23. mai 2000: De siste israelske styrkene trekker seg ut av Sør-Libanon etter 22 års okkupasjon. Fengselet som Israel har kontrollert i Khiam gjennom sin støttespiller Den sørlibanesiske hæren (SLA) går i oppløsning. SLA flykter til Israel mens fengselet blir stormet og alle fangene satt fri. Amnesty har jobbet for disse fangene i 16 år.
Publisert: 29. aug 2000, kl. 09:50 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 16:34
Etterforskerne på vei til Khiam: Claudio Cordone, Liz Hodgkin og Ahmed Karaoud.

Tekst og foto: Ina Tin

24. mai: En melding merket «URGENT» dukker opp på dataskjermen min på Amnestys kontor i Oslo. Leder for Midtøsten-etterforskerne på Amnestys hovedkontor i London spør om jeg vil bli med til Libanon.To etterforskere skal avgårde så fort som mulig for å oppsøke fangene og overvåke situasjonen etter Israels tilbaketrekning. Om jeg vil med? I løpet av en time har jeg skaffet billett.

Dag I: Beirut
Swiss Air-hjulene tar rullebanen mykt. Nattemørket over Middelhavet er brått avløst av storbyens lyshav. Beirut. En gang kalt Midtøstens Paris. Det var før borgerkrigen. Den gang intellektuelle fra hele den arabiske verden, plaget av hjemlandenes sensur, strømmet til byen for å skrive og utgi sine kjetterske tanker eller kritiske dikt.
Libanon. Det vesle fjelllandet innerst i Middelhavet med de mange religiøse gruppene. Omsluttet av storebror Syria i nord-øst og av erkefienden Israel i sør. På det arabiske kartet finnes ikke landet Israel, men «Filastin», arabisk for «Palestina».


Libanon. 15 års borgerkrig tok slutt i 1990. Storebror Syria ble igjen for å sikre freden mens Israel opprettholdt en ti kilometer bred «sikkerhetssone» og SLA- militsen fortsatte terroren mot lokalbefolkningen i sør. For en uke siden trakk Israel seg ut og SLA gikk i oppløsning.
Libanon feirer «frigjøringen» av Sør-Libanon. Gledesscener fra landsbyene i sør er på alle avisenes førstesider. Jeg tenker på bildene fra Oslo i maidagene 1945. Norge opplevde fem års okkupasjon. I Sør-Libanon har de slitt seg gjennom 22 års okkupasjon. Er det rart at de feirer?

På frigjort territorium: I dag er det folkefest i Khiam-fengselet.

Ved siden av henne ligger mobiltelefonen og en stabel Amnesty-dokumenter, en telefonliste og en notatbok. Amnestys etterforsker på Israel, Palestina og Libanon, Liz Hodgkin, er på plass. En liten og tett, britisk dame rundt de femti med krøller og tykke briller. Hun har delegasjonens arbeidsoppgaver i hodet og ordner avtaler over telefonen. Det går fort og uten nøling på arabisk med umiskjennelig engelsk aksent, hvis ikke hun slår over på fransk med britiske islett. På den andre siden av bordet sitter tidligere Libanon-etterforsker og nå leder for Amnestys etterforskningsavdeling, Claudio Cordone, med en annen mobiltelefon og lokale kilder i øret. Også han utfolder seg på flytende arabisk, fransk og engelsk, selvsagt, selv om han er italiener. Ahmed Karaoud har ikke tatt med seg mobiltelefon. Han holder seg til notatbok og penn og et nordafrikansk arabisk og fransk. Han er kommet fra Amnesty i Tunisia der han har jobbet for å få fri Khiam-fanger gjennom mange år. På den siste siden av delegasjonsbordet sitter jeg som utsendt Amnesty-reporter og forsøker å klare meg på et engelsk med skandinavisk aksent, et haltende arabisk jeg en gang studerte, og et fransk jeg aldri har lært. Jeg får raskt oppgaven å være delegasjonens fotograf.


Dag II: Beirut
- Jeg har jobbet for fangene i Khiam i snart 17 år, sier Muhammad Safar på et lite kontor i Hamra-gaten, - Men først for noen dager siden så jeg stedet. Da jeg selv satt fengslet der hadde jeg alltid hette over hodet utenfor cellen. Han sitter og smiler bak et fullt skrivebord og tar imot Amnesty-etterforskernes lykkønskninger. Safar leder støttekomiteen for libanesiske fanger i israelske fengsler. Libanesere som aldri ble tiltalt for noen forbrytelse eller stilt for en dommer, men som ble utsatt for systematisk tortur og elendige fengselsforhold. Amnesty har arbeidet nært med Muhammad Safar og støttekomiteen. Nå oppsporer Safar de frigitte fangene hjemme i landsbyene deres slik at Amnesty-delegasjonen kan få møte dem.

