Ane Dahl Torp ble årets Amandaprisvinner som beste kvinnelige skuespiller. Venner sier hun har et varmt og barnslig hjerte, og det er nettopp fra barndommen hun lirker fram de første minnene om Amnesty:
Publisert: 31. aug 2004, kl. 10:42 | Sist oppdatert: 19. Jan 2024, kl. 09:56
Foto: Agnete Brun

Av Svein Tore Bergestuen

- Jeg hadde livssyn på skolen og fikk beskjed om å tegne Gud. Det var ikke så lett, så jeg gikk til den litt mer kristendomslærde venninna mi. Hun hadde sikkert en helt klar oppfatning av det. Så jeg spurte:

Hvordan ser Gud ut?

- Han er et lys!

- Et lys?

- Ja, Gud er et lys.

Dermed gikk jeg rett hjem og tegnet jeg et lys med piggtråd rundt. Amnesty-lyset altså. Det var liksom det lyset jeg kunne, sier en lattermild Ane Dahl Torp. Ane er engasjert. Og hun har alltid vært det.

- Dette må bety at du har kjent til Amnesty lenge?

- Ja, veldig lenge. Jeg husker jeg var med min mormor på Amnesty-stand da jeg var liten. Hun var et svært aktivt medlem i mange år. Så den dagen i Ringebu sentrum følte jeg virkelig at jeg gjorde noe viktig. Det var brevaksjoner, barna tegnet, vi delte ut løpesedler og jeg skrev dikt.

- Dikt?

- Ja, og vet du hva? Det ble så bra at venninna mi som leverte det på skolen fikk beskjed om å lese det opp på skoleavslutningen. Jeg sto bak i salen og var fryktelig stolt. Ane virker fortsatt stolt. Hun har tydeligvis bare positive assosiasjoner og minner knyttet til Amnesty. Vi vil ikke ødelegge det, og lar henne fortsette:

- Hva er det med Amnesty?

- Det er noe med navnet, symbolet og hele organisasjonen. Det er så grunnleggende også så nært opp til kardemommeloven på en måte. Amnesty jobber bredt uten politisk slagside. Og hvis du gir noe til Amnesty, så veit at det ikke er noe snusk. Andre hjelpeorganiasjoner er sikkert også det, men på en måte så er man aldri helt sikker. Amnesty er rett og slett, reinhårig, solid og godt.

- Du verden…

- Ja, sånn er det!

Publisert i AmnestyNytt 2004/3