å bli stående og vente. Verken vaktene eller politiet tilbyr alternative løsninger. Kanskje vil noen ombestemme seg dersom de venter lenge nok?

Smører okkupasjonen?

En liten jente har stått mange timer i kø, og må fryktlig tisse. Hun hopper opp og ned og klarer nesten ikke holde seg lenger, men det finnes ikke toalett på sjekkpunktet.

Machsom Watch har lenge kjempet for at siviladministrasjonen, som er myndighetene som administrerer de okkuperte områdene, skal bygge toalett på de største sjekkpunktene. Hittil har lite skjedd.

- Enkelte kritiserer oss for å normalisere okkupasjonen ved å aksjonere for eksempelvis toalett og at sjekkpunkt-prosedyrene skal foregå på mer humant vis, forteller Perlman.

Når Ronny Perlman og Ruth Rosenfeld forlater sjekkpunktet etter morgenskiftet for Machsom Watch, står fortsatt Mustaf Ahmadjah og venter på å slippe igjennom for å betale boten sin. Men Rania fikk slippe igjennom. Det gjorde også mannen med sykt barn på armen. Etter mye fram og tilbake, flere telefoner til kjenninger høyere opp i systemet og flere samtaler med soldaten med sikkerhetsvakt, fikk også mannen med øyesykdommen passere.

- Vi kan ikke godta den diskriminerende behandlingen fra soldatene, bare av redsel for å smøre systemet. Vår tilstedeværelse signaliserer også til palestinerne at ikke alle israelere støtter okkupasjonen. En kvinne som passerer sjekkpunkt daglig sa til meg nylig at Machsom Watch virkelig er en god hjelp for de som krysser sjekkpunktet. Da ble jeg glad, sier Perlman.

Men skiftene på sjekkpunktene er også en påkjenning for kvinnene i Machsom Watch. I rapporten fra Kalandia sjekkpunkt som samme dag ble lastet opp på organisasjonens hjemmesider skriver Perlman:

- Det er svært frustrerende hver gang vi har med besøkende og igjen ser den absurde og grusomme situasjonen gjennom deres øyne.

Publisert i AmnestyMagasinet 2008/2