Droner: Tre tusen begravelser og ett teselskap

De lokale beskriver det som «en bølge av terror» som har gjort livet uutholdelig. «Helvete på jord», sier den amerikanske journalisten David Rohde, som bodde under amerikanske droner i syv måneder. Ingen vet hvor og når neste angrep treffer.

Slik konkluderer det hittil mest omfattende studiet av den amerikanske bruken av droner gjennom snart ti år i USAs globale krig mot terror. En krig som ikke kjenner noen grenser i jakten på antatte al-Qaida tilhengere.

Rapporten «Living Under Drones», som ble utgitt i september av Standford Law School og New York University School of Law, er basert på ni måneders research og over 130 intervjuer med ofre og øyevitner til de amerikanske droneangrepene i stammeområdene i det nordvestlige Pakistan.

Dronene henger over de små samfunnene 24 timer i døgnet og treffer hjem, kjøretøy og offentlige forsamlingssteder uten forvarsel. Deres tilstedeværelse terroriserer menn, kvinner og barn og skaper angst og psykiske traumer i sivilsamfunnet, står det i rapporten.

Siden Barack Obama ble president i 2009 har han gjort dronene til sitt foretrukne våpen i kampen mot terrorisme. Bare i Pakistan har Obama vært ansvarlig for 317 angrep, og ifølge forskerne er 3.121 mennesker blitt drept. Minst 710 av dem var sivile. Av disse var 175 barn.

Det første angrepet som bærer Obamas signatur fant sted 23. januar 2009 – få dager etter hans insettelse. Målet var to hus i landsbyen Zeraki og Wana, og ifølge de første offesielle utmeldingene ble minst ti militante drept, deriblant fem utlendinger. Senere undersøkelser forteller en annen historie.

Teamet bak «Living Under Drones» har møtt den eneste overlevende etter angrepet i Zeraki, den 14 år gamle Faheem Qureshi, samt hans lege og hans fetter, Ejaz Ahmad, som besøkte det sønderbombede huset dager etter. Det ble fort klart at minst tre barn ble drept i angrepet. I dag anslår man at 11 sivile ble drept.

Faheem Qureshi, som mistet sitt venstre øye, fikk kraniebrudd og ble forbrent på hele venstre side av kroppen ved eksplosjonen, forteller at en av landsbyens eldste, Mohammad Khalil, hadde bedt naboer og venner til teselskap om kvelden. Kvinner og barn var samlet i et nabohus, og Faheem benekter at det skal ha vært al-Qaida sympatisører tilstede.


Mitt hjerte var i brann

Han forteller at de plutselig hørte en summende lyd fra en missil, og at de instinktivt bøyde hodene sine ned. Missilen landet mitt i huset og blåste av taket, mens veggene slo sprekker.

- Jeg følte at hjernen min sluttet å fungere, og at hjertet mitt var i brann, sier Faheem.

- Hele kroppen min brant noe vanvittig.
Etter noen minutters forvirring sjanglet han ut av ruinene, hvor naboene fant ham og kjørte han til sykehuset. Fetteren hans ankom dagen etter for å finne onkelen sin som var i huset.

Faheem, som før angrepet var en av de flinkeste elevene ved gymnaset og drømte om å bli vitenskapsmann, har mistet bevegeligheten sin og kan ikke fokusere på studiene sine.

- Jeg kan ikke lære noe lenger. Det har påvirket meg følelsesmessig. Små ting går inn på meg, så jeg fort blir sint, sier han og tilføyer at mange familier har tatt barna ut av skolen fordi de frykter at de skal bli truffet av droner.

- De vil heller holde dem hjemme, sier han.

De etterlatte kvinnene er kastet ut i fattigdom fordi de har mistet sine menn, og deres hjem er ødelagt.


Dronene treffer ikke oss

Et annet angrep i byen Datta Khel 17. mars 2011 drepte minst 42 mennesker – i aller stor grad sivile. USA fastholder at alle de drepte var opprørere, men det motsier en rekke forskjellige kilder.

Teamet bak «Living Under Drones» har intervjuet ni overlevende og deres familier, som forteller at over 40 menn var samlet på formiddagen ved en sentral plass i byen til en jirga – et tradisjonelt stemmeråd for å løse konflikter og treffe beslutninger. Utover de ca. 35 eldre stemmelederne var det lokale embetsmenn og fire menn fra en lokal Taliban-gruppe der, hvor deres tilstedeværelse var nødvendig for å løse striden om en mine i nærheten.

Mennene satt i to store runde sirkler med ca. fem meters avstand. Selv om dronene svevde over området hver dag følte deltakerne seg trygge, fordi det var snakk om en jirga som ble støttet av regjeringen, og fordi de hadde orientert militæret om møtet ti dager i forveien. Det bekreftes av den høytstående militærmannen i Waziristan, Abdullah Dogar. Men det var ikke nok.


Kjøtt og blod overalt

Kort etter at møtet startet slo en missil fra en amerikansk drone uten varsel ned midt i den ene sirkelen. En av deltakerne, Ahmed Jan, forteller at eksplosjonen kastet han langt vekk og slo han bevisstløs – alle andre i sirkelen ble drept. Kort tid etter traff flere andre missiler. En overlevende fra den andre sirkelen, Idris Farid, forteller: «Alt ble ødelagt. Kroppsdeler fløt rundt omkring. Det var kjøtt og blod overalt».

Khalil Khan, som er sønnen til en av de drepte, befant seg ved et nærliggende marked da han hørte eksplosjonene. Han løp til plassen, som nå var en rykende ruin. Flere bygninger stod i flammer.