Dag III: Tyr-Rmeish-Ainata-Khiam
Han har et sikkert grep om rattet og den uforutsigelige trafikken. Klokka er ennå ikke seks. Jamal er Amnestys faste ankerpunkt i Beirut og stiller opp med sin gamle Mercedes. I dag skal den frakte oss til den tidligere okkuperte sonen i sør. To-tre timers biltur, inshallah, hvis Gud vil. Sola er på vei opp over Middelhavet og legger sitt myke, gyldne slør over Sidons nedslitte fasader. Liz og Claudio er fordypet i dokumenter. Mobiltelefonene er stille, for tidlig å ringe kilder. Ahmed fortsetter nattas søvn i baksetet.


Jeg leser om forholdene i Khiam-fengselet, side opp og side ned som Liz langer over. Grusomhetene vil ingen ende ta. Hvordan oppdrive så mye bestialitet? Hvordan overleve den? I Khiam-fengselet kunne torturist og offer komme fra de samme sørlibanesiske landsbyene. De kunne være naboer. Torturistene var lokale SLA-folk, mens forhørerne gjerne var israelske.
Klarer de tidligere fangene å legge grusomhetene bak seg og ta fatt på hverdagen der den ble revet fra dem? Er det mulig?

Utbrent bil: En israelsk granat drepte BBCs sjafør.

I Tyr venter BBCs korrespondent i Jerusalem, Jeremy Bowen. Han har vært vitne til et drap under tilbaketrekningen. BBC-sjåføren og bilen hans ble truffet av en granat mens Bowen selv sto og filmet ved grensen til Israel. Sjåføren ‘Abd al-Rahman Taqqush ble drept og bilen brant opp. Bowen går nøye igjennom hendelsesforløpet. Hvem skjøt, spør Claudio. Bowen mener å ha tilstrekkelig informasjon fra kolleger som var tilstede og kilder i de israelske styrkene til å si at skuddene ble avfyrt fra israelske stillinger rett over grensen. Bowen nevner at to døde var blitt funnet i samme område, visstnok dagen før. Vi får nøyaktig beskrivelse av åstedet. - Kan de ansvarlige trekkes for retten, spør Bowen. Claudio gjør det klart at hvis det er mulig å verifisere at israelske styrker skjøt over grensen mot en sivil libanesisk bil, er det et brudd på internasjonal rett og en krigsforbrytelse som kan straffes.

Vi tar av fra Middelhavet og kjører oppover i fjellene. Stanken av bensin som lekker gjør meg kvalm. Kvalmen blander seg med spenning. Bildene fra den israelske tilbaketrekningen som har flimret over TVskjermen hjemme foregikk her. Vi har passert SLAs forlatte veisperringer og kjørt forbi en UNIFIL-kontingent med afrikanske soldater som smilende vasker kjøretøyer med en hageslange. Veien nærmer seg grenselinjen mot Israel. Vi ser den. Høye piggtrådgjerder og et 20 meter bredt sår i landskapet på israelsk side. All vegetasjon er barbert bort for å avsløre alle bevegelser på bakken. I begge retninger kjører folk med libanesiske flagg og Hizbollah-faner stukket ut av vinduene. I en landsby blir en portal av grønne grener og gule faner reist over veibanen. I en annen er det påfallende stille og skodder for vinduene. Folk har flyktet får vi vite, av frykt for Hizbollahs represalier mot SLA-sympatisører. Amnesty har ennå ikke mottatt en eneste melding om slike represalier, men hele landsbyer er tømt.

Den utbrente BBC-bilen står fortsatt i grøften, og etterforskerne vurderer situasjonen som så rolig at jeg kan gå ut og fotografere uten risiko. Men jeg får streng beskjed om ikke å bevege meg utenfor veien. Umerkede miner kan ligge hvor som helst. Vi har ikke tid til undersøkelser nå, men Claudio vil tilbake i morgen.

