Uutholdelig ventetid
Hun har vært urettferdig fengslet i ti år. Da saken kom opp på fredag, ble saken utsatt enda fem dager. Amnesty Norge var til stede og forteller hvordan det oppleves for Teodora og hennes familie.
Publisert:
12. des 2017, kl. 09:31
|
Sist oppdatert:
2. Jan 2018, kl. 13:02
Setet mitt knirker i rom 2B i rettslokalene Centro Judiciales i San Salvador. Alle benkeradene er opptatt, og noen ekstra benker er satt inn. Rundt 45 personer har tatt plass for å vise sin støtte til Teodora.
Utenfor døren venter flere støttespillere og pressefolk. Forventningene er skyhøye. Ikke minst hos Teodora selv.
For dette skulle være hennes store dag. Det er nå hun endelig skulle bli en fri kvinne. Advokaten Victor Hugo skulle legge frem nye ekspertanalyser i retten, for å vise at dommen fra 2008 var gal: Teodora drepte ikke babyen sin, hun mistet den i en dødfødsel.
Men i stedet for å få hjelp og støtte på sykehuset etter denne tragiske hendelsen, så ble hun arrestert og siden dømt til 30 års fengsel for mord. En av politibetjentene skal ha sagt til henne at hun kom til «å råtne i fengselet».
Det er rundt ti år siden nå. Men Teodora har ikke latt seg knekke. Før retten blir satt, benytter hun sjansen til å ta opp situasjonen til alle de andre kvinnene som også er dømt for mord etter svangerskapskomplikasjoner. Med lav og fast stemme understreker hun at kampen for deres frihet fortsetter. Flere av de fremmøtte klapper når hun er ferdig å snakke.
Utenfor døren venter flere støttespillere og pressefolk. Forventningene er skyhøye. Ikke minst hos Teodora selv.
For dette skulle være hennes store dag. Det er nå hun endelig skulle bli en fri kvinne. Advokaten Victor Hugo skulle legge frem nye ekspertanalyser i retten, for å vise at dommen fra 2008 var gal: Teodora drepte ikke babyen sin, hun mistet den i en dødfødsel.
Men i stedet for å få hjelp og støtte på sykehuset etter denne tragiske hendelsen, så ble hun arrestert og siden dømt til 30 års fengsel for mord. En av politibetjentene skal ha sagt til henne at hun kom til «å råtne i fengselet».
Det er rundt ti år siden nå. Men Teodora har ikke latt seg knekke. Før retten blir satt, benytter hun sjansen til å ta opp situasjonen til alle de andre kvinnene som også er dømt for mord etter svangerskapskomplikasjoner. Med lav og fast stemme understreker hun at kampen for deres frihet fortsetter. Flere av de fremmøtte klapper når hun er ferdig å snakke.
En av politibetjentene skal ha sagt til henne at hun kom til «å råtne i fengselet».
Ber om utsettelse
- Jeg håper å få min seier i dag, sier Teodora til meg under en kort pause i retten. Men aktoratet har bedt om at høringen må utsettes, fordi påtalemyndighetene trenger mer tid til å forberede seg.
Mange i rommet rister på hodet og rynker brynene. Hva vil skje nå?
Men Teodora smiler fremdeles. Ved siden av henne står en maskert og bevæpnet politikvinne. Jeg forteller Teodora at over en million mennesker i 92 land har hørt nødsignalet fra søsteren Cecilia. Kravet om at Teodora må løslates har gått verden rundt de siste dagene, og det har vært toppsak også i salvadoransk presse.
- Tusen takk for alt. Jeg har ikke ord, jeg er så full av følelser, sier Teodora, før rettsbetjentene signaliserer at pausen var over.
Ikke lenger alene
Dagen før rettshøringen møter jeg søsteren Cecilia. Hun forteller at familien knapt har sovet de siste dagene. For hvert minutt og hver time som gikk, så kommer de stadig nærmere øyeblikket de har ventet så lenge på: Å få datteren, søsteren og moren Teodora hjem.
For Cecilia og familien har støtten fra omverdenen betydd alt.
- Det kjennes veldig godt. Nå er vi ikke lenger alene, sier Cecilia.
- Jeg håper å få min seier i dag, sier Teodora til meg under en kort pause i retten. Men aktoratet har bedt om at høringen må utsettes, fordi påtalemyndighetene trenger mer tid til å forberede seg.
Mange i rommet rister på hodet og rynker brynene. Hva vil skje nå?
Men Teodora smiler fremdeles. Ved siden av henne står en maskert og bevæpnet politikvinne. Jeg forteller Teodora at over en million mennesker i 92 land har hørt nødsignalet fra søsteren Cecilia. Kravet om at Teodora må løslates har gått verden rundt de siste dagene, og det har vært toppsak også i salvadoransk presse.
- Tusen takk for alt. Jeg har ikke ord, jeg er så full av følelser, sier Teodora, før rettsbetjentene signaliserer at pausen var over.
