Røst fra øst: Fredsmarsj i Fred-rik-stad

Det duskregner i Fredrikstad og det er en usedvanlig kald april-dag. Gjennom hovedgata kommer fem menn gående med hvert sitt regnbueflagg. Teksten ”PEACE” står skrevet stort og tydelig, og mennene skravler blidt mens de hilser på lokale kjente langs veien. I spissen går Jan-Kåre Fjeld, idealisten som lærte av sin mor at man skal stå for det man mener og aldri gi seg. Selv har han gjort realitet av sitt løfte for tretten år siden om å gå i fredsmarsj hver onsdag klokken 18 gjennom Fredrikstad by.

- Det har vel blitt litt sånn at man kan stille klokka etter fredsmarsjen. Jeg tror folk syns det er litt stas, og at det har noe å si for folk. Vi er liksom blitt litt kjente for hva vi gjør, forteller han

Anledningen var tiden etter 11.september 2001. Jan-Kåre var som alle andre i sin omgangskrets redd for hva som ville skje nå. Etter en lang filosofisk aften bestemte han seg for at han ville vise verden at han ikke ville ha det på denne måten og at han ikke gadd å vente på at noe skulle skje. Han skulle gå i fredsmarsj hver onsdag resten av livet. Hittils har han holdt løftet.

- Jeg begynte å tvile litt etter omtrent min 150. marsj. Da gikk jeg alene frem og tilbake, i skikkelig dårlig vær. Men så kom jeg hjem til kjæresten min og sa at nå gir jeg opp. Hun beholdt fatningen og sa rolig at det kan du godt, men jeg kommer til å fortsette å gå, for det er ikke bare din fredsmarsj. Det var all motivasjon jeg trengte. Jeg ser at nå har fredsmarsjen blitt sin egen greie, den er ikke min, men handler om en større sak. Et behov for å ta våre meninger ut i offentligheten og si de høyt. Vi vil vise hva vi står for, og at vi ikke gir oss, sier Jan-Kåre.

I begynnelsen var tanken at man kom til å få med flere hundre til å gå hver eneste gang, men det viste seg å være vanskelig. Jan-Kåre forteller at antallet varierer fra 10-15 stykker til noen hundre ved større anledninger. Under Israels voldsomme bombing av Gaza i 2008/2009 kom omtrent 650 mennesker ut i gata. Da tok folk kontakt på sms, facebook og mail for å høre hvordan de kunne være med. Jan-Kåre synes det er stas å være et samlingspunkt for fredaktivisme i byen. Han er et stolt Amnesty-medlem og føler det er et grunnleggende ansvar å bry seg om urett.

-Jeg mener at som verdensborger har man et ansvar, bare fordi man er til, sier han.

Selv var det et bevisst valg å velge demonstrasjonstog som uttrykksform. Den idealistiske skolelæreren har alltid syns det vært spennende å gå i tog, og mener at det er et lavterksel-tilbud som absolutt alle kan være med på. Ved å gå i tog når man ut til mannen i gata, noe som er viktig for Jan-Kåre. Han er aktiv i lokalsamfunnet og forteller at det var viktig for han å finne en måte å uttrykke seg på der han er.

- Jeg kan ikke farte verden rundt for å gjøre ting, jeg har både jobb og barn jeg må ta vare på her hjemme. Men en time hver onsdag kan jeg sette av til å bruke på noe jeg syns er viktig. Det er verken vanskelig eller tidkrevende.

Det er ikke første gangen fredaktivistene er kalde på hendene mens de går opp og ned hovedgata. De forteller om både kalde og våte timer, hvor de har kommet hjem klissvåte og forfrosne. Likevel fortsetter de marsjen, og etterhvert har den blitt et sosialt treffpunkt hvor de ofte avslutter med et godt måltid eller noe å drikke, og fortsetter diskusjonene inne i varmen. Snart reiser de sammen til Brasil for å se på fotball-vm sammen, og fredsflagget pakker de selvsagt med i sekken.

Jan-Kåre er ikke i tvil om at han kommer til å fortsette å gå i fremtiden, både for sin egen og for sakens del. Han forteller at det er personlig givende å gå, men at han også nå føler et større ansvar for å bry seg. Dette ønsker han å formidle ut.

- Jeg blåser i hva folk tror om meg. Mange mener nok at jeg er både blåøyd og naiv, men jeg er mye heller det enn kald og kynisk. Jeg tror man kan gjøre en forandring ved å vise at man aldri gir seg, og som verdenborgere kan vi skape noe ved å vise at vi bryr oss. Jeg tror på sommerfuglens vingeslag, og det skjer noe i en når man gjør dette, sier han.