I landsbyen Rmeish tar De Gaulle Boutros imot oss i døra. Det er under en uke siden han kom hjem til kone og tre barn etter ni måneders innesperring i Khiam-fengselet. Med ro og verdighet svarer han på etterforskernes spørsmål om redslene i Khiam. Liz er varsom med å spørre om vanskelige detaljer, men han vil gjerne at Amnesty skal vite hvilken tortur han og de andre ble utsatt for. Nå er det Ahmed som spør og noterer omhyggelig. Ahmed har selv opplevd et fengsel innefra som politisk fange i Tunisia. Kona til De Gaulle sitter med tårer i øynene og hører på sin manns fortelling.


To menn kommer inn og hilser. De satt også i Khiam. Ni’ma Daqduq har utholdt åtte år, mens Muhammad Jamil satt like lenge som De Gaulle, ni måneder. Også de satt fengslet uten lov og dom og ble forhørt og torturert for å gi opplysninger om motstand mot den israelske okkupasjonen. Ni’ma satt 16 dager i en isolat-celle full av fluer uten plass til å strekke ut ben og rygg, langt mindre stå oppreist. - Etter å ha sittet så lang tid med hodet mellom bena føler du at kroppen skal eksplodere, sier Ni’ma. En svensk Amnesty-gruppe har jobbet for ham i mange år. Det er først nå han får vite det. Ingen i Khiam fikk motta brev, og i sju år var fangene nektet kontakt med familien. Muhammed Jamil sitter taus og røyker.

Alle vil bli med til Khiam-fengslet for å vise oss rundt. Nå er vi flere biler på vei.

I cella: Muhammed Jamil viser frem tøystykket han broderte med vers fra Koranen.

I landsbyen Ainata som klorer seg fast oppover fjellsiden har Liz avtalt å møte en kvinne som satt i Khiam til det siste. Vi finner frem til huset på toppen av en skrent og blir tatt imot av en stor familie. Najwa Nemhat er mor til flere barn. Jenta på seks år viker ikke fra fanget hennes. Det er under en uke siden hun fikk tilbake moren sin. Da hadde Najwa sittet i Khiam-fengslet i åtte måneder. Hun ble arrestert samtidig med sønnen sin på 18 år, Ahmad. Hun tror de ble arrestert for å legge press på mannen hennes, Hussein, som var blitt arrestert noen uker før. Med alle familiemedlemmene rundt seg og jenta på fanget vil ikke Liz spørre Najwa om torturen, men en hoven og ødelagt overleppe som gjør det vanskelig for henne å snakke klart, skyldes slag i Khiam. Najwa forteller at det første forhørerne gjorde da hun kom til Khiam var å rive vekk sløret hennes for å ydmyke henne. Så trakk de på henne den stinkende hetten som alle fangene skulle ha under avhør.

Solen steker når bilkortesjen vår stopper rett utenfor fengselsmurene. Det er et gammelt anlegg bygget av franskmennene på trettitallet og tatt i bruk som fengsel av israelerne i 1985. Over inngangsporten og piggtråden vaier Libanons flagg side om siden med den gule Hizbollah-fanen. Jeg forsøker å forestille meg scenen her for en uke siden da folk fra Khiam-landsbyen og Hizbollah-militsen i samlet tropp beveget seg oppover for å befri de 144 fangene som satt sperret inne. De israelske styrkene var borte og SLA-militsen stod rådvill igjen: Bli og frykte represalier, eller flykte? De siste fangevokterne fra SLA forskanset seg i fengselets vakttårn da folkemengden nærmet seg. Mot å etterlate fangene uskadd fikk SLA forhandlet seg til fritt leide. Folkemengden stormet fengselet og brøt opp celledørene. Er slikt sett siden stormen på Bastillen?
Jeg spør Muhammad Jamil som fortsatt er taus om han synes dette er et vanskelig gjensyn. Han smiler, tar en røyk og sier «Nei, nå er jeg fri.»

En håndskrevet liste over torturister og en liste over «martyrer», de som døde av torturen i Khiam, er det første vi ser innenfor porten. De Gaulle, Najwa, Ahmad, Hussain, Muhammad og Ni’ma samler seg for å skrive navnene sine på en tredje liste som ennå ikke er fullstendig: Listen over alle som satt fengslet i Khiam.

En av cellene i Khiam-fengselet.