Ikke lenger alene
Dagen før rettshøringen møter jeg søsteren Cecilia. Hun forteller at familien knapt har sovet de siste dagene. For hvert minutt og hver time som gikk, så kommer de stadig nærmere øyeblikket de har ventet så lenge på: Å få datteren, søsteren og moren Teodora hjem.
For Cecilia og familien har støtten fra omverdenen betydd alt.
- Det kjennes veldig godt. Nå er vi ikke lenger alene, sier Cecilia.
VI FØLGER RETTSSAKEN 13. DESEMBER!
Følg oss på sosiale medier, og denne artikkelen for oppdateringer. Rettssaken starter kl. 15.00, onsdag. 13. desember.
De innsatte får ikke mat
Under samtalen blir Cecilia plutselig veldig stresset. Hun får beskjed om søsteren er overført fra kvinnefengselet til rettsbygningen. Det betyr en ting: Teodora trenger mat. For de innsatte får nemlig ikke mat når de er overført hit før de skal i retten. Dermed er de avhengig av hjelp utenfra. Amnestys etterforsker Lea og jeg bestemmer oss for å ordne maten, så Cecilia kan gå på jobb.
En bitteliten luke
Rettsbygningene er omringet av en høy mur, og på baksiden er det en bitteliten luke på omlag 20 cm gange 60 cm. Den eneste grunnen til at vi oppdager den, er alle kvinnene som venter på andre siden av gaten. Gjennom dette lukevinduet kan man levere mat på tre gitte tidspunkt av døgnet. Reglene for hva slags type mat man kan levere er strenge, og hvis man gjør feil, så nekter politiet å ta imot maten. Konsekvensen er at den innsatte må gå sulten.
I halvannen time står vi i kø langs muren sammen de andre, mesteparten kvinner, som venter med matposene sine. Noen har også med noen ruller med toalettpapir. Mange har ventet hele dagen. Verdifulle arbeidstimer går tapt for folk med svært lite penger.
Strenge regler
Når vi endelig nærmer oss luken, legger en av kvinnene merke til at de gjennomsiktige plastposene våre (som vi må ha maten i) ser litt klissete ut.
- De tillater ikke fettete mat her, egentlig, sier hun. Vi har med oss grillet kylling, tortillas, pommes frites og stekte bananer. Nesten bare fett.
- Men det kan gå, det kommer an på hvem som sitter bak luken, beroliger hun oss.
Hjertet mitt dunker mens vi nærmer oss luken. Hvis ikke maten vår blir akseptert, så vil det bety at Teodora må gå et døgn uten å spise før rettshøringen. Og det vil være vår feil. Kollegaen min Lea og jeg ser nervøst på hverandre. Hun trekker pusten dypt, før hun bøyer nakken og titter inn i luken. Håndflatene mine er klamme.
- Jeg har tatt ut alle beina i kyllingen, smiler Lea så bredt hun kan, mens kvinnen bak luken klemmer på maten. Så nikker hun. Godkjent. Heldigvis.
Solen har gått ned mens vi ventet. For mange av kvinnene vil det si at hjemveien med ett er blitt adskillig skumlere. For San Salvador er en av de aller aller farligste byene i verden, og i utsatte områder må man komme seg hjem før det blir mørkt.
Under samtalen blir Cecilia plutselig veldig stresset. Hun får beskjed om søsteren er overført fra kvinnefengselet til rettsbygningen. Det betyr en ting: Teodora trenger mat. For de innsatte får nemlig ikke mat når de er overført hit før de skal i retten. Dermed er de avhengig av hjelp utenfra. Amnestys etterforsker Lea og jeg bestemmer oss for å ordne maten, så Cecilia kan gå på jobb.
En bitteliten luke
Rettsbygningene er omringet av en høy mur, og på baksiden er det en bitteliten luke på omlag 20 cm gange 60 cm. Den eneste grunnen til at vi oppdager den, er alle kvinnene som venter på andre siden av gaten. Gjennom dette lukevinduet kan man levere mat på tre gitte tidspunkt av døgnet. Reglene for hva slags type mat man kan levere er strenge, og hvis man gjør feil, så nekter politiet å ta imot maten. Konsekvensen er at den innsatte må gå sulten.
I halvannen time står vi i kø langs muren sammen de andre, mesteparten kvinner, som venter med matposene sine. Noen har også med noen ruller med toalettpapir. Mange har ventet hele dagen. Verdifulle arbeidstimer går tapt for folk med svært lite penger.
Strenge regler
Når vi endelig nærmer oss luken, legger en av kvinnene merke til at de gjennomsiktige plastposene våre (som vi må ha maten i) ser litt klissete ut.
- De tillater ikke fettete mat her, egentlig, sier hun. Vi har med oss grillet kylling, tortillas, pommes frites og stekte bananer. Nesten bare fett.
- Men det kan gå, det kommer an på hvem som sitter bak luken, beroliger hun oss.
