Ungdomsanstalt i Maine «Takket være Amnesty krymper ondskapen»

Tekst og foto av Ina Tin

USA-etterforsker i Amnesty International, Jo Szwarc fra Australia, sitter på hovedkontoret i London og skriver en rapport om behandlingen av barn i det amerikanske straffesystemet. Rapporten skal brukes i Amnestys USA-kampanje. Kilden til den første meldingen om Maine vil være anonym. Det skal vise seg at mange ønsker anonymitet i denne saken. Navn er derfor endret i denne artikkelen.

Jo begynner å grave i lokale presseoppslag. Bare i én avis finner han 11 oppslag. Etter hvert begynner kildene å dukke opp, og han har snart kontakt med mer enn ti personer som kjenner anstalten.

Maine Youth Center (MYC) er en forbedringsanstalt for kriminell ungdom i den fredelige hummerstaten Maine i det nordøstlige hjørnet av USA. Omtrent 225 gutter og noen få jenter er sperret inne bak gitteret rundt den gamle anstalten. Kildene forteller om en hverdag preget av fysiske og psykiske overgrep, og om en fullstendig mangel på rehabilitering.

Juni: Jo Szwarc ber en av kildene henvende seg til justisdepartementet med kritikken. Flere kilder gir supplerende opplysninger. De venter forgjeves på svar.

Juli: Jo ber departementet svare kildene i Maine. En saksbehandler er satt på saken, men arbeidspresset i departementet er stort. Amnesty utformer et brev til guvernøren i Maine der organisasjonen på bakgrunn av en rekke påstander om alvorlige overgrep ved anstalten ber myndighetene oppnevne en uavhengig kommisjon til granskning av forholdene.

Pressen i Maine spør Amnesty om organisasjonen har skrevet til guvernøren og får kopi av brevet.

- Amnesty kan ikke selv foreta de undersøkelsene som trengs, sier Jo Szwarc. - Vi ville aldri få konfidensielle samtaler med ungdommene, som på sin side ville frykte represalier hvis de snakket med oss. Etterforskerens strategi er å arbeide indirekte. - Vi må mobilisere lokale medier. Få dem til å ta opp og omtale påstandene om overgrep, og derved skape press for uavhengig granskning av anstalten.

August: Guvernøren svarer Amnesty med en lang tilbakevisning av enhver kritikk av forholdene. Han avslutter brevet «...vi har til hensikt i løpet av kort tid å ha nasjonens beste system for ungdomskriminelle.»

Guvernørens tilbakevisning blir offentliggjort i den lokale pressen. Da kommer oppslagene: «Amnestys påstander fortjener seriøs granskning», skriver en lokalavis på lederplass, og en annen: «AI gjør staten ansvarlig for forholdene ved ungdomsanstalten» og «AI: - Uavhengig gjennomgang av MYC er nødvendig». 17 nye avisoppslag og intervjuer i TV og radio teller Jo opp når august er omme.

September: USA-teamet i London beslutter å sende etterforskeren til Maine for å intervjue kilder og skaffe nytt materiale til rapporten.
Det er dagen før avreise. Jo skriver på ungdomsrapporten og forsøker en siste gang å ringe en kilde han har vært på jakt etter flere uker.

- Hei Scott! Du kom ut fra Maine Youth Center for tre uker siden, ikke sant? Jeg ringer deg fordi Amnesty er interessert i opplysninger om forholdene ved MYC. Vil du fortelle hvordan du ble behandlet der, spør Jo.

- Vaktene kjefter og banner hele tiden. Jeg er blitt kalt de verste ting, sier Scott som har vært på anstalten fem ganger de siste årene, første gang da han var 14 år.

- Én gang ble jeg slengt i gulvet, lenket og satt i isolat fordi jeg lekte med maten. De holdt meg innesperret i 3-4 dager uten å vurdere grunnlaget for å lukke meg inne. Jeg har vært i isolat mange ganger.

Scott forteller at det alltid er forferdelig kaldt i cellen og at de nå bare får ha på seg underbukser og t-skjorte. Tidligere kunne de ha på sokker også. Jo vil vite hvorfor han havnet i isolat.