Muhammad Jamil ser seg desorientert rundt når vi kommer inn på gårdsplassen i fengselet. Det er første gang han ser den. Han har aldri beveget seg rundt i fengslet uten hette over hodet. Men i den mørke fangeavdeling II kan han vise rundt.
- Her var cellen min, sier Muhammad og fører meg innover i en trang og mørk gang. Cellen er fuktig og luften tett. Her er så vidt plass til ti fanger i fem køyesenger. Ulltepper, håndklær, matrester og tøy er etterlatt i et kaos. Noen har begynt å slå i stykker jernsengene. Fra en liten vindusåpning med jerngitter siger litt lys en halv meter inn, resten av cellen ligger i mørke.

- Her er den, utbryter Muhammad. Han tar et tøystykke helt bort til vinduet for at jeg skal se. Her i cellens mørke har han sittet dag ut og dag inn og brodert vers fra Koranen med fine sting i rødt og grønt. - Det var en oppmuntring for oss, forklarer han. Men jeg har allerede begynt å få et snev av klaustrofobi av mangel på luft og lys. I 45 dager ble Muhammad utsatt for forhør og tortur med håndjern og hette over hodet. Han ble hengt opp og slått med elektriske kabler viklet sammen i knuter. Han fikk vite at en hund ville angripe hvis han ikke snakket. Han hørte hunden og ventet nervøst på angrepet han ikke kunne se. Det kom ikke, men torturen gjentok seg. Mellom forhørene ble han sperret inne i en isolatcelle så liten at han ikke kunne ligge utstrakt.

- Jeg pleide å strekke beina oppover døra, forklarer Muhammad.

Rundt i fengselets trange korridorer og lukkede gårdsrom blir det trengsel. Tidligere fanger møtes, omfavner hverandre med store smil. Og øyne fulle av tårer. En av dem er en lavmælt og spinkel mann, han er ikke mye over de 30 år. Han kommer gående med en ung, tilslørt kvinne. Riad Kalakish heter han. Den tilslørte er hans forlovede. I 14 år har Riad sittet i Khiam. I 14 år ventet kjæresten på ham. Riad er en av dem som overlevde systematisk tortur i alle disse årene. En bror var aktiv i Hizbollah, men ikke han selv. Likevel ble han holdt i Khiam uten lov og dom alle disse årene. Hans historie overgår det meste, likevel uttrykker han ingen bitterhet eller ønske om hevn. - Hvis jeg møtte den verste torturisten igjen, den israelske forhøreren «Elie», så ville jeg tilgi ham. Det som skjedde med meg er fortid. Hvis «Elie» og de andre vil bli bedre mennesker og slutte å utføre slike ondskapsfulle handlinger, vil Gud hjelpe dem. Det er Gud som dømmer, ikke jeg, sier Riad en uke etter at han slapp ut.

I luftegården brenner sola gjennom piggtråd og vinden virvler opp sand mellom betongmurene. En stor gruppe tidligere fanger har samlet seg sammen med oss for å åpne noen av de brevene som Amnesty-medlemmer sendte til dem gjennom årene, men som de aldri fikk motta. Det er et høytidelig øyeblikk som blir filmet. De leser høyt, på engelsk, fransk og arabisk. Riad og de andre studerer Amnestys rapport om Khiam-fengselet der et bilde av ham selv og noen andre fanger ute i luftegården pryder forsiden. Han har aldri sett rapporten før. På bildet har han langt fullskjegg, det er borte nå. Venninnen hans står stille i bakgrunnen og følger med. Jeg ser på henne og ønsker intenst at det skal gå dem godt. At Riad skal klare å legge 14 års helvete bak seg.

Luftegården i Khiam-fengselet: Denne gangen er De Gaulle Boutro og Ni'ma Daqduq her som frie menn.

Vi har fylt opp notatbøker og filmruller og er øre av historier, sol, sand og vind. De seks tidligere fangene vi kom sammen med er som gamle venner etter denne dagen i Khiam. De Gaulle snakker lenge med Liz. Det har gjort inntrykk på ham å forstå hvor mange anstrengelser som er gjort for å få Khiam-fangene løslatt.

- Jeg er svært rørt over det Amnesty har gjort for oss og kan ikke få takket dere nok. Ordene mine strekker ikke til for å uttrykke det jeg føler, sier han når vi tar avskjed. Det blir utvekslet mange klemmer før bilene kjører videre hver til sitt.

Her foregikk torturen:
De Gaulle Boutros viser stedene der han og de andre fangene ble hengt opp med hette over hodet og utsatt for tortur.