- Jeg kunne ikke identifisere kroppsdelene på bakken. Det eneste jeg kunne gjøre var å samle stykker av brent kjøtt og legge det i en kiste.
Khalil Khan, beboer i byen Datta Khel som ble angrepet i 2011.

Idris Farid, som overlevde angrepet, men som ble alvorlig såret, forteller at begravelsene var bisarre:
- Folk var nødt til å samle ofrenes knokler og kroppsdeler etter beste evne, så de pårørende kunne stole på at de begravde de riktige kroppsdelene og den riktige personen.

Droneangrepet, som USA stadig rettferdiggjør med at det utslettet flere dusin militante opprørere, har hatt uoverskuelige konsekvenser for byen Datta Khel og flere nærliggende byer. En hel generasjon av respekterte stammeledere er utslettet, og med deres bortgang har mange storfamilier dessuten mistet deres viktigste inntekt. Det tvinger dem til å ta barn ut av skolen og finne forfallent arbeid til en dårlig lønn i det allerede ekstremt fattige Waziristan.


Redde for å hjelpe

Flere av de som ble intervjuet i rapporten forteller at de mange droneangrepene har påvirket hverdagen markant i lokalsamfunnet, og at ingenting er som det var. USAs strategi med ikke bare å avfyre én missil, men ofte flere etter hverandre, har gitt flere eksempler på at naboer eller pårørende som kommer de sårede til unnsetning også har blitt drept.

En mann forteller at svigerfamiliens hus ble truffet av en drone, og at naboene deretter løp inn i huset:
- De lette etter barna i sengene sine, men så rammet et nytt droneangrep og slo dem ihjel.

Flere forteller at det normalt ikke er noen som tør å nærme seg de døde og sårede de første timene etter droneangrepet, fordi de frykter enda en missil. Det bekrefter en anonym medarbeider fra en humanitær organisasjon i området:
- Vår policy er at vi ikke umiddelbart nærmer oss stedet på grunn av faren for flere angrep. Vi jobber med en obligatorisk seks timers forsinkelse.

Mange tør heller ikke ta del i begravelser, og de tradisjonelle begravelsesritualene umuliggjøres av at det ofte kun er litt brent kjøtt og hud igjen fra den avdøde.
- Det pleide å være et begravelsesopptog hvor mange mennesker deltok. Men nå, når USA har angrepet begravelser, moskeer, ja selv mennesker som sitter sammen i små grupper, er folk redde for alt, sier en lokal beboer.

På samme måte er mange innbyggere redde for å ta del i sosiale sammenhenger, alt fra bryllup til politiske møter. Flere sier at de stort sett ikke kommer ut av sine landsbyer mer, og bare sjeldent inviterer gjester av frykt for å tiltrekke seg oppmerksomhet ved å være flere samlet.

En far til tre sier:
- Jeg tenker hele tiden på dronene. Det gjør det vanskelig å sove. De er som mygg. Selv når du ikke ser dem, kan du høre dem. Du vet at de er der.

Safdar Dawar, som er leder for journalistforbundet i stammeområdene, forklarer at selv simple dagligdagse gjøremål blir gjenstand for intense vurderinger på grunn av risikoen for droneangrep.

- Hvis jeg skal på markedet frykter jeg at personen ved siden av meg er et mål for en drone. Hvis jeg står langs veien, og det er en bil i nærheten, vet jeg aldri om den blir truffet. Selv i moskeen, når vi samles til bønn, er jeg redd for at en av de tilstedeværende er på listen over mål. Hvor enn jeg er frykter jeg dronene.


Helvete på jord

En av de få vestlige journalistene som har opplevd effekten av dronekrigen på nært hold er David Rohde, som var kidnappet av Taliban i syv måneder innen han lyktes i å flykte 20. juni 2009. Han beskriver det som «helvete på jord» å leve under droner, og at vanlige mennesker frykter for sine liv.

- Droner er fryktinngytende. Fra bakken er det umuli gå fastslå hvem eller hva de leter etter mens de sirkulerer oppe i luften. Lyden av den konstante summingen fra propellene er en konstant påminnelse om en forestående død, sier David Rohde.

Beboere, helsepersonell og journalister forklarer samtykkende til rapportens forfattere at dronene er en evig kilde til uro og stress i lokalbefolkningen. En mann beskriver lyden av dronene som «en bølge av terror».

Den pakistanske psykiateren Ateeq Razzaq, som har behandlet traumatiserte ofre for droner, forklarer at mange innbyggere lider under frykten for nye angrep.

- De er bekymret for hvor og når det neste droneangrepet treffer. Når de hører lyden av en drone flykter de for å komme i sikkerhet. Barn som vokser opp på denne måten risikerer varige mentale skader, sier han.

Det finnes imidlertid ikke mange utdannede psykiatere og annet helsepersonell i Waziristan, og vitner forklarer i «Living Under Drones» at mange av dem som har alvorlige psykiske traumer etter droneangrepene blir lenket fast i sine hjem.

Ahmed Jan, som ble truffet av en drone i Datta Khel, oppsummerer frykten i befolkningen slik:

- Før dronene var det som om alle var raske. Etter dronene er det som om alle er syke. Hver eneste person er redd for dronene. Det verste er at vi ikke kan gjøre noe. Vi føler oss hjelpesløse.

En medarbeider fra en internasjonal nødhjepsorganisasjon som har arbeidet under dronene i Waziristan sammenlikner det med terrorangrepet mot USA i 2001.