Denne uken overleverte Amnesty og flere andre menneskerettighetsorganisasjoner en ni-punktsliste til en debatt om ulovlige fengslinger som ble holdt i FNs menneskerettighetsråd i Genève i Sveits. Listen inneholder tiltak som stater må gjennomføre umiddelbart for å sette en stopper for ulovlige fengslinger og sikre ansvarliggjøring av de som sitter med ansvaret.

I forkant av debatten la eksperter i FN fram en egen rapport om temaet og John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty i Norge, er fornøyd med den prinsippielle linjen som FN endelig fører.

- Ekspertenes anbefalinger samsvarer med de anbefalingene Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner har fremmet i en årrekke. Det betyr at vårt internasjonale arbeid har båret frukter, sier han.

Likevel er FNs anerkjennelse bare ett steg på en lang vei. Debatten var preget av et stort sprik mellom statene.

EU og mange enkeltland, deriblant Norge, var positive til rapporten og dens anbefalinger. Men ikke overraskende var land som åpenbart bryter mange av FN-anbefalingene, blant annet USA, Russland, Kina, Nigeria og Sri Lanka, mer kritiske og satte spørsmålstegn ved både rapportens metode og funn.

Det er fortsatt usikkert om debatten vil føre til en resolusjon eller en generell oppfordring til stater om at de må følge rapportens anbefalinger.

- Resultatet av debatten kan bli at stater selv blir oppfordret til å påta seg ansvar for uavhengige etterforskninger av ulovlige fengslinger i eget land. Det er veldig skuffende hvis en slik generell og kraftløs oppfordring blir resultatet av de siste dagers fokus på dette temaet i FNs menneskerettighetsråd. Mange års erfaring har vist oss at dette ikke skjer av seg selv, fortsetter Egenæs.

Ni steg på veien
Dette er listen som Amnesty International, Human Rights Watch, Den internasjonale juristkommisjon (ICJ) og Den internasjonale føderasjonen for menneskerettigheter (FIDH) har laget over tiltak stater må gjennomføre umiddelbart for å sette en stopper for ulovlige fengslinger og sikre ansvarliggjøring av de som sitter med ansvaret for slik praksis:

1. Nasjonale lover må inkludere et eksplisitt og absolutt forbud mot ulovlige fengslinger og hemmelige fengslingsanstalter, og lovene må systematisk bli fulgt opp i praksis.

2. Advokater, medisinsk personell og uavhengige overvåkningsmekanismer må ha lovlig (legal) tilgang til alle institusjoner hvor folk frarøves sin frihet, og personlig adgang til alle fengslede personer. Dette må fullt ut respekteres i praksis.

3. Alle fengslinger må være gjenstand for meningsfull og uavhengig rettslig kontroll (judicial controll).

4. Nasjonal lovgivning må forutsette umiddelbar varsling til de fengsledes nærmeste familie om hvor de befinner seg, juridisk status og helsetilstand. Disse kravene må respekteres i praksis. Familier må også ha en juridisk fundert rett til slik informasjon.

5. Nasjonal lovgivning, som i seg selv må være i samsvar med internasjonale forpliktelser, må ansvarliggjøre etterretningstjenesters aktiviteter, også medskyldighet i brudd på menneskerettighetene begått av utenlandske etterretningstjenester. Etterretningstjenester må underlegges effektiv og uavhengig kontroll.

6. Alle beskyldninger om brudd på menneskerettighetene i sammenheng med ulovlige fengslinger må resultere i rask etterforskning, ansvarliggjøring og tilgang til oppreisning og erstatning for de skadelidende. Dette gjelder også familien til mennesker som angivelig skal ha blitt utsatt for forsvinninger. Hemmelighold og nasjonale sikkerhetsforskrifter må ikke påkalles eller brukes på noen måte for å frarøve ofre deres rett til erstatning.

7. Uavhengige og omfattende offentlige granskninger må igangsettes med tilstrekkelige etterforskningsressurser for å undersøke om samarbeid mellom offentlige tjenestemenn og utenlandske etterretnings- og rettstjenester har ført til brudd på menneskerettighetene.

8. Nasjonale lover må forby overførsel av personer fra en stat til en annen uten kontrollmekanismer som følger internasjonale standarder, og aldri i konflikt med prinsippet om non-refoulment (sikkerhet mot retur til land hvor man kan utsettes for forfølgelse; inkludert tortur, tvangsforsvinninger og uretteferdige rettssaker). Disse lovene må strengt respekteres i praksis. Diplomatiske forsikringer mot tortur, med eller uten ”monitoreringsmekanismer”, må ikke legges til grunn for å rettferdiggjøre slike overførsler.

9. Stater som ikke allerede har gjort det må ratifisere og implementere relevante menneskerettighetsavtaler uten reservasjoner – spesielt:
• FNs konvensjon om beskyttelse mot tvangsforsvinninger
• FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
• FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff, og dens tilleggsprotokoll.