- Manglende respekt for vaktene, men det er avhengig av hvilken vakt du har med å gjøre.
- Skjedde det med mange gutter?
- Ja.
- Ble remmestolen brukt?
- Ja. Jeg har hørt om gutter som ble kledd nakne der fordi de laget bråk. Jeg pleide å holde kjeft når jeg ble satt i remmestolen. Det gjorde vondt.
- Fortalte du dem at det var smertefullt?
- De brydde seg ikke. Jeg har også ligget i remmer på gulvet. Det er helt jævlig. Først må du folde hendene og en plastrem spennes fast rundt håndleddene. Hendene presses så inn i en lås på et magebelte de strammer til rundt livet, da blir alltid hendene blå. Blodomløpet stopper opp. Også føttene legges i plastremmer.

Jo Szwarc har arbeidet hele natten. Da dataanlegget automatisk går ned kl. 01.00 må han fortsette å skrive for hånd. Ved 5-tiden tar han en drosje hjemom og pakker. Godt forsinket står han ved 8-tiden på Heathrow og svarer de amerikanske sikkerhetsvaktene ved United Airlines-innsjekkingen at han har pakket kofferten selv, at ingen andre har vært i nærheten av bagasjen hans, at han ikke skal på ferie, men arbeide. «Med hva?» «Menneskerettigheter» «For hvem?» «Amnesty International» Sikkerhetsvakten ser opp, blikket hans er tvilrådig. Han tar en ekstra titt i passet, grynter og lar ham passere.
Jo møter en lettere nervøs AmnestyNytt-redaktør som hadde begynt å frykte at flyet ville lette uten Amnesty. AmnestyNytt skal være med på etterforskningsreise.

- Ungdomsrapporten har vokst underveis, forklarer Jo i flyet, - egentlig var min oppgave bare å samle og systematisere opplysninger, men jeg har fått kjennskap til saker jeg ikke bare kunne bruke i rapporten, men der jeg måtte gå inn og forsøke å bidra positivt. Maine Youth Center er en av de sakene.

I New York bytter vi ut jumbojet’en til fordel for et lite og bråkete propellfly som skal oppover kysten. Frihetsgudinnen hilser med fakkelen når vi vender snuten nordover.

Ved innflyvningen i Portland skimter vi et stort inngjerdet område med gamle bygninger rett ved flyplassen. - Der er Maine Youth Center, forklarer min lokalkjente sidemann.

Kathy har organisert oppholdet vårt i Portland. Hun er pensjonist og har arbeidet som frivillig ved anstalten i mange år - inntil hun én dag hadde nådd grensen for hva hun kunne tåle å være vitne til.

- Jeg forlot anstalten i protest, men jeg forlot også barna, og det var fryktelig, forteller hun. Hun kjører oss til et motell i nærheten. - Jeg synes dere skal bo her, sier hun. - Det er det eneste motellet i Portland som lar foreldre uten penger få overnatte gratis når de besøker barna sine på anstalten.

Ungdom på kant med loven fra hele staten Maine, kommer til Maine Youth Center. «Der rehabilitering er en realitet», heter det i senterets brosjyre. Ordene rehabilitering, utdannelse og rekreasjon er varemerker.

- Jeg vil være Jo evig takk skyldig for det han allerede har gjort, sier Kathy før noe annet.

- Han har gitt håp til folk uten håp. Han aksepterte ikke det jeg etter mange år innenfor systemet opplevde som uunngåelig.
Jeg spør Jo hvordan han forbereder seg til intervjuene med de syv kildene vi skal treffe neste dag.

- Min oppgave er å være åpen, skape en trygg atmosfære og la kildene selv definere hva som er hovedsaken. Så kan de tradisjonelle Amnesty-spørsmålene om fysiske overgrep komme inn underveis. Mange i denne saken oppfatter den fysiske volden som underordnet den mer psykiske terroren, sier Jo.

