Passer ikke USA-kritikk inn i norske mediers dramaturgi?
Publisert: 2. Mar 1999, kl. 09:29 | Sist oppdatert: 13. Mar 2024, kl. 19:20
©Simen Kjellin

Av John Peder Egenæs

Norge er en av USAs mest lojale allierte. Uansett hvilken farge som har dominert regjeringskontorene har Washingtons ord vært tilnærmet lov.

At det fortsatt er slik fikk vi et for godt eksempel på da USA nylig sendte krysserraketter mot mål i Sudan og Afghanistan.

Regjeringen, ved utenriksminister Vollebæk, ga uforbeholden støtte. Den lange innledningen han ga forut for støtterklæringen inneholdt ingen forbehold, den var bare en omvei til en uproblematisert støtte. Alt var med andre ord ved det gamle. Selv om dagens regjering er en selvbestaltet menneskerettighetsregjering.

©Simen Kjellin

Likevel var det langt verre at norsk presse hang seg på regjeringens linje. Av de toneangivende medier, oppdaget jeg bare redaktør Løchstøer i Dagsnytt radio, som bød på en balansert, problematisert og kritisk vurdering av bombingen. Jeg lurte en stund på om dette skyldtes at de garvede utenriksjournalister i Akersgata og på Marienlyst kjenner verden så mye bedre enn oss andre, og kan se forskjellen på amerikanske og muslimske bomber.

I internasjonal presse var bildet imidlertid et helt annet. Den kritiske vurderingen var fremherskende. Kritiske røster fikk bred plass og kommentarene gikk i retning av det problematiske ved denne bombingen. Og - det var ikke bare bomben som en Lewinsky-motivert avledningsmanøvre som ble trukket frem. Folkerettslige, moralske og anti-terror taktiske argumenter rådet grunnen.

Jeg planla likevel friskt lanseringen av Amnesty Internationals USA-kampanje i oktober. Informasjonen i vår rapport var, i mine øyne, så alvorlig og oppsiktsvekkende at jeg følte meg trygg på at norsk presse ville kaste seg over stoffet. De første sonderingene tydet også på at jeg tenkte rett. Flere av de toneangivende mediene ga på forhånd uttrykk for at de var interesserte og ønsket stoffet til gjennomsyn. Det ble gjort opptak til toneangivende nyhetsprogrammer, som ble tatt av uredigert. Etter en laber første mottakelse, har utallige fremstøt blitt gjort, uten respons. Nå er stoffet ikke lenger en nyhet, heter det.

©Simen Kjellin

Nok en gang må jeg ty til utlandet for å skape kontrast til den norske dekningen. I nære og fjerne utland har pressen vært full av USA-stoffet til Amnesty International. Jeg har både våknet og lagt meg til rapporter på BBC. Amnesty kolleger Europa over rapporterer om en interesse utenom det vanlige. Et av de mest nyehetsdrevne medier av noen - CNN, har hatt flere innslag om dette stoffet og denne kampanjen.

Hva kan det komme av?
Det kan selvsagt hevdes at informasjonsfolkene i Amnesty International Norge ikke har gjort god nok jobb. På den andre siden har de sentrale norske medier hatt samme stofftilgang som media internasjonalt har brukt i sin dekning verden rundt.

Man kan anføre at USA-rapporten kom i en nyhetssprengt tid. Statsbudsjettet kom dagen før, Braathen flygerne streiket og Kosovo var på alles lepper. Men er dette nok til å forklare den bortimot totale tausheten i norske medier? Kan det forklare hvorfor norske journalister på telefonen ønsker å peke på at enkelte overgrep kan forklares med amerikansk delstatslovgivning. Jeg har enda til gode å oppleve at norske journalister forsøker å forklare meg at fatwaen over Rushdie må forstås fordi iranerne er muslimer.

Jeg skal vokte meg vel for å hevde at norsk presse ikke tør kritisere USA. Det har de bevist ikke er tilfelle i den såkalte Lewinsky-saken. Men journalister bør kanskje spørre seg om de har en ryggmargsrefleks som gjør at de lettere godtar kritikk av Kina, Iran og Nigeria, for å nevne noen, enn de gjør når det gjelder USA. Det påpekes jevnlig at Amnesty International så ofte kritiserer land i den tredje verden, og det stilles spørsmål ved om dette er rettferdig. Hvordan skal vi da tolke tausheten omkring vår USA-kritikk?

©Simen Kjellin

Tar ikke pressen Amnestys rapporter om overgrep i USA alvorlig fordi det stort sett handler om tortur og mishandling av kriminelle? Eller tror simpelthen ikke journalistene at Amnesty har gjort god nok jobb denne gangen. Er det vanskeligere å godta denne typen informasjon fra land vi alle anser som brutale på forhånd?

Handler dette om «hva folk vil ha»? Er det slik at redaktørene mener at folk flest ikke er interessert i å få presentert USA-kritikk? Tenker de at folk ønsker å beholde sitt bilde av USA som den våkne storebror som passer på alle, både i Norge, Somalia, Bosnia og Kosovo? Blir balansen mellom Lewinsky-affæren og Holbrooke forrykket dersom man i tillegg lager reportasjer om voldtekter, tortur og drap i amerikanske fengsler. Passer det ikke inn i medienes dramaturgi?

Publisert i AmnestyNytt 1998/5