Dag IV: Beirut
Etter møtet med Khiam kunne jeg brukt tid på å fordøye inntrykk. Men Amnestys etterforskere har ingen tid til overs. Allerede morgenen etter blir et brev til hele organisasjonen om møtet med Khiam-fengslet sendt til London. Claudio påbegynner det samme kveld som vi er tilbake i Beirut, men sovner over pc’en. Neste morgen er han i full gang. Liz og mobiltelefonen legger løpet for de neste dagene. Nå er det situasjonen rundt Israels tilbaketrekning Amnestys etterforskere skal skaffe seg oversikt over. Kristne organisasjoner og biskoper blir kontaktet i tillegg til Libanesisk Røde Kors, UNIFIL og Hizbollah: Har de fått rapporter om represalier? Hvordan er overgitte SLA-folk blitt behandlet? Er noen meldt drept? Hvordan blir lokalbefolkningen behandlet?

Stemningen er hektisk i lokalene til den engelskspråklige Beirut-avisa, The Daily Star. Nicholas Blanford holder på å avslutte morgendagens artikkel, men vil gjerne snakke med Amnesty. Detaljert og presist refererer han hva som skjedde 22. og 23. mai på veien langs den israelske grensen der sivile beveget seg i gledesprosesjoner. Blanford holdt på å bli truffet da det ble skutt mot veien. Han så et lik bli halt ut av en brennende bil og hørte om en annen som var truffet tidligere. Han traff også BBC-korrespondenten og hørte eksplosjonen rett etterpå da sjåføren ble drept. Claudio stiller en rekke kontrollspørsmål for å sjekke om BBC-journalistens forklaring stemmer med den forklaringen han nå hører. Blanford forklarer omhyggelig mens han tegner opp situasjonen på et kart. Han mener skuddene ble avfyrt fra israelsk side.

Dag V: Qlaiaa, Hula, Mays al-Jabal
Før daggry går bilen til Jamal igjen mot sør fullastet med Amnesty-folk. Første stopp er hos nonner i Qlaiaa, en liten kristen landsby i sør. Nonnene kan fortelle at på barneskolen som normalt har 340 elever, kommer nå bare 60 til timene. Resten har i løpet av de siste ukene flyktet med foreldrene sine til Israel. De mener det er frykten for Hizbollah som har drevet dem i landflyktighet, men nonnene har ingen Hizbollah-overgrep å rapportere om. De mener alle libanesere i sør, uansett religiøs tilhørighet, var ofre for den israelske okkupasjonen, men at mange av økonomiske grunner ble tvunget til å jobbe for okkupasjonsmakten.

Litt senere står vi foran den utbrente BBC-bilen igjen. Dette skal være åstedet for flere drap den siste uka. Claudio er straks i gang med å intervjue en gutt som passer pumpa på en bensinstasjon i nærheten. Hans forklaring bekrefter den vi nå har hørt flere ganger, dessuten kaster den lys over skudd mot to andre kjøretøyer dagen før. Ifølge gutten ble både en lastebil og en Mercedes personbil truffet og to døde. Også den Mercedes’en står utbrent igjen, mens lastebilen svinger inn på bensinstasjonen når vi står og snakker - som bestilt! Sjåføren forteller hvordan en av de jublende passasjerene han hadde på lasteplanet ble truffet og døde momentant. En mekaniker som kjente begge de drepte kommer til og tilbyr å følge oss til familiene deres.

Snart er vi på vei inn i en gammel landsby med geiter, smale smug og hus av stein. Innenfor i skyggen sitter en sørgende familie kledd i sort. Portrettet av en ung, smilende mann henger på veggen. De tar det ned og viser oss. Ingen før oss har vært her for å høre hva som skjedde, ikke politi, ingen representant for noen myndigheter. Søsteren til ‘Abd al-Karim ‘Assaf, den drepte 22-åringen, forteller hvor lykkelig han var den dagen. - Han hadde tatt med seg det libanesiske flagget, blomster og ris. Plutselig ble bilen truffet og eksploderte. ‘Abd al-Karim lå død på bakken mens skytingen fortsatte og folk søkte dekning. Etterforskerne spør nøye og noterer forklaringen mens jeg avfotograferer bildet av den unge mannen. Vi drikker te og forklarer hvordan Amnesty jobber. De har aldri hørt om organisasjonen.


I den neste landsbyen finner vi en mor som fremdeles sitter i sjokk, apatisk med alle sine ti døtre rundt seg. Den drepte 16-åringen, Ibrahim Maruni, var kvinnens eneste sønn. Vi hilser og kondolerer og setter oss sammen med dem. Claudio får stykket sammen enda et hendelsesforløp. Et bilde av Ibrahim på veggen lar de meg avfotografere mens vi blir vist guttens skolesaker som ligger igjen.