- Tommy har begått en forbrytelse han skal straffes for, men hensikten med senteret er å rehabilitere ungdommene, få til en forbedring. Likevel finnes det ikke noe opplegg for dem, ikke noe å ta seg til. Anstalten er en oppbevaringsboks, sier Tommys mor, Joanne. Hun forteller at ungdommene plasseres på senteret allerede før de har vært i retten og før de er dømt for noe som helst. Når de kommer dit blir de tildelt et visst antall «straffepoeng» de må «avbetale» med god oppførsel før de får komme ut. Når dommen foreligger revurderes ikke lengden på innesperringen eller hvilket straffenivå ungdommene er satt på.

Tommys mor får ikke lenger besøke sønnen sin fordi hun brøt besøksreglementet.

- Tommy har i lengre tid vært dypt deprimert og da han ba meg forsøke å få venninnen inn til neste ukes besøk, bestemte jeg meg for å forsøke. Joanne måtte late som om venninnen var søsteren hans.

- Det gikk tilsynelatende bra, men da jeg oppløftet kom til neste ukes besøk ble jeg avvist. Jeg vet jeg har gjort noe dumt, selv om det var i beste mening, men mødre som har smuglet narkotika inn til barna sine har fått inndratt besøkstillatelsen bare i to uker etterpå. Jeg synes straffen jeg og selvsagt også Tommy har fått er ganske overdrevet, men jeg føler meg fanget og jeg er redd for å klage hvis det kan skade Tommy, sier Joanne.

Hun takker Amnesty for å ta opp problemene og ber om å få beskjed hvis hun kan bidra med noe. Når vi tar avskjed venter neste kilde i resepsjonen.

Karen er en mor som har gjort alt for å skaffe sønnen sin den rådgivning han har krav på. Rådgivning eller terapi er obligatorisk når mindreårige begår den type forbrytelse han har gjort. Han har vært på anstalten i to år uten noen form for oppfølging.

- Willy trenger hjelp til å kontrollere sinnet sitt. Jeg besøker ham hver uke og han er bare blitt mer agressiv av å være der. Han kan plutselig slå de andre guttene. Da havner han i isolat. Jeg forstår det kan være nødvendig, men hva med rehabiliteringen?

Willy kommer fra en voldelig familie og Karen går selv i terapi. Terapeuten hennes skrev til slutt til guvernøren og påpekte at senteret ikke oppfyller sin plikt til å gi gutten rådgivning. Det er et halvt år siden og han har intet hørt.

- Det handler ikke bare om min sønn. Mange gutter får ikke den rådgivningen de skal ha. Og vi foreldre får ingen informasjon om hva som foregår. Hvis vi spør, blir vi møtt med trusler, sier Karen.

Susan står i døren. Hun er en av de mødrene som skrev til justisdepartementet i sommer og ba om hjelp. «Min største frykt er at sønnen min, så vel som alle andre barn på anstalten, ikke vil få den hjelpen de trenger for å føre et liv uten narkotika, alkohol og kriminalitet, men at de faktisk vil komme ut med større problemer enn dem som førte dem inn», skrev Susan og fortsatte: «Hver søndag besøker jeg sønnen min, og jeg ser ikke bare hans smerte og håpløshet. Jeg overhører fryktelige historier om den siste ukens vold når barna forsøker å forklare foreldrene sine hvorfor de har nye sår og skader. Jeg ser tårene i foreldrenes øyne når den vesle tiden de har med barna sine tikker mot slutten. Når besøkstiden er over, er frustrasjonen åpenbar for alle som ser de siste klemmer og hører de siste oppmuntrende ord til barna før de blir stilt opp mot veggen i påvente av å bli kledd nakne og kroppsvisitert. Barna har gjort gale ting, men de er mennesker og de fortjener en sjanse til.»
Susan skjønte at noe var galt på anstalten allerede etter kort tid: - Martin ble en natt vekket av at de dro ham ut av sengen etter håret, forteller Susan. - I underbuksene ble han tatt til avhør om noen rykter. Han ble slått, slengt mot veggen og overhøvlet. Martin forsvarte seg og sa: «Stopp, dette er overgrep! Jeg kommer til å si fra.» Da svarte vakten: «Ingen kommer til å tro på deg».

