Hviterussland: en mors kamp
Lubou Kavalyoua fikk beskjed om at sønnen var død gjennom et brev fra myndighetene. Han ble henrettet. Ingen familiemedlemmer fikk vite om det på forhånd.
Publisert:
19. Apr 2013, kl. 11:29
|
Sist oppdatert:
14. des 2015, kl. 14:12
I april 2011 ble Uladzslau Kavalyou arrestert i forbindelse med et bombeangrep i Hviterussland. Ulad, som han ble kalt, ble stilt for en domstol hvis avgjørelse allerede var tatt – han ble dømt til døden i november 2011.
Dommen falt til tross for at det ikke var noen tekniske bevis som knyttet ham til eksplosjonen. Ulad ble dømt i hviterussisk høyesterett, og kunne dermed ikke anke kjennelsen.
Den 17. april 2012 mottok Lubou Kavalyoua, Ulads mor, et brev fra myndighetene. Der ble det informert om at hennes sønn var blitt henrettet. Han ble 26 år gammel. Lubou var ikke blitt varslet om dette før. Hun har fortalt Amnesty International om jakten på sønnens grav, om sin kamp mot dødsstraff i Hviterussland, og om hvordan det var å miste Ulad.
- Ulads advokat forsøkte å besøke ham en måned før han ble henrettet, men han fikk ikke tillatelse, forteller hun.
Det var ikke overraskende. Ulad fikk nemlig bare møte forsvareren sin tre ganger i løpet av hele rettsprosessen.
- På det tidspunktet følte jeg ikke at Ulad var tapt for meg – jeg følte ingenting. Det var da jeg fikk brevet fra høyesterett at det gikk opp for meg.
Familier får ikke begrave sine pårørende
Hviterussiske myndigheter frigir ikke detaljer om hvor de begraver henrettede personer. Dette er en stor belastning for Lubou og andre i samme båt. Hun har kjempet en innbitt kamp for å få myndighetene til å endre på disse reglene.
- Vi har bedt Lukasjenko (Aleksandr Lukasjenko, Hviterusslands president, journ. anm.) om å utgi et dekret slik at familier kan få utlevert de henrettedes legemer, eller i det minste få opplysninger om hvor de er begravd. Det finnes ingen grunn til at legemene ikke skulle kunne utleveres, ei finnes det noen grunn til at gravstedene skal holdes hemmelig. Det minste Lukasjenko kan gjøre er å fortelle meg hvor Ulads grav er.
Lubou mener hviterussiske myndigheter ikke engang vet selv hvorfor det finnes en lov som hindrer utlevering av legemer til pårørende. Hun sier hun føler at den samme staten som henrettet hennes sønn nå straffer henne.
- For en mor er dette tortur, sier hun.
- De torturerte barnet mitt for å få den nødvendige tilståelsen, og nå torturerer de meg.
- På feil sted til feil tid
En ny Amnesty-rapport viser tydelig den dårlige rettssikkerheten innbyggerne i Hviterussland må leve med hver dag. Offentlige sammenkomster, protester og lignende blir slått hardt ned på av myndighetene, og terskelen for å havne i fengsel er meget lav.
Kvelden da Ulad ble arrestert kom politimennene hjem til Lubou med en ransakingsordre. De sa ingenting om hvorfor leiligheten skulle ransakes, eller hvorfor sønnen hennes var arrestert. Da en av naboene spurte politimennene som ransaket leilighetene om hva som hadde skjedd, svarte en av dem at Ulad hadde vært på feil sted til feil tid. Det var alt de sa.
Lubou forteller at hun har fått mye støtte i etterkant av sønnens bortgang, og også under rettssaken var det mange som møtte opp.
- Folk gikk til rettsalen hver dag, og de var ikke fornøyd med hva de hørte der. Alle er fremdeles mot dommen.
- Jeg vet at jeg burde ha vært klar for den, men jeg hadde fremdeles håp. Da dommen ble lest, husker jeg ikke hva som skjedde. Jeg husker ikke engang hva Ulad prøvde å si til meg, men folk har sagt at han sa: 'Ikke gråt, mamma'.
Kjemper videre mot dødsstraff
Hun har gode minner om sønnen sin. En munter og aktiv gutt med mange og lange vennskap. Han var glad i musikk, og leste bestandig. Lubou forteller at vennene hans fortsatt kommer innom for å besøke henne og for å vise sin støtte. Og støtte er noe hun trenger mye av når hun nå fortsetter sin kamp mot dødsstraff i Hviterussland.
- Til å begynne med var det frykt som motiverte meg til å aksjonere. Jeg har sett hvordan bevis samles og at forklaringer blir ansett som bevis, uansett hvordan de blir avgitt. Jeg vet ikke om jeg vil lykkes i min kamp, men med hjelp fra samfunnet og folket tror jeg det kan være mulig. Det må være mulig å endre loven og til slutt få avskaffet dødsstraffen.
- Over 400 personer er blitt henrettet i Hviterussland de siste tjue årene. Ingen har noen gang snakket om det eller sagt noe, og fangene er blitt skutt. Alle bør få vite om det.
Les hele Amnestys årsrapport om Hviterussland her.
