Tur/retur døden

«Saul» (37) var tydelig redd da Amnestys etterforskere besøkte ham hjemme i Honduras’ hovedstad Tegucigalpa. Det var ferske kulehull i veggene, og fembarnsfaren visste ikke om skuddene hadde vært rettet mot ham og familien. «Jeg føler at noe kommer til å skje igjen, kanskje med meg», sa Saul.

Saul søkte asyl i Mexico i februar i år, etter at han og to av sønnene ble skutt etter på gaten i fjor. Kulene traff ikke Saul, men sønnene ble alvorlig skadet. Søknaden ble avslått, og Saul ble sendt tilbake. Tre dager etter at Amnesty snakket med ham ble han skutt og drept.

Blodig virkelighet
Sauls historie er dessverre ikke unik. I fjor ble minst 17 522 mennesker drept i Mellom-Amerikas nordlige triangel – Honduras, El Salvador og Guatemala. Halvparten var under 30 år. Amnesty ga nylig ut en rapport om mennesker på flukt i Mellom-Amerika. Rapporten «Hjem, kjære hjem?» dokumenterer den avsindig blodige virkeligheten i disse tre landene. Kombinasjonen av ekstremt voldelige gjenger og sikkerhetsstyrker som tyr til samme brutalitet, er med på å gjøre livet til et mareritt. Flere steder lever folk i krigslignende tilstander og legger derfor ut på en livsfarlig ferd nordover. Dette er en av verdens skjulte menneskerettighetskriser.

LES BLOGG: De drepte kameraten min

Livsfarlige forhold

FN beskriver El Salvador som et av de dødeligste landene i verden utenfor en krigssone, med en drapsrate på svimlende 108 per 100.000 innbyggere i 2015. Til sammenligning er dette tallet 0,4 i Norge. Hvis Norge hadde hatt lik drapsrate iforhold til folketall som El Salvador, ville det betydd over 5600 drap i året som gikk. 15 hver eneste dag. Det er en virkelighet som er vanskelig å forestille seg, men som er den skremmende realiteten i det nordlige triangelet.

Spesielt for de som bor på plasser som San Pedro Sula. Den største byen i Honduras er regnet som en av verdens farligste, og det var der Alexas (34) verden raste sammen en uke i april for to år siden. Sønnen Osvaldo (13) ble borte. På politistasjonen fikk hun bare beskjed om å «følge med på nyhetene for å se om han dukket opp død». Men utenfor stasjonen fortalte noen politbetjenter at de hadde funnet to drepte unggutter. Om hun ville være med på likhuset? Der var hennes kjære Osvaldo. De hadde funnet ham skutt, bundet fast og skambanket. Mens storebror var borte, forsvant lillebror Alberto (7) for å lete etter ham. To dager etter Osvaldos begravelse fant de den vesle kroppen til Alberto. Drept, pakket inn i en madrass.

Innbyggerne i disse tre landene flykter ikke fra bomber. Men de flykter fra drapstrusler, pengeutpressing og risikoen for å bli skutt ned på åpen gate. De flykter fra døden. Mellom 2010 og 2015 har asylsøknader fra innbyggere fra Honduras, El Salvador og Guatemala økt med hele 597 prosent.

Fritt vilt
Fortvilelsen og frykten i Mellom-Amerika gjenspeiler det som titalls millioner av mennesker opplever i alle verdenshjørner. Ikke siden annen verdenskrig har så mange mennesker vært på flukt.

Flukten skjer ikke bare over Middelhavet. Over hele verden pakker mennesker sammen de kjæreste eiendelene sine og legger ut på farefulle reiser mot det de håper er trygghet. I overfylte båter, på taket av tog, traskende langs veikanten. De er ekstremt sårbare for å bli utnyttet av menneskesmuglere og væpnede grupper.

På veien fra Mellom-Amerika til USA er man nærmest fritt vilt, og i stor fare for å bli tatt av narkokartellene. Jenter blir traffickingofre, unge gutter rekrutteres inn i gjenger eller blir tvunget til å arbeide på narkoplantasjer. Og om man kommer seg helskinnet gjennom denne livsfarlige ferden, hva er det egentlig som venter?

Det er flere tiår siden Nord-og Mellom-Amerika har stått ovenfor en slik akutt situasjonen hvor stadig flere mennesker desperat krysser grensene i håp om et liv uten frykt. Men mange blir sendt tilbake, selv før de har fått undersøkt muligheten for å søke asyl, noe de har krav på etter internasjonal rett. Antall mennesker som ble returnert fra Mexico til andre sentralamerikanske land økte med nesten 180 prosent mellom 2010 og 2015. Samtidig sørger USA også for å sende stadig flere tilbake til start.

Den kommende amerikanske presidenten Donald Trumps mye omtalte forslag om en mur mot nabolandet Mexico er symptomatisk for retorikken mange av verdens ledere møter mennesker på flukt med i dag. Bygge murer. Holde folk unna. Lukke øynene. Late som om «problemene» ikke finnes.

Retorikken blir stadig hardere. Beskjeden til folk på flukt er tydelig: Vi vil ikke hjelpe dere.

Svikter totalt
Et minimum av anstendighet for enhver stat bør være å sikre at folk kan ferdes trygt, uansett hvorfor man velger å reise. Følgende kan ikke sies ofte nok: Det er en menneskerett å søke asyl, nedfelt i artikkel 14 i FNs erklæring om menneskerettigheter. Dessuten har myndighetene et ansvar for egne borgeres sikkerhet.

Der svikter det totalt i Honduras, Guatemala og El Salvador. Amnesty er klare på at myndighetene snarest må sørge for minst to ting: Ta skikkelig vare på folk som blir returnert, slik at de ikke havner i samme farlige situasjon igjen. Dessuten må de ta innover seg det volds- og drapsinfernoet som gjennomsyrer samfunnet, og samarbeide om å bruke den internasjonale støtten de får til å gjøre noe med årsakene til at folk flykter.

For Saul er det dessverre for sent. Men Alexa har fått en ny sjanse. Etter å først ha blitt deportert fra Mexico en gang, fikk hun og de to gjenlevende sønnene innvilget flyktningstatus i juli i år. Den ene sønnen, Mauricio, vil bli rettsmedisinsk lege.

Den verste råskapen er forhåpentligvis over.

Noen av navnene er endret av sikkerhetshensyn.


Sønnen til Saul har store arr på beinet som følge av skuddskadene. Få dager etter at Amnesty besøkte familien, så ble Saul skutt og drept.