Susan forteller at Martin havnet i isolat der han ble funnet full av blåmerker og sår. Han meldte fra om overgrepet, men ble kalt en løgner av de som intervjuet ham. Det er seks måneder siden. - Vi har ikke hørt noe mer om anmeldelsen siden, forteller Susan. - Jeg har spurt og fått vite at det er «statsanliggender» som ikke angår meg. Martin har spurt og fått svaret: «Du er ikke lenger i din mors varetekt. Ikke gå og syt til henne, det er staten som har deg nå.»

Vi rekker ikke den planlagte lunsjen, enda en mor er kommet. Ellens sønn er overført til Maine Youth Center etter tre stadig mer alvorlige selvmordsforsøk på en annen ungdomsanstalt. Han har en bakgrunn med dokumenterte mentale problemer, og dommeren anbefalte innleggelse på mentalsykehus, men han havnet likevel på MYC. Der er han plassert i isolat som alle de andre selvmordskandidatene, uten noen form for skolegang, behandling eller terapi, og uten omgang med andre mennesker.
- Vilkårligheten i systemet plager meg, sier Ellen.
- Guttene har lov å skrive brev i isolat. Da Bill ba om penn og papir, spurte de: «Til hva?» «Til å skrive et dikt», svarte han. «Du får ikke lov å skrive dikt», var svaret. «Hvis jeg skriver det til mor», sa Bill. Nei, det kunne han ikke.
Hun mener personalet ydmyker både ungdommene og foreldrene.

- Det er ingen skrevne regler, forteller Kathy senere. - Vaktene har møte hver torsdag der de avgjør hvem som har gjort seg fortjent til å få strøket straffepoeng og hvem som skal gis nye straffepoeng. Det er ofte en hestehandel og det har direkte konsekvens for hvor lang tid barna må være innesperret på anstalten. I praksis er barna prisgitt vaktenes vilkårlige beslutninger, sier Kathy.
- Miljøet er i seg selv nedbrytende. Stemningen er mistenksom og vaktene snakker aldri normalt med guttene.

Det er Edward som jobbet frivillig med en gruppe narkomane ungdommer på anstalten som er kommet for å fortelle. - Jeg har aldri hørt dem gjøre annet enn å rope kommandoer og kjefte. Som en dårlig vane. Personalet oppfører seg uansvarlig og viser ingen respekt. Da blir rehabilitering umulig, mener Edward.
Av samme grunn som Kathy forlot Edward anstalten. Han følte seg motarbeidet fordi han ville hjelpe ungdommene. Han forteller om en ungdom som fulgte tegneundervisningen hans, en som viste særlige evner. Edward har oppmuntret ham til å gjennomføre opptaksprøven til en kunstskole i Maine. - Han ble antatt. Men har han selvtillit nok til å gå i gang, lurer Edward.

Vi møter gutten med talentene, Dennis. Han vet hva som foregår på anstalten, det er bare måneder siden han slapp ut. Nå vasker han på et motell. Jeg spør om han har tenkt å starte på kunstskolen. - Jeg må først få livet mitt på rett kjøl, sier han.
Dennis kom første gang til MYC da han var 13 år. Siden da har han vært der åtte ganger.
- Hva mislikte du mest ved anstalten, spør Jo.
- Vaktene snakket ikke med deg, de kjeftet på deg og brukte banneord hele tiden. Noen vakter var voldelige mot guttene. En vakt likte ikke t-skjorter med hette. Han kunne finne på å putte deg i isolat for det, si at du hadde feil holdning. Vi forsøkte å unngå å ha klær med hette når han var på vakt. Jeg havnet i isolat mange ganger.
- Hva var grunnen?
- Mangel på respekt for vaktene, at jeg ikke fulgte reglementet, det kunne være så mangt. Og hvis jeg banket på døren eller ropte på vaktene for å si at det var urettferdig, ble jeg lagt i plastremmer på gulvet. Remmer på føttene og hendene festet til et belte. Der ble jeg etterlatt i timer av gangen. Jeg har sett gutter som har vært etterlatt slik i to dager fordi de kuttet seg selv.

