Statens plikt til å beskytte kvinner mot vold er uavhengig av om det er en offentlig tjenestemann eller en privatperson som utøver volden. I dag kan staten kan stilles til ansvar for volden som kvinner utsettes for i familien. 
Publisert: 29. Jan 2024, kl. 18:36 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 17:16

Av Patricia Katee

Foto: Erkki Laine/Gorilla/Samfoto. 

Det finnes ikke et land i verden der kvinner ikke diskrimineres på grunn av sitt kjønn. Sammenhengen mellom kjønn og brudd på grunnleggende menneskerettigheter er overveldende og universell.

Vold mot kvinner bygger på denne forskjellsbehandlingen og bidrar samtidig til å fortsterke den. Når kvinner i varetekt blir misbrukt, når kvinner blir voldtatt av seirende soldater, når kvinner terroriseres hjemme av voldelige fedre eller ektefeller, blir det skjeve maktforholdet mellom kvinner og menn synliggjort og befestet. Hver tredje kvinne i verden utsettes for vold, vanligvis av et familiemedlem eller en annen i omgangskretsen. Volden rammer kvinner i alle land, i alle samfunnslag, på tvers av andre skillelinjer. Volden er så omfattende at det i følge en studie fra Verdensbanken utgjør en global helsetrussel på linje med HIV og kreft.

Vold mot kvinner i familien er den mest utbredte formen for vold mot kvinner. Denne fonnen for vold er også den vanskeligste å avdekke, fordi den skjer i det private rom. En studie fra Europarådet viser at det er flere kvinner i aldersgruppen 15 til 44 år som dør som et resultat av vold i familien enn av kreft, trafikkulykker og krig. Menneskerettighetsbevegelsen, inkludert Amnesty, har i mange år oversett de omfattende og graverende brudd på kvinners menneskerettigheter som skjer i familien.

Forsvaret av menneskerettighetene var for inntil få år siden nesten utelukkende fokusert på retten til å opptre fritt i det offentlige rom, slik som retten til å utøve sin religion, til å delta i politiske organisasjoner og til å ytre seg i en offentlig debatt. Men diskrimineringen kvinner utsettes for begrenser deres mulighet til å delta i offentligheten. Derfor ble forsvaret av rettigheter i stor grad forsvar av rettigheter som kun utøvdes av menn.

FNs kvinnekonvensjon har bidratt til å stadfeste at staten ikke bare har et over-ordnet ansvar for å respektere kvinners grunnleggende rettigheter, men også for å forsvare og virkeliggjøre dem. Kvinnekonvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1979 og er i dag ratifisert av 175 stater. Konvensjonen håndheves av FNs kvinnekomite og gjør kvinners menneskerettigheter mer tilgjengelige.

FNs kvinnekomite uttalte i 1992 at kjønnsbasert vold, definert som vold som er rettet mot en kvinne fordi hun er kvinne, eller som rammer kvinner uforholdsmessig hardt, er en form for diskriminering som hindrer kvinner i å virkeliggjøre sine rettigheter på lik linje med menn, og dermed et brudd på bestemmelsene i Kvinnekonvensjonen.

Statens ansvar for å beskytte kvinner mot overgrep begått av privatpersoner ble nærmere definert i den såkalte tilbørlig aktsomhet-standarden. Standarden fremhever statens plikt til å iverksette et visst minimum av tiltak for å forebygge, etterforske og straffe brudd på menneskerettigheter. Dersom staten ikke handler med tilbørlig aktsomhet kan staten holdes ansvarlig av det internasjonale samfunn for å ha utvist en manglende vilje til å sikre kvinner beskyttelse mot overgrep. Etableringen av tilbørlig aktsomhet-standarden var et vannskille for forsvaret av kvinners menneskerettigheter. Den har bidratt til å løfte overgrep som skjer i den private sfæren over i den offentlige, og tvinger dermed stater til å ta ansvar for de omfattende overgrep mot kvinner som blir begått av privatpersoner.

FNs erklæring om å avskaffe vold mot kvinner ble vedtatt i 1993. Den stadfester at alle former for vold mot kvinner innebærer brudd på kvinnens grunnleggende menneskerettigheter. Blant rettighetene som nevnes er retten til liv, retten til personlig sikkerhet og frihet fra diskriminering. Erklæringen konkretiserer statens plikt til å forebygge, etterforske og straffe brudd på kvinners menneskerettigheter, uavhengig av om overgrepet blir begått av en privatperson eller en statstjenestemann. Selv om erklæringen ikke er et rettslig bindende dokument, befester den staters ansvar for å beskytte kvinner mot alle former for vold, og bekrefter tilsvarende normer som uttrykkes i andre rettslig forpliktende konvensjoner.

Tilleggsprotokollen til Kvinnekonvensjonen ble vedtatt av FN i 2000.Tilleggsprotokollen gir enkeltindivider direkte adgang til å fremlegge klager for FNs kvinnekomite. Dette åpner for at kvinner som er utsatt for ulike former for diskriminering, inkludert vold og overgrep, nå selv vil kunne reise sin sak i FN. Individuelle klager fremmet under tilleggsprotokollen vil være et sterkt signal om at stater ikke bare har et ansvar for å respektere, men også for å forsvare og å virkeliggjøre kvinners menneskerettigheter.


Patricia Katee er rådgiver i AI Norge

Publisert i AmnestyNytt 2004/1.