Hjertet mitt dunker mens vi nærmer oss luken. Hvis ikke maten vår blir akseptert, så vil det bety at Teodora må gå et døgn uten å spise før rettshøringen. Og det vil være vår feil. Kollegaen min Lea og jeg ser nervøst på hverandre. Hun trekker pusten dypt, før hun bøyer nakken og titter inn i luken. Håndflatene mine er klamme.
- Jeg har tatt ut alle beina i kyllingen, smiler Lea så bredt hun kan, mens kvinnen bak luken klemmer på maten. Så nikker hun. Godkjent. Heldigvis.
Solen har gått ned mens vi ventet. For mange av kvinnene vil det si at hjemveien med ett er blitt adskillig skumlere. For San Salvador er en av de aller aller farligste byene i verden, og i utsatte områder må man komme seg hjem før det blir mørkt.
Luken er bitteliten. Den eneste grunnen til at vi oppdager den, er alle kvinnene som venter på andre siden av gaten.
Innsatte får ikke mat når de er overført til dette fengselet før de skal i retten. De blir avhengig av hjelp utenfra. © Lene Christensen/Amnesty International
Tilbake i retten
Dagen etter er det godt å høre fra Teodora at hun fikk maten. Men ellers er det lite å glede seg over. Dommerne bestemmer seg for å utsette retthøringen i fem dager. Det går et kollektivt sukk gjennom rommet når vi forstår hva det innebærer. Fem dager til med venting for Teodora. Var ikke ti år nok?
To seter bortenfor meg sitter moren til Teodora. Hun knuger på et håndkle i fanget, av og til går hendene opp til det rynkete ansiktet. Foreldrene hadde stått opp klokken 01 om natta for å rekke å være til stede når datterens fremtid skulle avgjøres. Nå må de gå ut av rommet med den samme uvissheten som da de kom inn. I gangen utenfor rettslokalet er lyset skrudd av. Venner av familien holder varsomt rundt skuldrene deres for å skjerme dem for spørsmål.
Så kommer Teodora ut av rommet. «Fuerza fuerza – styrke, styrke!» roper flere av de fremmøtte. To maskerte politibetjenter ledsager henne ut. Hendene er nok en gang iført håndjern. I stedet for å feire friheten, må hun tilbake til de svært tøffe forholdene i det overfylte kvinnefengselet. Et sted hvor hygieneartikler som menstruasjonsbind er en dyr luksus som få kan unne seg. Et sted hvor man sover to og to i samme seng, eller på gulvet.
Onsdag klokken 08 lokal tid i San Salvador møter Teodora i retten på nytt. Hun har ventet lenge nok nå. Denne gangen må dommerne rette opp feilen de begikk for ti år siden. Ellers vil verden bli vitne til nok et umenneskelig overgrep mot en kvinne som ikke har gjort noe galt, annet enn å være kvinne.
- Lene Christensen
VI FØLGER RETTSSAKEN
Følg oss på twitter, facebook, og på denne artikkelen for å se oppdateringer fra onsdagens rettssak.
Dagen etter er det godt å høre fra Teodora at hun fikk maten. Men ellers er det lite å glede seg over. Dommerne bestemmer seg for å utsette retthøringen i fem dager. Det går et kollektivt sukk gjennom rommet når vi forstår hva det innebærer. Fem dager til med venting for Teodora. Var ikke ti år nok?
To seter bortenfor meg sitter moren til Teodora. Hun knuger på et håndkle i fanget, av og til går hendene opp til det rynkete ansiktet. Foreldrene hadde stått opp klokken 01 om natta for å rekke å være til stede når datterens fremtid skulle avgjøres. Nå må de gå ut av rommet med den samme uvissheten som da de kom inn. I gangen utenfor rettslokalet er lyset skrudd av. Venner av familien holder varsomt rundt skuldrene deres for å skjerme dem for spørsmål.
Så kommer Teodora ut av rommet. «Fuerza fuerza – styrke, styrke!» roper flere av de fremmøtte. To maskerte politibetjenter ledsager henne ut. Hendene er nok en gang iført håndjern. I stedet for å feire friheten, må hun tilbake til de svært tøffe forholdene i det overfylte kvinnefengselet. Et sted hvor hygieneartikler som menstruasjonsbind er en dyr luksus som få kan unne seg. Et sted hvor man sover to og to i samme seng, eller på gulvet.
Onsdag klokken 08 lokal tid i San Salvador møter Teodora i retten på nytt. Hun har ventet lenge nok nå. Denne gangen må dommerne rette opp feilen de begikk for ti år siden. Ellers vil verden bli vitne til nok et umenneskelig overgrep mot en kvinne som ikke har gjort noe galt, annet enn å være kvinne.
- Lene Christensen
VI FØLGER RETTSSAKEN
Følg oss på twitter, facebook, og på denne artikkelen for å se oppdateringer fra onsdagens rettssak.