- Hvordan er isolatet?
- Cellen er en metallbunker med metalldo og madrass, ingenting annet. Man kan ikke se ut av vinduet. De vil at du skal sitte der og gjøre ingenting. Det er ikke lov å gjøre kroppsøvelser. Man får 1/2 til 1 times lufting om dagen. Det er 15 slike celler i to blokker. For noen år siden satt jeg to måneder i isolat.
- Hvorfor?
- De mente jeg hadde tenkt å starte slåsskamp. Og så slapp de meg ikke ut fordi jeg protesterte og ropte og skrek.
Dennis mener sykdom ikke tas alvorlig og nevner en historie som Edward også fortalte oss.
- Jeg fikk en dag veldig vondt i magen og gikk til helsesøster som mente jeg bare spilte. Jeg fikk noen tabletter som ikke hjalp. I to måneder gikk jeg med voldsomme smerter, jeg klarte ikke spise og ble veldig tynn. En dag greide jeg ikke stå på benene, men besvimte. Etterpå kastet jeg opp blod. Jeg kom på sykehuset med blødende magesår.

Døren går opp og Frank kommer inn. Guttene smiler og hilser på hverandre. De er begge blitt 18 år og kan ikke lenger havne på MYC.
Frank har levd det meste av sin ungdom på senteret. Han var bare 11 år første gangen han kom dit.

- Jeg hadde en kruttlappistol og lekte med en venn. Han drev og ertet meg og sa at jeg garantert ikke tore gå inn i en butikk og late som om jeg ville rane den. Så gjorde jeg det. Butikkmannen skjønte det var på gjørs, men det viste seg at han hadde ringt politiet. De kom og hentet meg. Jeg var på anstalten i 14 dager og gråt hele tiden.

- De burde ikke la så små gutter være sammen med de store ungdommene som er der, mener Frank. - Til slutt var det en svær kvinnelig vakt som ble lei av gråten min, hun skrek at hvis jeg ikke holdt opp ville hun gi meg noe å gråte for. Hun tok og løftet meg opp i en svær søppelcontainer. Der stod jeg og kunne ikke komme opp.

Frank har mange fortellinger om vold. En gang ble han holdt nede av en vakt som la all vekt på nakken hans og nærmest kvalte ham. Til slutt spyttet han blod og måtte på sykehuset. Den samme vakten brakk nesen til en jente med ett slag, forteller Frank. Han så en annen bli kastet inn i veggen og rundt i rommet. - Vaktene trener månedlig på hvordan de skal overmanne og kontrollere barna med fysisk makt. Vi kan klage og klage over overgrep, men ingenting skjer, og de vi klager på fortsetter å jobbe der.

Frank har også mye erfaring med remmestolen. - Jeg har sittet der dag etter dag i 12 timer av gangen, men det verste var plastremmene. Du ble lagt der i underbuksene og på tross av at det var brudd på reglementet, ble remmene alltid festet så stramt at man ikke kunne bevege fingrene. Når hendene så ble presset inn i låsen på magebeltet, var smerten i hendene nesten uutholdelig.

Jeg var ofte redd for at det skulle gå galt. Noen ganger hadde jeg problemer med å bruke hendene i uker etterpå.
Når Frank skal vise hvordan magebeltet ble festet, trekker han pusten inn og slutter å puste.

- Vi fikk beskjed på å puste inn, og så strammet de så hardt de kunne. Du fikk omtrent ikke puste, beltet skar seg inn i magen hver gang du trakk pusten.
Slik lå han en gang i seks timer. - En sykepleier skal sjekke hvert 15. minutt, men det gjorde de ikke, og det var ikke noe videokamera der hvor du lå.
- Hvorfor havnet du i isolat eller i remmene, spør Jo.
- Vaktene behandlet guttene forskjellig og reglene endret seg ettersom hvem som var på vakt. Man kunne havne der for å mye: Spytte eller sparke på døren, for eksempel, isolatet brukes som straff. Det er fryktelig skittent der nede. De vasker ikke mellom hver gang det blir brukt. Jeg har flere ganger bedt om dopapir for å ta bort det verste etter siste mann.

- De behandlet meg som en dritt den siste tiden før jeg ble løslatt, sier Frank, og Dennis samtykker: - Det ble jeg også. De satte meg i isolat fordi jeg ba om å få gå på toalettet etter leggetid.