Fakta om dødsstraff i Hviterussland
Dommen falt til tross for at det ikke var noen tekniske bevis som knyttet ham til eksplosjonen. Ulad ble dømt i hviterussisk høyesterett, og kunne dermed ikke anke kjennelsen.
Den 17. april 2012 mottok Lubou Kavalyoua, Ulads mor, et brev fra myndighetene. Der ble det informert om at hennes sønn var blitt henrettet. Han ble 26 år gammel. Lubou var ikke blitt varslet om dette før. Hun har fortalt Amnesty International om jakten på sønnens grav, om sin kamp mot dødsstraff i Hviterussland, og om hvordan det var å miste Ulad.
- Ulads advokat forsøkte å besøke ham en måned før han ble henrettet, men han fikk ikke tillatelse, forteller hun.
Det var ikke overraskende. Ulad fikk nemlig bare møte forsvareren sin tre ganger i løpet av hele rettsprosessen.
- På det tidspunktet følte jeg ikke at Ulad var tapt for meg – jeg følte ingenting. Det var da jeg fikk brevet fra høyesterett at det gikk opp for meg.
Familier får ikke begrave sine pårørende
Hviterussiske myndigheter frigir ikke detaljer om hvor de begraver henrettede personer. Dette er en stor belastning for Lubou og andre i samme båt. Hun har kjempet en innbitt kamp for å få myndighetene til å endre på disse reglene.
- Vi har bedt Lukasjenko (Aleksandr Lukasjenko, Hviterusslands president, journ. anm.) om å utgi et dekret slik at familier kan få utlevert de henrettedes legemer, eller i det minste få opplysninger om hvor de er begravd. Det finnes ingen grunn til at legemene ikke skulle kunne utleveres, ei finnes det noen grunn til at gravstedene skal holdes hemmelig. Det minste Lukasjenko kan gjøre er å fortelle meg hvor Ulads grav er.
Lubou mener hviterussiske myndigheter ikke engang vet selv hvorfor det finnes en lov som hindrer utlevering av legemer til pårørende. Hun sier hun føler at den samme staten som henrettet hennes sønn nå straffer henne.
- For en mor er dette tortur, sier hun.
- De torturerte barnet mitt for å få den nødvendige tilståelsen, og nå torturerer de meg.
- På feil sted til feil tid
En ny Amnesty-rapport viser tydelig den dårlige rettssikkerheten innbyggerne i Hviterussland må leve med hver dag. Offentlige sammenkomster, protester og lignende blir slått hardt ned på av myndighetene, og terskelen for å havne i fengsel er meget lav.
Kvelden da Ulad ble arrestert kom politimennene hjem til Lubou med en ransakingsordre. De sa ingenting om hvorfor leiligheten skulle ransakes, eller hvorfor sønnen hennes var arrestert. Da en av naboene spurte politimennene som ransaket leilighetene om hva som hadde skjedd, svarte en av dem at Ulad hadde vært på feil sted til feil tid. Det var alt de sa.
Lubou forteller at hun har fått mye støtte i etterkant av sønnens bortgang, og også under rettssaken var det mange som møtte opp.
- Folk gikk til rettsalen hver dag, og de var ikke fornøyd med hva de hørte der. Alle er fremdeles mot dommen.
- Jeg vet at jeg burde ha vært klar for den, men jeg hadde fremdeles håp. Da dommen ble lest, husker jeg ikke hva som skjedde. Jeg husker ikke engang hva Ulad prøvde å si til meg, men folk har sagt at han sa: 'Ikke gråt, mamma'.
Kjemper videre mot dødsstraff
Hun har gode minner om sønnen sin. En munter og aktiv gutt med mange og lange vennskap. Han var glad i musikk, og leste bestandig. Lubou forteller at vennene hans fortsatt kommer innom for å besøke henne og for å vise sin støtte. Og støtte er noe hun trenger mye av når hun nå fortsetter sin kamp mot dødsstraff i Hviterussland.
- Til å begynne med var det frykt som motiverte meg til å aksjonere. Jeg har sett hvordan bevis samles og at forklaringer blir ansett som bevis, uansett hvordan de blir avgitt. Jeg vet ikke om jeg vil lykkes i min kamp, men med hjelp fra samfunnet og folket tror jeg det kan være mulig. Det må være mulig å endre loven og til slutt få avskaffet dødsstraffen.
- Over 400 personer er blitt henrettet i Hviterussland de siste tjue årene. Ingen har noen gang snakket om det eller sagt noe, og fangene er blitt skutt. Alle bør få vite om det.
Les hele Amnestys årsrapport om Hviterussland her.
Fakta om dødsstraff i Hviterussland
- Hviterussland er det eneste landet i Europa og Sentral-Asia som fortsatt benytter dødsstraff.
- Fanger "tilstår under tortur.
- Dømte fanger har ingen ankerett.
- Henrettelsene skjer ved nakkeskudd.
- Fangene informeres kun timer, ofte bare minutter, før henrettelsen finner sted.
- Likene blir ikke utlevert til familiene sine slik at de kan få en skikkelig begravelse.
- Familiene blir ikke fortalt hva som har skjedd med levningene eller hvor de er begravd.