Naguib jobber som seniorforsker ved Christian Michelsens institutt, og var på Tahrir-plassen under opprøret i fjor. Nå er hun igjen i Kairo, i forbindelse med feltarbeid om hvilken rolle den sosiale og økonomiske situasjonen har hatt for revolusjonen.

- For en forsker er det helt unikt å være med midt i en omveltning. Som menneske blir du veldig berørt av det du ser, forteller Naguib. Hun har selv egyptisk bakgrunn, men har bodd i Norge i mange år.

- For oss som var på Tahrir-plassen den gangen var en ting helt klart: Hvis forandring ikke kommer, så vil folket vende tilbake til Tahrir. Og det har de gjort.

Lørdag lager Amnesty Tahrir-plasser flere steder i Norge. Bli med!

Brutalt

Naguib forteller om politi og militære som blir stadig mer brutale i møte med demonstrantene. Før var det mer distanse når de skjøt. Nå står de mye nærmere. Målet er å skade.

- De sikter på øynene. Det er veldig trist at det er ungdom på begge sider. Disse politifolkene og soldatene er også unge menn, understreker Naguib.

Føler du deg trygg?

- Ja, på en måte. Men det er ubehagelig å høre skudd, og effekten av tåregass er ubehagelig. Det er veldig uvant i Kairo nå, det pleide å være en trygg by. Nå vil jeg ikke gå ut alene om kvelden.

Dagen Amnesty snakker med Naguib, er det planlagt nok en stor demonstrasjon. Den skal hun ikke oppsøke.

- Jeg har fått i meg nok tåregass. Øynene blir hovne, det gjør vondt og du kaster opp. På fredag var det en stor demonstrasjon, da hadde jeg på meg svømmebriller for å unngå å få tåregass i øynene.

Stopp militære rettssaker mot sivile - skriv under på Amnesty-aksjonen

Alle kjenner noen

Naguib forteller at stemningen er spent og nedtrykket. Folk snakker om forrige ukes fotballtragedie, hvor minst 74 personer mistet livet. Når hun går forbi folk på gaten, dreier samtalene seg om før revolusjonen, og etter revolusjonen.

- Effekten av fotballtragedien kan sammenlignes med 22.juli i Norge. Alle er på en eller annen måte berørt. Alle kjenner noen, sier Naguib.

Ryktene går i Kairo. Om et hemmelig tredje parti, ”a hidden third party”, at det ikke var nok politifolk under kampen. At det var avtalt spill.

- Det var på en måte det dummeste de militære kunne gjøre, å røre fotballen. De som tidligere synes Mubarak var ok, de har også snudd nå. Du rører ikke fotball. Egyptere elsker fotball.

For Naguib er det tydelig at folk står mye mer samlet. Før var det mange som anså fotballsupporterne "Ultras" som bråkmakere. Nå er de blitt symboler for motstanden mot de militære.

- Solidariteten. Jeg så det i januar og februar i fjor, og jeg ser det nå etter fotballkampen. Hvor lei seg folk er på vegne av disse unge guttene som ble drept. Under fredagens demonstrasjon var det satt opp et feltsykehus, og dit kom folk fra pene strøk i byen, med mat og drikke på termos.

Generasjonskløften

Naguib forteller at en ting blir stadig mer åpenbar: Generasjonskløften mellom de som sitter ved makten og egyptere flest.

- Det som styrer er gamle menn. De kjenner ikke sitt eget samfunn. De yngre er lei.

Under lørdagens ”Global Day of Action” blir det store Amnesty-aksjoner over hele verden, også i Norge. I Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø gjenskaper Amnesty Tahrir-plassen – i solidaritet med opprørerne og i protest mot militære fengslinger i Egypt.

Men hva betyr egentlig dette engasjementet for egypterne?

- Det er svært viktig. Og sosiale medier betyr mye. Over 80 prosent av Egypts befolkning har mobiltelefon, og kan dokumentere det som skjer med telefonen og et lite kamera. Det er utrolig viktig at verden vet, og egypterne er stolte av at de har inspirert andre til revolusjon, sier Naguib.