Det verste, mener Frank, - var de evige verbale overgrepene. - Vi er der for å lære å oppføre oss skikkelig, men vi lærer det motsatte. Han forteller om en episode der en vakt holdt på å vitse om sex. - Det endte med at han foran øynene på en svær gjeng gutter på kødd tok tak i en annen vakt, holdt ham og liksom ronket ham. Det var bare utrolig. Mange av guttene har opplevd seksuelle overgrep og det var en der som fikk skikkelig panikk. Jeg visste at han hadde opplevd fæle greier. Jeg klaget over den oppførselen, de kan bare ikke tillate seg slikt!

Fra Frank var 11 år til han nå har vinket farvel til anstalten som 18-åring, har han 16 opphold bak seg. - Man kommer alltid ut på prøve og det skal absolutt ingenting til før de huker tak i en igjen.

Jeg vil si at de har hatt ungdommen min i sine hender. Jeg har havnet der på grunn av tyveri av sigaretter, fordi jeg brøt portforbudet med ti minutter når bussen var forsinket, en annen gang fordi jeg hadde vært på tur med min søster og svoger utenfor staten en helg, selv om jeg ga beskjed.

Jeg har opplevd å åke inn på anklager som senere er blitt frafalt i retten, uten at det førte til at jeg ble løslatt og slett ikke at jeg fikk noen kompensasjon for de åtte månedene jeg hadde vært sperret inne uten grunn.

Dennis stemmer i: - Jeg ble sperret inn en gang for å overhøvle en dame som vitterlig var den som overhøvlet min søster og meg. Systemet er slik at vi er skyldige til det motsatte er bevist.
Frank og Dennis kunne ha fortsatt å fortelle, men klokken er blitt seks og vi har en middagsavtale å rekke. Vi går ut for å ta noen bilder i ettermiddagslyset. Guttene poserer med sine cap’er, hetter og tatoveringer. Vi ønsker dem hell og lykke.

Neste morgen er Kathy på pletten med bil og avtale i en liten by en times kjørsel fra Portland. Men først får jeg noen nærbilder av anstaltens gjerde. Det kom på plass for ett år siden, forteller Kathy, og kostet flere millioner. Før var det intet gjerde.

- Kvinnen som for 100 år siden testamenterte eiendommen til staten for at det skulle være et sted for barn som trengte en bedre start i livet, hadde satt som betingelse at barna ikke måtte sperres inne, det skulle være et åpent sted. Men så begynte guvernøren for noen år siden å snakke om farene ved å ha kriminelle og voldtektsforbrytere gående fritt omkring. Før kunne ungdommene ha jobber utenfor anstalten og det fungerte bra. Men det ble et politisk poeng å få dem bort. Pengene ble brukt til å skape et fengsel, ikke til rehabilitering.

På en veranda i den vesle byen venter to mødre og en representant for barnevernet på oss.
Deres historier bekrefter de andre historiene: Kontinuerlige fysiske og psykiske overgrep. Det som særlig blir understreket er truslene mot foreldrene.

- De har sagt rett ut til meg at hvis jeg fortsatte å stille så mange spørsmål, ville jeg ikke få se sønnen min mer, sier moren til James. Det samme har moren til Rosie opplevd: - De truer med å ta fra oss besøksretten hvis vi klager eller forsøker å påvirke situasjonen for barna våre.

Barneverns-arbeideren besøker jenter som ellers ikke har kontakt med omverden. Også hun er bekymret: - Barna har ingen talsmann der, og verken de eller foreldrene blir fortalt hvordan anstalten fungerer, hvilke regler som gjelder, eller hvilke rettigheter de har. Mange er blitt mishandlet hele sitt liv. Hvordan skal de kunne vite at det ikke er lovlig når de blir mishandlet på anstalten?