Foreldre i sorg: En israelsk granat drepte 22 år gamle 'Abd al-Karim 'Assaf som feiret tilbaketrekningen.

Hvorfor er vi der? Vi kan ikke avhjelpe sorgen etter de meningsløse drapene disse to familiene har blitt rammet av, midt i gleden. Det vi kan gjøre er å vise at vi bryr oss om det som skjedde, og bidra til at slike drap ikke skal skje uten følger for de ansvarlige og erstatning til de etterlatte.

Claudio reiser hjem dagen etter mens Liz og jeg samler inn flere opplysninger. På flyet til London lager Claudio en første skisse til rapporten: «Attacks on Lebanese civilians in south Lebanon by Israeli forces». I løpet av noen dager er den gjennom de sjekkeinstanser ethvert Amnesty-dokument skal innom før offentliggjøring. Når opplysningene fra Sør-Libanon blir kjent i Amnestys seksjoner over hele verden, går bevegelsen til aksjon.

Dag VI: Khiam
De tidligere Khiam-fangene har satt hverandre stevne i Khiam kl. 12.00. De vil møtes og feire i fellesskap. Liz har fått i oppgave å fortelle om Amnestys arbeid for Khiam-fangene. På veien opp til fengselsporten er det trengsel. I dag er det enda flere faner og flagg og store portretter av de libaneserne som fortsatt er gisler i israelske fengsler. Foran en stor forsamling tidligere fanger, presse og interesserte libanesere, forteller Liz at fangene ikke var alene i sine celler. - Alle fangene ble adoptert av Amnesty-grupper over hele verden og titusener av brev ble skrevet, sier hun i megafonen. Selv om ikke Amnestys aksjoner førte til at fangene ble løslatt, bidro de til oppmerksomhet om grusomhetene i Khiam. Og presset mot israelske myndigheter økte. Liz gir honnør til de israelerne som lot seg sjokkere over forbrytelsene som foregikk i Khiam i deres navn, de som demonstrerte og aksjonerte mot Khiam og brakte en sak helt til høyesterett.
- Kampen for dem som er fengslet uten lov og dom eller etter urettferdige rettssaker fortsetter, sier Liz. - Khiam-kapitlet er slutt, mens et vanskelig begynner for de tidligere fangene når de i tiden fremover må starte sine liv på nytt. Amnesty International vil fortsatt støtte Khiam-fangene, sier Liz i Sør-Libanon.

Neste skritt

- Amnesty-grupper som jobbet for Khiam-fanger er blitt bedt om å kontakte de tidligere fangene og fortelle dem om arbeidet gruppene har gjort, sier etterforsker Liz Hodgkin som mener at dette i seg selv vil være en stor lettelse for de traumatiserte fangene.

Libanesiske myndigheter har forsikret at de vil følge opp de tidligere fangene, blant annet ved å dekke utgifter til medisinsk behandling og midlertidig utbetale en månedlig pensjon parallelt med forsøk på å finne arbeid til dem. I tillegg forsøker støttekomiteen for de libanesiske fangene i israelske fengsler å skaffe penger til et rehabiliteringssenter for torturofre.

Amnesty støtter også initiativer til rettssaker mot de ansvarlige. - Israel sto bak Khiam-fengslet og må ta sitt ansvar. Det må reises sak mot de israelske myndighetene for krigsforbrytelser som tortur og vilkårlig fengsling med krav om erstatning til de tidligere fangene, sier hun.

Flere SLA-folk som torturte i Khiam har flyktet fra Libanon og søkt asyl i ulike land. I Canada har et torturoffer fra Khiam reist sak mot sin torturist, begge er flyktninger i landet. En av de navngitte torturistene i Amnestys rapport om Khiam skal ha flyktet til Sverige tidlig på 90-tallet, og Liz Hodgkin understreker at alle regjeringer ifølge Torturkonvensjonen har plikt til å arrestere personer som har utført tortur, selv om det ikke har foregått i vedkommende land.

Flere Amnesty-grupper i Norge jobbet for fangene i Khiam-fengselet. Noen av dem ble løslatt i et amnesti i 1998, les mer her: Frigitte verden rundt: Sør-Libanon: Israel løslot 50 fanger | Amnesty International Norge

Publisert i AmnestyNytt 2000/3