Tiden er rent ut i Maine og vi entrer propellflyet i aller siste øyeblikk. Mens gjerdet rundt anstalten blir mindre og mindre under oss bretter Jo ut Maine Sunday Telegram og på lederplass finner vi følgende overskrift: «Ungdomsanstalt trenger uavhengig granskning. Rapporter Amnesty International har mottatt er foruroligende...». I dag, nå? Vi glipper med øynene og leser videre. Avisen siterer et brev som en gruppe ungdommer på MYC har skrevet og smuglet ut til avisen. Hovedpersonene, de aller mest sårbare, har meldt seg på banen: «...Vi har alle sammen sett barn ureglementert remmet fast eller remmet fast på feilaktig grunnlag. Noen vakter liker det faktisk og slår vitser om remmestolen etter at noen har sittet der.» De siteres også for å skrive: «Hvis et overgrep rapporteres og en vakt settes under etterforskning, har vi aldri opplevd at noe er kommet ut av den etterforskningen.»
Jo forlater Maine, men snøballen har begynt å rulle. Kravet om uavhengig granskning blir vanskeligere og vanskeligere å avvise.

«Jeg er nettopp kommet hjem fra pressekonferanse med fire lokale parlamentsmedlemmer», skriver Kathy til Amnestys hovedkontor i London en uke senere. «På grunn av det Jo og dere fantastiske folk har gjort, så jeg menn i dress (og en innflytelsesrik kvinne) meddele at hvis guvernøren ikke oppnevner en etterforskningskommisjon, vil de gjøre det. Jeg så folk som har vært tause i evigheter haste til mikrofonen for å gi uttrykk for sin uvitenhet om krenkelsene og sin støtte til å få en slutt på dem. Jeg så utrolig modige barn smugle ut et brev fra MYC til redaktøren i statens ledende avis, og jeg så ham bruke det i sin leder. Jeg så en kvinne som i ett år har dokumentert bruken av remmestol og isolat gi sin rapport til pressen - en rapport som hun presenterte for administrasjonen på MYC i mars uten resultat. Kort sagt, takket være Jo og dere i Amnesty ser jeg et ondt system krympe. Jeg vet at det ikke forsvinner lett, og at det er mye arbeid som gjenstår, men det er sikkert og visst begynt å falle.

Intet av dette hadde vært mulig uten dere. Jeg snakker for en rekke barn som ikke en gang vet dere er til, og for deres foreldre og for befolkningen i denne staten som fortjener bedre behandling av sine barn. Deres arbeid må være vanskelig og ofte frustrerende. Jo har fortalt meg hvor ofte dere ikke får vite utfallet av en sak - i denne saken kan jeg fortelle det hele. Det blå fløyelseforhenget bak parlamentarikerne, at de dro rett fra pressekonferansen til MYC, mødrene som ringte meg - alt sammen. Jeg takker dere alle fra hjertet.»

Postskriptum: Maine Youth Center fortsetter å være en toppsak i lokale medier. Remmestolen er blitt avbildet, bruken er blitt kritisert, og behovet for uavhengig granskning er blitt gjentatt og gjentatt. Guvernørens talsmann er gått fra blank avvisning av granskning til forslag om begrenset gjennomgang av bruken av remmestol; en gutt som har sittet i isolat i nærmere to år er kommet ut; Justisdepartementet har kontaktet Susan, hun som skrev til dem, moren til Martin, men - hva vil komme ut av det hele? Hvor mye er guvernøren villig til å sette i gang nå som han er gjenvalgt? Har barna og mødrene fått sterk nok støtte til å kjøre løpet? Vil Maine Youth Center ble et reelt rehabiliteringssenter for ungdom på kant med loven?

- Vi må sørge for at granskningen virkelig blir uavhengig, og at den tar for seg hele systemet ved anstalten, ikke bare bruken av remmestol, sier Jo. Han mener fortsatt engasjement fra Amnesty er helt nødvendig. - Vi må mobilisere nasjonal presse i USA. Staten Maine er svært følsom overfor negativ oppmerksomhet på nasjonalt plan, men det er like viktig å støtte de positive kreftene i Maine slik at de får styrke nok til å fortsette presset, sier Amnesty-etterforsker Jo Szwarc.

Leserne kan bidra til at saken om Maine Youth Center faktisk blir et eksempel på at Amnestys arbeid nytter:

Jo ber folk i Skandinavia skrive støtteerklæringer til de i Maine som har vist vilje til å ta tak i problemene og som har makt til å kreve uavhengig granskning.

Publisert i AmnestyNytt 1998/5